Toneklone

Forræderisk vakre Icebug Anima BUGrip

2012-01-12T17:52:00.000+01:00

Det er glatt ute. Og jeg har Yaktrax så jeg hadde ingen planer om å kjøpe meg piggsko. Jeg tenkte som så at det er jo ikke så mange piggsko å velge mellom akkurat, så det er ikke sikkert de passer beina mine. Jeg vurderte heller å pigge et av mine egne par joggesko.

Men så anbefalte så mange på Facebook piggsko, gjerne Icebug. Og de rosa var så fiiiiine, så jeg overbeviste meg selv om at sånne måtte jeg prøve.
Jeg dro til XXL og det var kjærlighet ved første blikk. Igjen.

Man kan vel ikke motstå disse?

Jeg prøvde de på og de satt som støpt, selv i min vanlige 38-størrelse. Jeg bruker normalt 39 i løpesko. Så det ble et nytt tilskudd til samlingen. En kjapp opptelling sa at jeg har 7 par joggesko (inkludert 2 par Asics jeg ikke bruker og inkludert Nike Free som jeg stort sett går med til daglig, og av og til løper med), men jeg har jo ingen piggsko. Så disse måtte jo bli det 8. paret. (Dvs 7. Asics Gel Kayano gikk i søpla i går.)

Tirsdag skulle jeg prøve dem på vei til postkontoret. Der skulle jeg hente pakke fra Running Warehouse, bestilt via Jetcarrier. (Det var forøvrig veldig enkelt. Og kjapt! Bestilte fra Running Warehouse forrige mandag, de sendte videre til min adresse hos Jetcarrier i USA som sendte til Norge på lørdag. Og allerede tirsdag kunne jeg hente dem på posten! Det ble en anelse dyrere frakt, men ikke avskrekkende, og det er fortsatt billigere enn her, selv om hovedgrunnen til å bestille fra USA er at de har jo mye større utvalg i farger og modeller.)
Allerede etter 4-500 meter fikk jeg vondt i tærne. De ble skjøvet helt fram i skoen, så det gnagde. Sambo skulle møte meg på posten så vi fikk skoene med hjem med bil, så jeg ringte ham da jeg kom fram og ba ham hente skoesken til Icebug'ene og kvitteringen som lå hjemme. Takket være snille XXL så hadde jeg "prøvetid" på skoene. Sånn burde det vært på alle løpesko!
Pakken fra USA ble åpnet umiddelbart så jeg fikk byttet til et par behagelige Nike Free, og der åpenbarte disse skjønnhetene seg:

Årets ferske skokjøp fra USA: Rosa Nike Lunarracer, grønne Nike Lunarracer, rosa og grå Nike Free Run, rosa Icebug Anima BUGrip (XXL), lilla Saucony Hattori og grå Nike Free Run Shield. (Og en stk kattepus)

På XXL fikk jeg uten problem byttet til str 39, og disse fikk jeg prøve i dag. Jeg løp mot postkontoret for så å ta en runde på ukjente veier derfra. Jeg kjente antydning til vondt i tærne igjen, men ikke så ille som på tirsdag. Det var lite is og mye asfalt, så etter postkontoret løp jeg litt rundt på måfå inn i en skog. Ble litt fram og tilbake, men så tror jeg at jeg kom inn på løypa til Ekholtløpet og fulgte den. I skogen var det lettere for bena og mer is å løpe på, selv om jeg gikk gjennom flere steder og det var gjørmete andre steder.
Vel ute på asfalten igjen begynte beina å verke. Begge anklene gjorde vondt, samt at jeg begynte å kjenne det på tærne igjen. Det kjentes ut som om jeg løp med fotballsko. De er ganske harde inni, disse Anima'ene, når jeg tenker meg om. Jeg skal gi dem noen sjanser til, mener det er i 30 dager jeg kan prøve dem. Men får jeg like vondt i føttene, så pigger jeg heller mine egne løpesko. Den opprinnelige planen var jo egentlig å pigge Nike LunarElite'ne mine. Jeg har brukt ett par i 2011 som jeg hadde tenkt til å pigge, så kan jeg bruke det ubrukte paret som står i skapet når våren kommer.
Men så forelsket jeg meg i disse pene rosa Icebug'ene da, så ble det til at jeg endte opp med piggsko likevel - som jeg egentlig ikke skulle ha. Men de er så peeeeene, så jeg vil ikke gi slipp på dem!

Noe å tenke på kanskje; de skoene jeg har kjøpt/fått i bursdagsgave som har vært dyre (Asics Gel Kayano til 1799,- og Icebug Anima BUGrip til 1399,- + et par Adidas fra USA til ca 900,-) er de jeg har fått vondt i beina av. Alle de andre har jeg bestilt billig fra USA (4-800 kr paret) og de har vært perfekte! Det er ikke alltid det dyreste som er bra, det er helt sikkert. I alle fall ikke til mine føtter.

Men jeg skal gi de vakre rosa forræderiske skoene en del sjanser til altså. Jeg vil jo så gjerne ha dem.

I'm in løøøøv!

2011-11-26T15:48:00.000+01:00

Vi skulle ut og se på et gulv i dag. Men så hadde Standard Sport 30-50% på alle varer, og da MÅTTE jeg jo bare innom. Jeg haaaaater å shoppe, spesielt på kjøpesentre og på lørdager, men i en sportsbutikk kan jeg fint ta meg litt tid. Og kommer gjerne ut med en ting eller to.
I dag skulle jeg se etter en lue. En sånn mikrofiberluevariant. Og jeg fant, en hvit og rosa fra Saucony som glatt skulle bli med meg hjem. Men så hørte jeg noe ropte på meg fra den samme veggen. Et par rosa sko ville ha min oppmerksomhet. Jeg trenger alldeles ikke nye løpesko enda, men Lunaracerne mine begynner å bli litt slitne, så det spørs om de holder en hel sesong til neste år. Så jeg så ikke så mye på de skoene, selv om de var rosa og søte.

Men de fortsatte å rope på meg, så jeg måtte bare løfte de ned fra veggen og prøve. Og det var kjærlighet ved første berøring! For noen sko! Perfekte til mine føtter, lette og med en lav heel-to-toe-ratio. Jeg begynte å lukte på dem og følte meg helt forelsket. Egentlig hadde jeg ingen penger til sko, men å IKKE kjøpe dem ville jo være å sløse penger, når de er på tilbud. En gang må jeg ha nye sko likevel.
Nå klarer jeg nesten ikke slippe de av syne, og jeg gleder meg til å prøve dem i morgen. Jeg tror vi kommer til å være bestevenner for lang tid fremover, mine nye Saucony ProGrid Kinvara 2 og jeg. <3

Mål 2011

2011-11-12T11:10:00.002+01:00

En liten oppsummering av årets løping viser at jeg stort sett har nådd målene mine. Jeg har hatt realistiske mål, men likevel vanskelige nok for meg.
Noen er nådd sånn ca - jeg hadde f.eks. mål om å gå ned 10 kg til Oslo Maraton og det klarte jeg sånn omtrent, men har nå gått litt opp igjen, så totalt ned i år er 8 kg pr d.d.

Komme under 1 time og 10 minutter på 10 km: Sentrumsløpet 7. mai 1.09.25
Løpe en 10 km på 1 time og 6 minutter: I Form-løpet 18. juni 1.00.35 (Men det var ikke en full 10 km, så omregnet til 10 km ble det ca 1.04.00)
Løpe 10 km på ca en time: Hytteplanmila 22. oktober 1.00.17
Komme under 3 timer på Göteborgsvarvet - helst rundt 2.30-2.45: 2.36.07!
Løpe Oslo Halvmaraton på 2.30-2.35: 2.22.42
Komme under 20 minutter på 1 runde på Sognsvann: Done! SRM 18. mai 19.58
Løpe to runder rundt Sognsvann på 40 minutter: På høsten ble løypa forlenget og da ga jeg opp det målet, men tror muligens at en av gangene klarte jeg det kanskje, om jeg regner om til antall km løypa pleier å være.
Løpe tre runder rundt Sognsvann på 60 minutter: Det gikk ikke. Prøvde kun én gang og endte da på 1.07 eller deromkring
-5 kg til Sentrumsløpet: Det gikk, såvidt. 5,1 kg er da borte siden nyttår.
-7 kg til Göteborgsvarvet: Nesten: -6,3 kg
-10 kg til Oslo Maraton: Nesten: -9 kg
Holde meg i ketose over lengre tid: 4 uker i strekk er gjennomført, og det var 4 uker uten særlig sult og ikke noe søtsug. Flere sånne lange perioder skal gjennomføres.

Målene for 2012 blir mye av det samme, men jeg skal ha enda mer fokus på mengde. Årets mål besto egentlig mest av tider jeg ville nå, i 2012 vil jeg også da ha med mengde jeg vil oppnå. Og selvfølgelig gå enda mer ned i vekt.

God helg!

2011-11-11T22:21:00.001+01:00

Lørenskog Halvhalvmaraton 2011

2011-10-30T15:52:00.004+01:00

Egentlig var min løpssesong ferdig etter Hytteplanmila (rapport kommer). Men så dukket Lørenskog Halvmaraton opp. Og det måtte jeg jo bare være med på.
Men utover i uka, slo jeg det litt fra meg. Mandag løp jeg til jobb og det var veldig tungt. Onsdag var det Fakkelløp på SRM (rapport kommer) og det var også veldig tungt. I tillegg var Marianne usikker på om hun fikk fri fra jobb, jeg var litt sliten og jeg begynte å bli forkjøla. Så jeg slo egentlig hele greia fra meg. Men så fikk Marianne fri, og jeg hadde jo sagt jeg skulle løpe, så da var det ingen vei tilbake og jeg meldte meg på.

Leste hos arrangøren at de som regnet med å bruke mer enn to timer kunne starte en time før. Jeg var veldig i tvil. På en måte kunne det være kjekt i og med at jeg da ville komme i mål før de fleste av de som startet kl 14.30, men på en annen måte litt kjipt i og med at jeg sannsynligvis ville løpe mye alene. Men Marianne ville starte 13.30, så da valgte vi det.

Om morgenen kjente jeg meg febrete og generelt trøtt og sliten. Vi ankom Lørenskog i god tid før start og fikk gått på do i en småskitten garderobe. Det fløt av papir på gulvet på do, og jammen var det ikke klint litt bæsj utover gulvet der også. Sjarmerende.
Litt tvil om hva jeg skulle ha på, men bestemte meg for langermet supertrøye med t-skjorte over. 3/4 tights og kompresjonsstrømper, siden det var 21 km på asfalt. Buff i halsen siden jeg var litt forkjøla. Og jammen hadde jeg ikke glemt armbåndet til telefonen! Det var kjipt, for jeg må jo ha med Endomondo og musikk. Ikke hadde jeg jakke med lommer heller, det ville jo bli for varmt siden det var strålende sol og rundt 8 grader. Bestemte meg for å bare stappe telefonen i lomma bak på buksa, og gikk for å finne start.

Klare for start - på et vis

Nesten hele tidlig-start-startgruppen

Det var vel meg og Marianne og 9-10 andre som valgte tidligstart. En litt utålmodig starter syntes vi var fryktelig treige med å komme oss på plass, før han smalt startskuddet (visstnok et halvt minutt for tidlig) og vi spant avgårde. Eller, de andre spant avgårde. Jeg prøvde å stappe telefonen ned i buksa, noe som jo ble for tungt og alt begynte å skli av meg. Så jeg ble løpende med den i hånda i steden. Og jammen fikk jeg ikke krampe i venstre ryggfettpute sånn som jeg pleide å få før. Da løp jeg også ofte med vannflaske og/eller telefon i hånda, så kanskje det er det som har vært årsaken?
De andre løp fort fra meg, men jeg hang på en liten eldre dame som var like foran meg. Etter omtrent en km hadde jeg skjønt at dette virkelig ikke var dagen. Det var så tungt, jeg var så sliten og hvert skritt kjentes ut som om beina veide et tonn. Jeg fikk omsider stappet telefonen ned i lomma, og strammet buksa det jeg kunne. Det ble bedre enn den første gangen jeg prøvde i alle fall, men det var like tungt å løpe. Etter 2 km tenkte jeg bare på at jeg skulle bryte. Jeg ville virkelig ikke løpe og jeg prøvde å kjenne etter om jeg hadde noen bra brytegrunn. Ikke hadde jeg noen skader jeg kunne skylde på, det var bare tungt.
Det var bakker, det var hestemøkk, det var strålende sol og varmt, det var en fin løype, men det eneste som kvernet i hodet mitt var at jeg skulle bryte. For første gang skulle jeg bryte, ved 10 km, før jeg skulle begynne på runde 2.
Den lille eldre damen var fortsatt like foran meg, men det var aldri noe mål å hverken løpe forbi henne eller henge på. Jeg så ingen andre løpere og jeg følte meg litt teit med startnummer på der jeg følte jeg løp helt alene. Det eneste fokuset jeg hadde var at jeg skulle bryte. Likevel opprettholdt jeg en grei fart, til å være meg på en halvmaraton, men jeg bare sutret for meg selv inni hodet mitt. Nå etterpå husker jeg egentlig ikke noe annet enn at jeg var fast bestemt på å bryte.
Drikkestasjonen dukket aldri opp, så jeg begynte å planlegge hvordan jeg kunne bruke det som en unnskyldning for å bryte. Men der var den, ved 6 km omtrent. Fikk i meg et glass vann i det jeg kom inn i en skog og med ett føltes alt så mye bedre. Og det var jo helt feil. Jeg skulle jo bryte! Jeg løp forbi damen, følte meg lett og fin, men skog og gjørme var jeg ikke forberedt på, så i stedet for å plaske uti som jeg pleier, løp jeg rundt og prøvde å unngå å bli våt. Jeg hadde jo ikke sokkeskift med meg må vite, og det var mange timer enda til jeg skulle hjem.
Slutt på skogen og slutt på motivasjonen. Jeg følte meg igjen tung og treg, den lille damen løp lett forbi og jeg bestemte meg igjen for å bryte. Jeg skulle til og med forplikte meg til å bryte, så jeg informerte om det på G+-messenger mens jeg løp. Tekstet litt med Stian også, for å si fra at jeg gir meg på ti. (Ellers ville jeg fortsatt, og da hadde alt bare blitt en veldig kjip opplevelse.) Jeg var sliten, demotivert, kvalm og atpåtil måtte jeg også tisse. Likevel hadde jeg ikke funnet noen brytegrunn, så jeg lurte litt på om jeg kunne finne opp en. Jeg kunne jo late som at jeg hadde snublet og skadet meg eller noe. :oP De siste par km gikk/løp jeg bare og soste. I mitt hode var jeg likevel ferdig og hadde brutt, så jeg snakket litt i telefonen, og bare surret. De hyggelige løypevaktene viste meg vei, men da jeg hadde passert 10,5 km og enda ikke så noen hall ble jeg litt usikker. Kanskje jeg allerede var på runde to, og at jeg ikke kom til å passere hallen så jeg kunne bryte? Det gikk jo ikke an, jeg hadde jo brutt! Jeg kunne ikke fortsette da! Jeg hadde jo surret bort de to siste km, men likevel begynte jeg å tenke tanken på at jeg skulle fortsette. Jeg ville klare 10 km til, men det ville nok bli 10 vonde kilometer.
Da så jeg pappa og hallen og begynte å gå. Sa til ham at nå var jeg ferdigløpt. I dag var ikke dagen. Jeg ville heller gi meg nå etter én runde og ha en grei opplevelse, kunne heie Marianne og Marianne F (og kanskje Frode) inn til mål, enn å lide meg gjennom enda en runde og hate hele greia etterpå. Det så jeg ikke helt vitsen med.
Så jeg gikk inn i hallen, fant noen funksjonærer og sa at jeg hadde brutt, men jeg har aldri brutt før og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. :oP Jeg kjente det var det beste jeg kunne ha gjort. Jeg kjente nå veldig at jeg var forkjølet, hostet masse og fikk alle funksjonærenes støtte i at det var nok best å gi seg. Så der fant jeg vel egentlig brytegrunnen min.

Ikke var det bittert, ikke kjentes det som et nederlag, jeg var egentlig bare glad til. Jeg hadde løpt 10,7 km og i dag fikk det være langt nok. Hadde det ikke vært to runder, hadde jeg nok ikke brutt, men nå ble det et lettvint brytepunkt halvveis. Hadde jeg startet 14.30 sammen med alle andre og dermed mer hatt følelsen av at jeg faktisk deltok i et løp, så hadde jeg kanskje heller ikke brutt. Men jeg er glad for at jeg gjorde det. Nå kunne jeg heller stå sammen med pappa og hunden Konrad og se på alle de andre som løp. Marianne F passerte i forrykende fart og jammen kom ikke Frode løpende i bermudashorts like bak. Han hadde altså trosset forkjølelsen og meldt seg på i siste liten.

Marianne F skal straks begynne på runde nr 2

Etterhvert kom også Marianne som løp inn på 2.03.06 og slo sin egen pers med 15 minutter! Hun hadde hatt et totalt motsatt løp enn meg, og kunne gjerne tatt enda en runde.
Marianne F og Frode kom også i mål på kjempetider, så vi fikk pratet litt med begge to før det var å haste videre.

NÅ er det sesongpause. I alle fall når det gjelder løp. Løpe skal jeg jo fortsette med. Men ikke i dag. I dag skal smågodt få trøste min tette nese, vonde hals og bomullshode.

Møllerens Lavkarbobrød - Ingen hit

2011-10-20T09:17:00.000+02:00

Som alle andre som skriver om lavkarbo, må jo også jeg nevne Møllerens Lavkarbobrød.

Jeg kan ikke si jeg er like entusiastisk som alle andre.
Det smakte ganske likt som de mursteinene av noen lavkarbobrød jeg har laget før, når jeg har laget de fra bunnen av. Dette var helt klart mye mer lettvint, men dette brødet vokser også i munnen og jeg sliter med å svelge det.
Nå er ikke jeg særlig glad i brød i utgangspunktet, så det kan jo også være der det ligger.
Ga en skive til minstemann til frokost, og han hev den rett i søpla, så jeg får ikke brukt det som matpakkebrød til ham heller. Sambo er en brødmann, så får satse på at han får i seg dette.
For meg hadde det liten nytte egentlig. Jeg har nå spist to brødskiver til frokost (en med egg og bacon-salat og en med First Price leverpostei og agurk), og jeg er like sulten. Tror jeg skal hive meg over gårsdagens middag i steden. Elggryte og blomkålmos metter en god del mer enn dette brødet.
Det kunne jo vært greit som et kjapt måltid, men når jeg ikke engang blir mett av det, så er det jo ikke vits i å dytte det i seg heller.

For de som er glade i brød og liker veldig grove, tunge brødtyper, så kan vel denne posen være et godt alternativ. Og jeg syns det er veldig bra at de kommer med enkle løsninger for oss som spiser lavkarbo også. (Og ja, jeg er temmelig lei alt det svada som avisene kommer med for tiden. Det meste er bare tull og fjas og har veldig lite med lavkarbo å gjøre. Noen misforstår, inkl meg selv for bare få år siden, og det går veldig mye i fett, fett, fett og egg og bacon. Det er jo ikke lavkarbo. Lavkarbo er fra 0-150 gram karbohydrater om dagen. Mye grønnsaker (som vi i følge enkelte artikler ikke spiser i det hele tatt...), og naturlig fett som rømme, fløte, smør (ikke margarin) og kokosolje (Cocosa). Rent kjøtt og fisk. Maten lages fra bunnen av, selv om jeg gjerne jukser med litt posemat her og der som jeg bare endrer litt av innholdet på.
I kveld blir det hjemmelaget blomkålsuppe til middag (altså ingen posesuppe), og jeg lurer på om noen kan fortelle meg hva som er "ekstremmat" med det? Jeg nevner ikke lavkarbo så ofte i denne bloggen, men det blir litt av og til, gjerne for å vise at det er normal kost (- OG ikke minst at det går an å trene på det). Ikke så veldig annerledes enn alle andre spiser, men uten brød, ris, pasta og sukker, og heller grønnsaker som erstatning for dette.
Lena Beatrice skrev et veldig fint innlegg ang hva som virkelig er lavkarbomat her: En dagsmeny med ekstrem lavkarbomat. Det er verdt å lese for de som er åpne for fakta og ikke bare medienes propaganda.)

KK-mila 2011: En fest!

2011-10-16T19:47:00.009+02:00

I går var det den aller første KK-mila. På forhånd tegnet det til å bli et supert arrangement, om enn med noen løpsmessige mangler. Og det stemte ganske godt.
Jeg kjente utrolig mange som skulle løpe. Ikke bare bloggerne, men også venninner og kjente som aldri har deltatt i noe løp før. Og sånt er gøy!

Marianne fikk heldigvis hentet startnummer for meg og Miriam dagen i forveien, for da vi ankom Bryggetorget ca 12.30 var det vanvittige køer. Camilla skulle komme noe senere, så for at hun skulle rekke alt med god margin prøvde vi å få hentet hennes startnummer også. Men da gikk det ikke, gitt. Da måtte det vises legitimasjon. Rart, når det gikk helt fint uten dagen før. Mulig de var så strikse på det pga sprudlevannet, ikke vet jeg. At man måtte bevise at man var over 18 mener jeg. Køen hadde jo gått kjappere unna om man kunne få hentet hverandres startnummer.
I køen møtte jeg Anne Kjersti som jeg ikke har sett på evigheter, så det var kjempekoselig!

Jeg var godt påkledd før start, likevel var jeg en smule frossen. Foto: Heming Leira

Heming var som sedvanlig på plass, så Stian og jeg fikk slått av noen ord med ham før det var tid for å haste avgårde for å finne doer. Ja, for de som skulle vært satt opp på Bryggetorget var jo selvfølgelig ikke-eksisterende, så vi måtte inn på kjøpesenteret. Der var det lange køer, men det gikk heldigvis greit unna. Jeg observerte Moshonista i en rulletrapp, men litt for sent til at jeg bare kunne storme tilbake og hilse (på noen som kanskje likevel ikke var henne). :oP
Det var godt vi var relativt tidlig ute med å gå på do. Da vi kom ut igjen var køen tredoblet. Vi fikk i alle fall hivd i oss litt mat (mange hadde visstnok sett merkelig på meg og min makrellboks, men hey - nå som det skrives om lavkarbo i alle aviser i hytt og pine (stort sett med svada og oppspinn), burde vel min makrellboks nesten snart være normal lunsj for den gjengse nordmann. :oP )

Litt før-løps-mat må fortæres

Vel ute igjen var det tid for å levere bagasjen. Der møtte jeg Janicke E, med løpeskjørt. Akkurat i det jeg prikket henne på skulderen, overhørte jeg noen forbipasserende som mente at løpeskjørt måtte være kaldt. Jeg tenkte som så at det var vel heller alle de med flere lag klær, jakker, buffer og vanter som ville renne bort. Men selvfølgelig, det var kaldt for Janicke i løpeskjørt uten overtrekksbukse, men under selve løpet hadde vel hun den mest behagelige temperaturen av alle. :o)
Å levere bagasjen gikk knirkefritt, selv om en sikkerhetsnål fra startnummeret måtte ofres til bagasjelappen. Det var sol og behagelig temperatur, så jeg bestemte meg kjapt for kun t-skjorte. Tok på de løse ermene også for å ha noe på armene før start.
Camilla dukket opp, og det var på tide å bevege seg mot oppvarmingen. Der var også Janicke L på plass.
Med mitt fullstendige fravær av koordinasjon, ble jeg heller en tilskuer til den fantastiske massen som beveget seg helt synkront. Stemningen var på topp!

Oppvarming

Camilla, Janicke L, Marianne, Miriam og meg

Vi sto sånn omtrent midt i og antok det ville være passe, med tanke på våre løpstempo. Fartsholderne som var lovet så vi ikke snurten av, så da sto vi der vi sto. Men da det nærmet seg start skjønte vi at vi sto visst nesten helt bakerst. Og da det forsinkede startskuddet gikk var det full stopp. Det sneglet seg avgårde, men vi kom oss til slutt over mattene - gående. Jeg prøvde å løpe over broa, men det var nytteløst. Alt gikk i slow motion.
Ved enden av broa var det ikke stort bedre. Folk gikk allerede der, flere i bredden og det var som en vegg. Jeg prøvde å jogge, men det var umulig. Jeg så en liten luke, siktet meg inn på den, men så ble den tettet og jeg måtte lete etter ny. Jeg løp slalåm, opp og ned på fortau, grus, gress og også utenfor løypa. Marianne, Miriam og Camilla gjorde det samme. Plutselig var de foran meg, så bak meg, så foran meg igjen. Det var en eneste stor propp og sånn var det hele den første kilometeren. Da hadde jeg klart å ta meg såpass langt fram at det ble litt større luker og lettere å slalåmløpe forbi.

Slalåmløping

Ved ca to kilometer så jeg Else Kåss Furuseth rett foran meg. Jeg hadde jo lest at hun løp mila på en time og tenkte henge meg på henne. Men vips var jeg ved siden av henne, og så var jeg forbi. Så jeg fortsatte min sikksakkløping gjennom massene. Tenkte i alle fall at da skulle jeg holde henne bak meg!
Hold til høyre var et fremmedord. Folk gikk og løp i bredden, i store gjenger, så jeg følte meg som en bulldoser der jeg brøytet meg fram. Jeg som pleier å være så "høflig" når jeg løper, dultet borti folk og tråkket folk i hælene. Det gikk rett og slett for sakte, det var for mange folk rundt meg til at jeg fikk plass og armslag. Jeg er helt klar for lavterskelløp for alle nivåer, men da må de gående ta hensyn og gi plass til de som vil løpe, og omvendt. Med puljestart ville dette gått mye, mye bedre. Nå virket det som at de som var tregere enn meg hadde stilt seg foran, mens vi sto bak. Og sånt blir håpløst for alle parter.

Utover mot Bygdøy løste det seg litt mer opp, men jeg og noen fler løp stort sett forbi folk i stedet for å bli passert. Jeg er jo som kjent ikke av de raskeste (jeg har ikke vært i nærheten enda å nærme meg 10 km på en time), men her følte jeg meg som en racer. Noe som jo helt klart tydet på at både de foran meg og jeg hadde plassert oss feil.
Her hadde jeg også mistet alle andre helt. Jeg trodde Miriam og Camilla lå bak meg, jeg visste Marianne var foran og regnet også med at Janicke L var foran.

Første drikkestasjon ble passert, og den ble faktisk nesten akkurat det; passert. Jeg så en propp av mennesker, øynet en mulighet til litt ledig plass å løpe på, Endomondo-dama hadde nettopp fortalt meg at jeg lå an til en tid rundt 1.02 og jeg var ikke tørst. Men så var det tomt av folk ved enden av bordet, så jeg røsket med meg et vannglass, svelget en slurk i fart og løp videre. Til en oppoverbakke. Hvor f*** kom den fra? Skulle ikke løypa være flat?? Jeg har aldri før løpt på Bygdøy, men der var det jammen bakkete. Her gikk folk i mengder, så det ble sikksakk for å komme forbi igjen. Jeg prøvde å holde en grei fart opp bakkene, for jeg kunne jo ikke tape den 1.02/03-tiden jeg lå an til! Jeg tenkte som så at bakkene varer ikke for evig, og etter opp kommer gjerne ned og da kan jeg hvile. Det stemte relativt bra, så jeg klarte stort sett å holde kilometertidene oppe. Bortsett fra ved den stranda, der det smalnet til. Da ble det propp igjen, så jeg følte jeg brøytet meg fram. Jeg holdt nesten på å ta en Ingunn og rope "Hold høyre!" for folk gikk/jogget i hele bredden, men jeg bare pustet dem i nakken i steden for - med min makrellånde, så kom jeg fram på et vis. Om enn i sakte film. Opp bakken der løp jeg helt ut på siden, under greiner og det som var, for å komme forbi alle som gikk. Jeg var ikke den eneste som jogget opp bakkene, flere løp forbi meg også, men veldig mange gikk. Hadde det vært for få måneder siden, eller vi snakker kanskje uker, hadde jeg gått selv.

Skogen på Bygdøy ble unnagjort og jeg kjente jeg var tørst. Det hadde gått mye fortere enn det pleier. Spesielt når det var såpass kupert. (Hvem i alle dager kan finne på å si at det er en flat løype?? Veldig fin, ja, men flat, nei.) Visste heldigvis at det nærmet seg drikkestasjon og den kunne ikke komme fort nok. Men Endomondo-dama var fortsatt fast bestemt på at jeg kom til å være i mål på 1 time og 3 minutter, så jeg hadde ikke tid til å sette ned tempoet (Tiden spiller visst en liten rolle likevel, selv om jeg egentlig mener den ikke gjør det :oP )
Drikkestasjonen kom og jeg fant ikke vann. Hylte ut om de ikke hadde vann og det ilte til en kar og viste meg vannglassene. Jeg fikk i meg en slurk eller to og beinet videre. Kjente jeg var sliten, men regnet med at jeg ville holde de tre kilometerne jeg antok var igjen (det sto på forhånd at drikkestasjonene skulle være ved 2,5 og 7,5. Den første hadde 3 km rett etter seg, og da antok jeg at det samme gjensto ved denne.) Men jammen sto ikke 8 km-skiltet med en gang. Kun 2 km igjen - dette skulle jeg klare!

På asfalten begynte flere å komme forbi meg. Nå var det mye mer åpent og slutt på sikksakkløpingen. Jeg trodde jeg hadde sakket på farten siden så mange kom forbi, men følte det fikk bare være. Jeg løp så fort jeg klarte og for meg er det mer enn godt nok. Jeg så etter pappa siden jeg visste han skulle stå like ved Color Line.
Jeg begynte å bli veldig sliten. Passerte folk, men ble også passert. Jeg var likevel veldig fornøyd, for denne gangen følte jeg at jeg faktisk hadde løpt det jeg kunne - ikke bare i komfortfart som jeg pleier. Mye sikkert pga nettopp køløpingen. Jeg måtte litt opp i fart i begynnelsen, da jeg siktet meg inn på alle lukene, og da var det nok også litt lettere og holde den farten.

Pappa åpenbarte seg og jeg hadde såvidt ork til en vink. Han rakte frem en vannflaske, men jeg hadde ikke tid. 1.03 var jo i sikte! Normalt sett ville jeg tatt ut øreproppene, smilt og småsnakket litt ved passering, men der og da var plutselig tiden så viktig og at jeg måtte holde farten. Sorry pappa!

9 km ble passert, fortsatt med 1.03 fra Endomondodama og jeg var veldig glad det kun var en km igjen. Aker Brygge var ikke langt unna og jeg skuet framover for å prøve og se hvor jeg kunne prøve å sette opp farten enda litt til. Om jeg orket. Men da så jeg plutselig et 10 km-skilt og jeg kjente jeg eksploderte innvendig. Her hadde vi mast på arrangørene så mye i forkant med viktigheten av en korrekt løype, etter I Form-løpetfadesen, så klarer de å tydeligvis ha den lenger enn 10 km! Jeg ble så sinna, og samtidig forvirret, for alle begynte å gå. Jeg oppdaget Stian og minstemann og knurret noe om at 10 km var jo allerede her, hvor i svarte var mål? Men minstemann ropte at jeg var før Else Kåss Furuseth så jeg svarte glad at jeg vet det, og løp videre. Stian sa noe om at vi måtte fortsette. Forbauselsen over 10 km-skiltet gjorde at jeg ikke fikk med meg hva Endomondo-dama sa da jeg passerte 10 på (jeg lurte jo på om jeg hadde klart 1.03 something), jeg ble så sinna at jeg glemte jeg var sliten og jeg fikk ekstra krefter til de siste meterne, som viste seg å være hele 410 meter i følge Endomondo. Det var jo liksom her jeg skulle satt inn en spurt. Da kanskje 10 km-tida mi hadde blitt enda bedre. I stedet ble det ny sikksakkløping mot mål for å komme forbi alle som gikk. Jeg følte meg litt teit som fortsatt løp, for det kunne jo ha vært noe jeg ikke hadde fått med meg ang målgang siden det virket som om alle gikk og kun jeg fortsatt løp. Kanskje vi egentlig virkelig var ferdige?
Jeg tenkte så mye rart at jeg ikke fikk med meg at Cato hadde prøvd å heie på meg og få kontakt. Sorry Cato!
Men jeg meg da i mål, fikk stoppet Endomondo, men gadd ikke engang se på tiden. Jeg var fortsatt sur for at løypa var for lang. Marianne dukket plutselig opp bak meg og hadde visst løpt i mål samtidig, så hun endte med nesten samme resultat som meg selv om hun egentlig hadde løpt 10 km 3-4 minutter raskere og endelig kommet under timen! Grattis - selv om du i resultatlista blir stående med en mye dårligere totaltid. Hun var nemlig en av de mange som hadde trodd løpet var ferdig etter 10 km. Hun hadde dermed stoppet og stått en stund og snakket med Stian før hun innså at tida fortsatt gikk.

Ansiktsuttrykket mitt sier vel sitt om hvor sint og forfjamset jeg ble i det jeg oppdaget 10 km-skiltet. Og legg merke til at stort sett alle løp med jakke, og stort sett alle tok den av underveis. T-skjorte var perfekt. Løse ermer too much. Less is more! Så man skal ikke kimse av Janickes løpeskjørt!

Etter målgang gikk jeg kjapt tilbake igjen og opp mot broa for å heie de andre i mål. Miriam var der nesten med det samme, kun et par minutter etter meg. Så dukket hennes mamma opp, min mamma opp, Stian og begge barna og det ble så folksomt atte! Noe annet enn de løpene vi stort sett er på mutters alene - uten heiagjeng. :o) Jeg så at Camilla hadde kommet seg i mål, så da var det bare å vente sammen med minstemann på at Else Kåss Furuseth skulle komme. Da vi så henne oppe på broa begynte vi å heie, og hun så oss og smilte. Etterpå fikk han tatt bilde sammen med henne (og Anne Rimmen og Didrik Solli Tangen tidligere på dagen) og det er stas for en liten kar som ler rått av Torsdag kveld fra Nydalen.

To glade og fornøyde Mossjonister etter målgang

Jeg skjønner jeg har vært med på en del løp i det siste, for jeg syns jeg så kjentfolk overalt. Oppdaget Siri og andre campere da jeg gikk bortover mot bagasjeoppbevaringen og fikk slått av noen ord med henne også i farten. Hun var ganske hemmelighetsfull om at hun hadde vunnet hele 5 km! Noe jeg oppdaget like etter da jeg sjekket mobilen og leste messengertråden fra Heming med litt oppdateringer om løpet på Google+. Gratulerer Siri!

Ved bagasjeoppbevaringen var det lang kø jeg stilte meg i da jeg hørte noen bak meg som plutselig sa Tone! Der sto Janicke K, så da fikk jeg jammen slått av noen ord med henne også. :o)
Køen sto bom stille, så jeg og Miriam smatt ut og gikk bort i den andre enden. Det var jo der våre startnumre var, og der var det nesten ingen folk og vi fikk utlevert sekkene med en gang. Enkelt og greit.

Vi fikk røsket med oss goodiebagene, jeg gikk for å lete etter champagnen og fant den omsider, godt borgjemt vekk fra Bryggetorget hvor alt annet var. Jeg hadde ikke funnet noe drikke etter målgang (var visstnok smoothie, men den så ikke jeg noe til), så jeg var tørst. Miriam skulle ikke ha sin champagne, så jeg fikk jo begge. De gled fort ned. Jeg drakk dem nesten som substitutt for vann. Den var i alle fall veldig god, ikke alltid jeg kan si det om sprudlevann.

Champagnepiken

Fikk igjen slått av noen ord med Anne Kjersti, før vi måtte skynde oss til bilen for å hente sekken med skiftetøy. Vi skulle jo rett på bankett, alle vi KK-jentene og de som har sanket kilometere for Mile Hunters. Kattevasken og skift måtte foretas på en do inne på kjøpesenteret på Aker Brygge, og jeg følte meg ikke akkurat helt vel der jeg skulle spise på Olivia - svett, klam og stinkende. En dusjmulighet hadde vært kjekt.

Men - det var et flott løp og et flott arrangement! Dog med en del startproblemer, så jeg håper arrangørene gjør noe med det til neste år. Også er det så deilig at selv jeg kan klatre mer enn jeg pleier på resultatlistene! Jeg kom på 700. plass av 1217 stk! Til meg å være er jo det nesten en topplassering!
Og tiden? Fantastiske 1.03.48 på 10 km! 1.05.59 totalt på løpet. Årets mål var å komme under 1 time og 6 minutter på et 10 km-løp og det klarte jeg med to tiendedels margin! Atpåtil på en løype som da er 10,4 km!
Det er jeg fornøyd med! Og banketten på Olivia var kjempekoselig. Vi kommer til å fortsette med Mile Hunters, selv om konkurransen nå er over. :o)

Innholdsrik goodiebag

Positivt:
- Stemningen
- Arrangementet
- Oppmøtet til alle som har trent kanskje kun for dette
- Fin løype
- Kjekt med stæsj som goodiebag og champagne
- Bra info i forkant (selv om alt ikke stemte)
- Kjekt å befinne seg høyere opp på resultatlista enn jeg normalt sett gjør
- Bra merking på 10 km

Negativt:
- Starten, ved en smal bro
- Burde vært puljestart
- Ikke satt ut noen doer
- Lang kø for henting av startnummer. Tok tid siden mange visstnok måtte betale der også, samtidig. Sto man i feil kø (med feil bokstaver på navnet), ble man bedt om å stille seg på nytt i riktig kø - selv etter å allerede ha stått i kø en halvtime
- Ingen dusjer eller garderobe
- Ingen medalje
- Champagnen var for bortgjemt. Mange fant den ikke.
- Ikke vann ved målgang. Var visstnok smoothe som jeg ikke så noe til.
- For lang løype, og full forvirring og full stopp ved 10 km-skiltet
- Elendig resultatliste
- Nesten umulig å få svar fra arrangøren dagen før og den samme helgen, da veldig mange har spørsmål og tilbakemeldinger
- Burde vært informert på forhånd at gående bør stille seg bakerst før start og at alle skal holde til høyre

Reportasje fra Kondis

Se på Puls på NRK i dag kl 19.45!

2011-10-03T19:18:00.000+02:00

Janicke, som jeg møtte på Oslo Maraton, skal være på Puls i dag kl 19.45 på NRK. Det er verdt å se på.
Hennes familie har gjort lavkarbo til en livsstil, så kan hende alle dere som lurer på ting om dette "skumle" kostholdet, kan få litt mer informasjon av å se på. :o)

Janicke er en kjempekoselig dame jeg følger bloggen til, og hun var ikke mindre koselig da jeg møtte henne i startpuljen på Oslo Maraton. :o)

Lufta som gikk ut av ballongen

2011-10-01T13:36:00.001+02:00

Jeg er litt sliten om dagen, så jeg henger etter med alt føler jeg.
Det er ikke kroppen som er sliten, men hodet.
Jeg har jo kjent en stund at stoffskiftet mitt har vært litt opp og ned. Nå er det veldig ned tror jeg. Jeg mister masse hår, hjernen er en bomullsdott, jeg klarer ikke samle meg til å få rompa opp av sofaen, jeg sover masse og jeg glemmer ord. Jeg har ikke løpt siden Oslo Maraton, selv om jeg gjerne vil. Ting tar bare veldig lang tid om dagen.

Grunnen til at jeg MÅ trene og at jeg spiser lavkarbo er fordi jeg da holder stoffskiftet mitt i sjakk, kombinert med medisin. Da klarer jeg meg bra. Men det skal ikke mye til før ballongen sakte, men sikkert mister lufta. Bare litt slurving med maten en periode og lite løping, og jeg merker håret begynner å ramle av igjen og jeg trenger mer søvn. Jo mer jeg sover, jo mindre tid får jeg, jeg blir giddaløs, gir fullstendig beng i maten og hodet mitt blir på tur. Hjernen blir sirup og jeg føler ikke jeg klarer å tenke en hel tanke. Dette skjer uten unntak hver høst, og det er som regel kun doseøkning som hjelper.
Jeg føler jeg henger etter med alt og hodet stresses mer med alt jeg ikke får gjort. Og det ender med at jeg ikke får gjort noe som helst. Så jeg jobber og jeg sover.

Heldigvis blir jeg nå ikke sliten i kroppen lenger. Sikkert fordi jeg generelt er i bedre form enn før. Da jeg gikk ubehandlet i mange år, var jeg i perioder så fysisk sliten at jeg var utslitt av å gå opp de to trappene hjemme. Jeg husker også veldig lite fra de årene, siden hypothyreose jo også går ut over hukommelsen. Så ille er det heldigvis ikke lenger. Nå har jeg medisin jeg kan øke litt på når det trengs.

Jeg blir fullstendig tiltaksløs og evner bare ikke å komme meg opp fra sofaen. Er det mulig da?? Nå må jeg bare ta meg skikkelig sammen, være strikt med maten og komme meg ut. Jeg må prøve å få med meg noen, for akkurat nå kommer jeg meg garantert ikke ut alene. Jeg vil så gjerne, jeg elsker jo å løpe og jeg savner det, men jeg stoppes av alt hodet mener jeg skulle, burde og måtte ha gjort. Og så ender jeg opp med å gjøre ingenting. Hjernen henger ikke helt med meg om dagen.

I morgen er en ny dag. Jeg skal spise ordentlig og jeg skal prøve å få med noen ut på en joggetur. Jeg må bare, hvis ikke kommer sofaen til å sluke meg. Funker ikke skikkelig trening og skikkelig mat, så får jeg vel krype til legen for nye blodprøver og doseøkning. Ikke f om stoffskiftehelvetet skal sluke meg igjen!

Det var dagens syting. I morgen skal jeg løpe. Jeg antar humøret vil stige i takt med endorfinene.

Inga-Låmi, Hytteplanmila, Sentrumsløpet og Göteborgsvarvet!

2011-09-27T14:34:00.001+02:00

Puh!
Jeg er altså påmeldt. Har vært i påmeldingsmodus de siste dagene og i dag ble de to siste løpene påmeldt. I morgen melder jeg meg på til Oslo Maraton halvmaraton. For noen dager siden meldte jeg meg også på 30 km på Inga-Låmi.

Inga-Låmi er et jenteskirenn på 15 eller 30 km. I 2012 skal det også være et kortere kostymerenn.
Jeg gikk 15 km i år sammen med en venninne, og det var en relativt flat og fin løype.
Nå klinker jeg til med 30 km. Noen andre som skal gå 30? De andre jeg skal dit med, skal gå 15.

Hytteplanmila har jeg hatt lyst til lenge, og nå bestemte vi oss at vi blir med, jeg og sambo.

Det går 22. oktober kl 13 like ved Hønefoss. Alle sier det er et sånt fint løp - med gode boller. De 500 første får t-skjorte, og de som forhåndspåmelder seg får visst også tekniske løpesokker.

Det er 10 km langt og man kan melde seg på med tid og uten tid. Uten tid kan man visst både gå, sykle eller løpe. Tegner til et hyggelig løp!
Ikke var det dyrt heller. Jeg betalte 200 kr inkl Kondisrabatten på 25 kr.

Göteborgsvarvet ble veldig impulsivt akkurat i siste sekund. Vi hadde jo egentlig bestemt oss for Holmenkollstafetten, men ønsket om Varvet vant. Jeg vil ikke gå glipp av Göteborgsvarvet, og Holmenkollstafetten er jo ikke like kul.
Så da blir det 21 km fest i Gøteborgs gater 12. mai 2012!
Det er tak på 59000 deltagere og det taket nås nok i dag, så vil du være med, må du melde deg på NÅ!

Påmeldingen til Sentrumsløpet lørdag 28. april åpnet i går. Jeg meldte meg likegodt på med det samme.
10 km i Oslos gater må man få med seg. Prisen stiger 31.12. så det er fortsatt god tid. Her er det også Kondisrabatt som er kjekk å få med seg.

Nå er jeg blakk. :oP

Er alle klare for Oslo Maraton?

2011-09-24T23:29:00.000+02:00

Jeg er så klar jeg får blitt. Er ikke noe mer jeg får gjort nå.
Har ladet opp med hjemmelaget bringebærfromasj (egentlig ostekakefyll) og rødvin. :oP

Klærne er funnet fram, og startnummer får jeg av søsteren min i morgen. Vi reiser inn tidlig for å heie på de som løper 10 km først. Vi står ved Brugata og skal prøve å heie på alle vi vet om.

Lykke til alle sammen! Og om noen fortsatt er igjen i sentrum når snegla kommer løpende, så tas all heiing i mot med glede! Jeg starter i pulje 5 kl 13.41 og håper på å klare det på 2,5 time.

Antrekket er klart: Mossjonistene t-skjorte, kompresjonsstrømper for beinhinna, løpeskjørt for kneet (tights gjør vondt) og Nike Lunaracer

Birkebeinerløpet 2011 - da var det gjort

2011-09-23T13:06:00.036+02:00

Før løpet:
Dagen startet kl 06 med mageknip. I tillegg til den vonde venstre beinhinna og det høyre kneet. Jeg tenkte bare at det fikk gå som det gå. Komme meg gjennom skulle jeg alltids klare.

Frokost ble fortært og matpakke (salat) laget, før vi satte oss i bilen. På Hamar ble det en stopp for å levere minstemann hos oldemor, før vi fartet videre mot Lillehammer. Stian skulle ta bussen fra hallen 11.15 så vi begynte å få litt dårlig tid om han skulle rekke den. De tidligere årene har riktignok ikke bussene gått til de oppsatte tidene, men bare kjørt avgårde en etter en etterhvert som de ble fulle, så vi satset på at det var det samme i år og at han ville rekke å komme seg til Sjusjøen i god tid.
Litt over 11 var vi framme ved hallen, fikk omsider parkert og småløpt nedover mot Håkons hall. Jeg ville gjerne se de andre Mossjonistene på Halvbirken komme i mål, men jeg holdt på å tisse på meg, så jeg måtte bare gå rett i dokø, mens Stian gikk for å hente startnummeret sitt og så ta bussen til Sjusjøen.
Det tok sin tid, så dermed var det bare å få hentet startnummer, levere sekken og rusle mot bussen. Jeg prøvde å se etter Haren og Skilpadden, men det var klin umulig. Det var folk overalt. Jeg satset på å heller treffe henne på Sjusjøen.

Bussen gikk omtrent med det samme og jeg ble sittende og snakke med damen ved siden av mens jeg spiste salaten min. Vel framme på Sjusjøen fant jeg ut at jeg kanskje kunne rekke å se Stian starte, om jeg skyndte meg. Han sto selvfølgelig på motsatt side så jeg måtte løpe bak hele startfeltet mens jeg hørte speakeren si det var ett minutt igjen til start. Rakk akkurat bort for å si lykke til, før startskuddet gikk.
På vei tilbake var Silja på vei inn i sin pulje, så jeg fikk vekslet noen ord med henne.

Etter at hun også hadde løpt avgårde visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg gikk litt rundt og surret, inntil jeg fant ut at jeg ville gå bortover mot bussene og se om kanskje frk Hare dukket opp. Og jeg hadde ikke før tenkt tanken, så kom hun gående. Det var en lettelse å møte henne, så slapp jeg å stå der alene og føle meg dum.
Vi gikk oss en tur så vi fikk varmet opp og pratet litt. Og like brått som alltid var det på tide å ta siste tissetur, siste avgjørelse om hvor mye jeg skulle ha på meg, levere bagasjen og stille oss i pulja. Det var varmt i sola på Sjusjøen, men de -3 gradene det hadde vært på morgenen skremte meg litt, så jeg tok en buff rundt halsen og løse ermer på armene. Og jeg valgte å ta med drikkebelte.

I pulja var jeg ganske spent. Vi valgte 2.30-puljen, selv om den tida uansett måtte tas med en klype salt nå som løypa var 2 km lengre.

Løpet:
Det startet med oppoverbakker. Det gikk heldigvis relativt greit, men hun jeg altså hadde tenkt til å bruke som Hare, forsvant for meg omtrent med det samme. Prøvde å snu meg et par ganger siden jeg ikke så henne foran meg, men bak så jeg lyseblå jakker overalt, så jeg fikk ikke øye på henne i farta. De løse ermene og buffen kunne jeg bare latt ligge igjen. Ermene dro jeg ned omtrent med det samme, og buffen ble bare irriterende rundt halsen. Jeg har aldri fryst før når jeg har løpt, så jo mindre klær, jo bedre.
Det sto heiende folk langs løypa, så det var gøy. Jeg ble til og med heiet på i det jeg løp forbi noen, siden navnet mitt står på ryggen. :o)
Terrengpartiene kom ganske fort. Og der kom jeg virkelig til kort. Jeg trodde jeg var godt vant med steiner, røtter og gjørme i Mosseskogen, men det kan virkelig ikke sammenlignes med fjellterrenget på Birken. Jeg fant kjapt ut at her var det for mye stein tett i tett for meg, og da den verste gjørma kom, bare sklei jeg med mine Nike Free. De er perfekte i skogen her, men ikke i terrengpartiene på Birken. Jeg ble forbiløpt av mange, og det kom veldig mange kjempekjappe karer bakfra, som jeg hele tiden måtte passe meg for. Hva de gjorde bak sammen med oss snegler skjønte jeg ikke helt poenget med. Enten har de meldt seg på for seint for seeding, eller de har ikke giddet/fått med seg at de må seede seg selv. De må ha hatt en fryktelig irriterende tur hele veien, når de konstant måtte forbi så mange.
Jeg gikk mye der det var som vanskeligst og jeg bannet inni meg for at jeg ikke hadde terrengsko. Hele tiden kom det folk bakfra som skulle forbi, så jeg stoppet opp flere ganger for å slippe dem fram. Ikke én eneste en gadd å si takk. Der gikk jeg til side, stoppet helt opp og snudde meg liksom mot dem for å vise at jeg stoppet for å slippe dem forbi og beveget meg ikke framover igjen før sistemann hadde passert. Er det ikke da naturlig å si takk? Jeg stoppet sikkert 7-8 ganger på denne måten, og slapp forbi sikkert 30-40 stk, men ikke en eneste en virket til å sette pris på det. Til slutt ga jeg beng og tenkte at jeg skal da fram jeg også. Så lenge jeg holder meg til høyre fikk det være deres business å komme seg forbi. Jeg hørte folk skled bak meg, faretruende nært og jeg var så redd noen skulle dette og dra med seg meg i samme slengen. Ett sted jeg måtte kravle meg gjennom noen trær, klarte jeg å slippe en grein rett på han bak meg. Da snudde jeg meg og sa unnskyld. Selv om man løper og er opptatt med sitt, kan man vel klare å beholde litt høflighet syns jeg.

Etterhvert kom vi til Birkebeinerbakken. Der skulle vi løpe ned langs skiheisen. Jeg ble litt overrasket over det, for da jeg hadde sett på videoen på VGTV kuttet de akkurat ved den bakken og der sto det at traseen var endret der. Så jeg trodde vi slapp unna den bakken. Noe vi jo ikke gjorde. Jeg har jo tatt den heisen sikkert 1000 ganger, men det var noe annet å løpe nedover på bratt og steinete underlag. Der gikk jeg en del igjen, og småløp der jeg kunne.

Ellers husker jeg egentlig ikke så mye mer. Jeg husker mye stein, en del gjørme det bare var å plumpe uti, folk som løp forbi, jeg som passerte folk på grusveiene, jeg gikk litt innimellom, fotografer som bare plutselig dukket opp fra ingenting, alle gel-tubene som lå rundt i løypa (klarer man å ha dem med seg, bør man jammen klare å ta de tomme tubene med seg til mål, evt kaste dem på en drikkestasjon. Å bare hive dem fra seg i naturen hører ingensteds hjemme!), masse grus, litt mer terreng og enda mer grus. Det ble ganske monotont etterhvert og på ett punkt begynte jeg å kjede meg skikkelig og tenkte at dette gidder jeg ikke flere ganger. Å løpe i terreng er varierende. Å løpe kilometer etter kilometer "alene" på øde grusveier uten et menneske å se (bortsett fra de foran meg og de bak meg) ble monotont og kjedelig i lengden uten musikk. Men da var jeg glad jeg hadde Nike Free igjen. I de verste terrengpartiene og gjørma, ble de for glatte, men mesteparten av løpet var de helt perfekte. (Tror jeg må skaffe meg et par av de nye, de med grovere såle som er beregnet mer for småglatte underlag og terreng)
Og jeg var glad jeg hadde vann. Hele drikkeflaska gikk med. Jeg skjønner ikke helt logikken i å fjerne en drikkestasjon når man lager løypa 2 km lenger? De tre stasjonene holdt ikke for meg som løper vedlig sakte.

En ting jeg likte veldig godt var at kilometerskiltene telte nedover. Det er så mye bedre å se tallet 10 enn tallet 13 når man har 10 km igjen. :o)

Jeg løp lenge sammen med de samme folka. En dame i hvit trøye var et stykke foran meg. Etterhvert tok jeg henne igjen og vi pratet litt. Hun hadde løpt Halvbirken i fjor og gruet seg litt til de fæle nedoverbakkene på slutten. Etter en slags liten bro måtte jeg melde pass og gå litt, så da ble hun liggende litt foran meg igjen. Noen få passerte meg, og jeg passerte noen få. Vi var mange som gikk innimellom, så vi passerte hverandre til stadighet.

Da det gjensto 3 km og nedoverbakkene begynte (jeg skjønner jeg må ha vært fjern, for Stian snakket om en bakke på slutten som jeg aldri kan huske å ha løpt. Tror jeg må ha løpt et annet sted enn ham. :oP ), tenkte jeg at nå er det bare en runde på Sognsvann igjen og jeg fikk mer krutt i beina. Tenkte at nå skulle jeg bare gi på og telle de jeg passerte. Tenkte jeg kanskje kunne plukke 5-6 rygger.
Men det gikk så lett! Jeg bare satte utfor, og telte alle jeg passerte. Ingen løp forbi meg, mange gikk og jeg følte nesten jeg passerte dem i en vill fart. Jeg bare slapp beina og følte meg ikke det slag sliten.
Like før mål var det en liten bakke til og der passerte jeg en gående mann. Endelig så jeg mål og ga på ennå mer. Da så jeg at Ungsdomsbirkerne kom inn i løypa fra venstre i en kjempefart, så jeg bremset litt. Var sikker på at de skulle løpe meg ned. :oP Men så ga jeg på igjen, løp og løp, kjente jeg ble sliten, men jeg skulle klare å holde ut til mål! Bortsett fra at mål kom jo aldri. Det var ikke etter den svingen jeg trodde, men enda en sving! Det tok jo aldri slutt! Omsider nærmet målstreken seg, jeg så en fotografmann og smilte og viste tomler opp. (De bildene ble tydeligvis aldri noe av. Synd, for på alle de andre ser jeg ned eller har øynene lukket.)
Jeg var i mål på 2 timer og 53 minutter, hadde tilbakelagt 23,46 kilometer og passert 18 stk på veien ned mot Lillehammer - inkl hun i den hvite trøya!
Målet var under 3 timer, helst rundt 2.30-2.45 i en 21 kilometers løype. Så jeg er veldig fornøyd. :o)

På vei nedover. Veldig konsentrert.

Passerer nr 17. (Hvorfor har hun blått på startnummeret? Er hun fra useedet pulje kanskje? Eller er hun Ungdomsbirker og jeg tok henne for å være en av de som løp 23?)

Og oppdager Stian som plutselig sto her også. :oP

Straks i mål (Ser her at jeg har passert enda en mann. Kanskje det var flere enn 18?)

Måååål!

Etter løpet:
Jeg fikk meg et par glass vann, røsket med meg en potetgullpose og en pin, møtte Stian og gikk for å se på de som kom løpende mot mål. Jeg prøvde å se etter Haren og Skilpadden og etter noen minutter så jeg henne komme nedover. Jeg heiet på henne, men jeg tror ikke hun hørte det blant all heiingen på Ungdomsbirkerne. Vi møtte henne i mål, og fikk vekslet noen ord før vi måtte haste hvert til vårt.

Møkkete sko

Tok en snartur innom hallen, men fant ikke noe annet enn et par løpe-solskjermer fra 2XU. Ellers fant jeg ikke så veldig mye som var av kupp. (Greit å være litt obs på prisene der. Mye kan virke som det er på tilbud, også får man det langt billigere i andre butikker. Da det var Inga-Låmi fant jeg sportsBHen jeg bruker, og den skulle de jammen ha 600 kr for! Og de sa det var billig. Jeg svarte bare at jeg nettopp ga 400 for den samme på Løplabbet, så så billig var det jo ikke akkurat... Man kan gjøre noen kupp, men det er greit å være prisbevisst på den Sport1-messa.)

Jeg begynte å bli småsulten etter løpet faktisk, og det pleier ikke skje så ofte. Jeg tror jeg har vært litt for slomsete med maten uka i forveien, for jeg tror jeg hadde spist meg ut av ketose. Det hadde nok blitt litt for mye Skyr med fløte, laksesuppe, peanøtter, kjøttkaker med kålstuing og til og med Fedon-brød. Hver for seg er det ikke så gærent, men mye av det gjennom hele uka ble rett og slett for mye. Jeg sleit med magekramper i første halvdel av løpet, rundt 20 km begynte jeg å bli sulten, og jeg kjente ikke acetonlukt en eneste gang. Hverken underveis eller etterpå.
Etterpå dro vil til sambos bestemor hvor det vanket middag med poteter, samt kake. Sammen med litt godteri ble det nok litt karbosjokk for jeg ble helt ødelagt. I bilen på vei hjem var jeg så sliten at jeg snøvlet, hodet fungerte ikke, og jeg tror det er derfor jeg husker så lite av selve løpet. Alt går liksom i ett.
Jeg er vant til å løpe på minimalt med karbohydrater, altså kun fettforbrenning og vann. Da går alt superbra, og jeg er veldig mett etterpå så jeg gjerne ikke orker mat. Energien etterpå er også på topp (selv om jeg gjerne er sliten i beina om jeg har løpt langt - selvfølgelig). Nå fylte jeg på med karbohydrater etterpå, og det gikk tydeligvis skeis. Er nok greit å holde seg til det kroppen er vant til tror jeg.

Dagene etterpå:
Jeg var støl! Samme dag var jeg så støl etter 3,5 time i bilen på vei hjem, at jeg knapt kom meg ut av bilen. Dagen etter jobbet jeg, så å stå i 9 timer i strekk tror jeg gjorde underverker. Bedre enn å sitte stille i sofaen. Mandagen var alt mye, mye bedre. Tirsdag hadde jeg kun litt vondt igjen i høyre hofte.
Løpe gjorde jeg ikke før onsdag, og det gikk fint. Både Stian og jeg merket at leggene var tunge, så det er nok litt tungt for beina det Birkebeinerløpet. :o)

Vil jeg delta igjen? Jeg vet ikke. Jeg syns løypa ble for monoton. Neste år er det muligens vanlig trasé igjen, men da er det mer terreng og det terrenget der var litt for tøft for meg altså. Jeg kommer meg fint gjennom det, selvfølgelig, men det er jo kjedelig å gå/småjogge i de partiene også. Jeg vil jo helst løpe der jeg kan.
Nå har jeg i alle fall gjort det, så får tiden vise om jeg blir med flere ganger.
(Kjenner jeg meg selv rett, står jeg på startstreken neste år også.)

Kompresjonsstrømper i fritt fall på Sognsvann

2011-09-22T23:32:00.000+02:00

I går dro jeg på Løplabbet i Oslo for å bruke gavekortet jeg vant på SRM tidligere i år. Hadde egentlig ingen anelse om hva jeg ville ha eller hva jeg trengte, men tenkte jeg skulle titte etter et nytt løpeskjørt.
Fant egentlig veldig lite, før jeg fant ut at jeg skulle prøve kompresjonsstrømper. Min venstre legg har jo hatt litt beinhinnevondt siden intervallene forrige torsdag, så da kunne jo kanskje strømper være nyttige. Dermed ble et par fiiine rosa CEP-strømper med meg til Sognsvann. :o)

Der var runden ennå lenger enn forrige gang, pga utbedringene av damanlegget. Veldig kjekt, så blir det noen ekstra meter til Mile Hunters.
Plan var på plass og reklamerte for The Long Run og app'en til mobiltelefon. Jeg har den lastet ned fra før, men sambo ble intervjuet og filmet og greier. Jeg ble heldigvis kun tatt bilde av.

Vel i gang løp jeg sammen med Janicke. Hun skulle løpe rolig, så da klarte jeg å henge på. Merket underveis at leggene var litt tunge og trodde kanskje det kunne være pga strømpene, men beina var vel ikke helt i form etter Birken enda. Jeg merket ingenting til beinhinna da, så mulig strømpene hjalp.
Det var litt annerledes å løpe en annen trasé i begynnelsen, men det var satt ut "løypevakter" så vi løp ikke feil i alle fall. Selv med tunge legger gikk det lett og fint å løpe to runder. Etter den siste svingen før bakken opp mot mål, havnet jeg litt for langt ut mot venstre, så jeg snudde meg for å se om jeg hadde noen bak meg sånn at jeg kunne legge meg over til høyre. Det gikk dårlig. Merket at stortåa buttet borti noe og før jeg fikk sukk for meg var det nesten så jeg tok salto. Jeg hadde ikke sjans til å hente meg inn igjen, så jeg stupte så lang jeg var. Først tenkte jeg at det var innmari flaut, men i det jeg landet gjorde det så vondt i albue og kne at jeg hylte "au". Kom meg bannende på beina igjen og gikk inn i mål faktisk.
Snille Silja og de andre arrangørene fant fram førstehjelpssaker, så jeg fikk i alle fall tørket vekk den verste sanda fra sårene. Venstre kne fikk seg tydeligvis en kraftig smell, for det hovnet opp og var vondt. Høyre albue fikk de verste skrubbsårene, men den er heldivis ikke så forslått. Bare veldig sårt og vondt og jeg klarer nesten ikke å være nær den.

Stakkars armen min. Det er nesten enda verre enn på bildet. Er ikke alt som kommer med der.

Såret på kneet er ikke så gærent altså, det er bare akkurat der jeg bøyer kneet, så det får jo ikke grodd skikkelig. Hele det røde omårdet er det som fortsatt er vondt og hovent.

I dag har kneet vært greit inntil jeg begynte å gå en del. Gikk en tre kilometers tur i stad, før en tur ut for å lete etter Litago-ku, en tur innom XXL og et par andre steder. Det er vondt å belaste venstre ben, så jeg legger all vekt på høyre, og det kjentes etterhvert godt i høyre hofte som fortsatt er litt stiv og støl etter Birken. Kneet er vondt å bøye og i trapper må jeg gå sidelengs.
Heldigvis er det fortsatt noen dager igjen til Oslo Halvmaraton. Det kunne ha gått mye verre. Jeg har jo ikke skadet noe alvorlig. Det er kun et forslått kne og noen skikkelige skrubbsår som jeg må bytte kompresser på hele tiden. Uansett om det fortsatt er vondt på søndag, skal jeg nok fint klare å løpe. Det er jo bare overfladiske skader.

Bank i bordet har jeg ikke kjent noe til beinhinna da. Hadde strømpene på en god stund etter at jeg var ferdig å løpe, og den virket faktisk nesten helt fin da jeg tok de av. Tror jeg satser på å bruke de på Oslo Maraton også, så kanskje ikke beinhinnene mine dør av 21 km.

Jeg gleder meg uansett til søndag - skrubbsår eller ei. Kom gjerne og hei på oss som løper. Jeg skal heie på 10 km først, før jeg selv skal løpe. :o)

LCHF - Oppsummering uke 7

2011-09-19T10:23:00.001+02:00

Jeg sluttet som sagt å skrive ned alt jeg spiste hver dag. Mente jeg hadde full kontroll. Men enhver helg hadde en eller annen anledning, så de siste tre helgene har det vært lavkarbo i ukedagene og høykarbo i helgene. Forrige uke gadd jeg ikke engang skrive ukesoppsummering, for jeg tenkte det gikk jo så greit. Selv om jeg spiste høykarbo i helgene gikk jeg jo fortsatt ned. Men det var inntil da.

Jeg merket jo symptomer på for høye stoffskifteverdier, så jeg trappet litt ned på stoffskiftemedisin. Noe som gikk fint så lenge jeg spiste lavkarbo, men så fort jeg spiste mer usunt, merket jeg motsatt effekt. Jeg har nå prøvd å trappe ned kun annenhver dag, men forrige uke har nok vært litt for slapp matmessig og dermed har ikke stoffskiftet hatt det så bra heller. Jeg har ikke følt at jeg har vært i ketose, og torsdag mistet jeg til og med all lyst til å løpe. Det er ikke noe som pleier å skje. Jeg følte meg bare sliten.
Årsaken er nok muligens at jeg har ligget for høyt i kh hele uka. Jeg har spist lavkarbo, men mye kjøttkaker med kålstuing, Skyr med fløte og til og med Fedon-brød. Hver og en går nok greit for seg selv, men samlet ble det nok for mye kh for meg. Noe jeg forsåvidt også merket godt både under og ikke minst etter Birkebeinerløpet.

Vekta er pluss 1 kilo, og jeg tror mye er vann. Skoene virket så trange på lørdag, så jeg tror jeg hadde litt hovne føtter. Ved for mye kh samler jo kroppen min masse vann, så det virker jo forsåvidt logisk. Siden jeg har ligget såpass høyt på karber, kræsjet det nok også litt med nedtrapping av medisin, siden jeg tydeligvis ligger litt på vippen med tanke på hvor mye jeg trenger akkurat nå. Så nå er det back to basics med rent kjøtt, grønnsaker og saus. Og salater og fisk. Det er helt tydelig det kroppen min trives best med.
Det blir nok et par dager med høykarbo i begynnelsen av oktober om vi reiser bort, og så etter KK-mila 15. oktober. Til da og etterpå fram til jul, er planen bare å spise så rent som mulig. Forhåpentligvis er 5 kilo til borte før jul. :o)

Driti på leggen(e)!

2011-09-16T12:30:00.000+02:00

Jeg tok en Espen Ringom/Rosie Ruiz og dreit meg rett og slett litt ut. Ikke bare litt heller - ganske mye faktisk.

Torsdager er det intervaller med Mossjonistene. Jeg liker ikke intervaller, og sniker meg helst unna om jeg kan. Men det er jo jeg som har dratt i gang disse greiene, så da får jeg vel stille også. Alle snakker jo sånn om intervaller og hvor viktig det er, så jeg føler liksom at det er noe jeg må gjøre. Jeg har kun løpt intervaller én gang, det var tidligere i år, og da kjente jeg beinhinnevondt i leggene, så da holdt det med den ene gangen.
Men så begynte også Pulsblogg-konkurransen i går, så da ble det intervaller på meg og sambo. Selv om jeg egentlig ikke hadde lyst til å løpe i det hele tatt den dagen.

Vi dro oss ned til Nesparken, varmet opp med en rolig runde rundt og løp 4 korte runder etterpå. De er på ca 400 meter hver. Allerede etter 2,5 runde kjente jeg det i leggene og beina var helt døde. Jeg som innbilte meg at jeg var blitt så mye sterkere i beina, fant ut at det var jo bare skryt. Etter 4 runder måtte jeg gi meg, da begynte det å verke foran på leggene.
Vi jogget rolig ned til kinoen og tilbake igjen, inkl et par bratte oppover- og nedoverbakker.

Og i dag? Dagen før Birkebeinerløpet på 23 (23!) km? Da verker det og banker foran på leggene. Way to go, Tone!
To dager før Birken og en uke før Oslo Halvmaraton finner jeg altså på å løpe intervaller - som er gift for leggene mine. Hvor dum er det mulig å bli da?
Totalt ble det bare usle 4 km i går, så det hadde vært mye bedre for beina og kroppen med en 15 kilometers tur i skogen kjenner jeg.

Argh!!

Men får vel ta det positive også da:
Onsdag var det SRM. Det var sol, fint vær, Jeanette vant gavekort på Løplabbet og jeg perset så det sang på en runde! Hadde tenkt å løpe to, og prøve å komme meg under 40 minutter, men da jeg så at løypa var litt lenger enn vanlig (de driver med noe vedlikeholdsarbeid resten av året), så ga jeg opp det å komme under 40 minutter. Jeg satset bare på pers på to runder i stedet.
Etter én kilometer fortalte Endomondodamen meg at jeg hadde løpt på 5.56. UNDER 6 MINUTTER! Det har aldri skjedd før! (Bortsett fra på Holmenkollstafetten, men det regnes ikke). Der og da bestemte jeg meg for å holde tempoet og satse på én runde. Jeg ville prøve å komme meg under 19 minutter (tidligere pers er 19.58). Jeg løp omtrent på sekundet likt resten av tida, og kom i mål på 19.08! Det er fort til å være meg! Jeg slo meg selv med hele 50 sekunder!

Nå som løypa er bittelitt lenger, spørs det om jeg klarer to runders-målet mitt i år på under 40 minutter, men jeg skal i alle fall prøve det jeg kan. :o)

I morgen er det Birkebeinerløpet. Jeg grugleder meg.

"Gode nordmenn løper ikke sakte"

2011-09-14T00:19:00.002+02:00

Sier Kjetil Rolness, og skriver litt om løpekulturen i Norge kontra andre land. Han setter ord på mye jeg har undret meg over, som at media aldri nevner løp med et ord. Og om de gjør det, så er det om at Aylar besvimer eller de skriver om de som vant. Oss mange tusen andre blir ikke nevnt.
Mens Birkebeinerrittet og -rennet, det slås stort opp - der finansmennene gjerne er godt representert, og det virker som om det nesten har mer status enn oss usle løpere. Er det noen som er flinke og skriver om løping, sykling og ski, så er det Dagens Næringsliv. Sikkert fordi målgruppen er de nevnte finansmennene.

I steden for å lage en fest og være med på festen, blir vi gjerne sure og irriterte over det teite løpet som sperrer gatene. I Gøteborg er det 200.000 publikummere og alle heier på alle, ikke bare på dem de kjenner - som vi gjerne gjør.

Les artikkelen. Han skriver veldig bra om løping i Norge kontra andre land altså. Til og med jeg fikk nå lyst til å prøve meg på en maraton i utlandet. :o) Og jeg skal begynne å heie mer på folk. Vil du?

Jeg - en løper!

2011-09-13T14:05:00.003+02:00

Vel har jeg fortsatt ikke nådd noe løpetempo, jeg er fortsatt en subbejogger, men lørdag løp jeg siste løp i Mossekarusellen: Årefjorden Rundt, på 13,1 km.
På forhånd var jeg som vanlig usikker på om jeg skulle feige ut og ta kort løype. Jeg hørte det ofte var færre som deltok på dette siste løpet, fordi det var så langt. Jeg kan godt komme sist, men jeg vil ikke være så sist at jeg er langt bak nest siste. Sånn at funksjonærene må vente på meg. Jeg vil helst løpe i nærheten av flere inn mot mål. I alle fall så jeg i det minste har andre løpere i syne.
I tillegg hadde jeg jo løpt 21 km på onsdag, så jeg var litt usikker på om 13 km kunne bli litt mye for beina.
Men beina var fine, tid-klassen starter 5 minutter før trimklassen og det var egentlig ingen grunn til å ta 8 km. 5 minutters forsprang på evt trimmere som velger lang løype, er kjekt å ha.

Snuppa var på overnatting, minstemann ble kjørt i bursdag og Stian og jeg var klar for å løpe. Jeg følte meg veldig lur da jeg spurte på forhånd om det var vann på drikkestasjonen. Det var de ikke helt sikre på, men snille folkene sjekket det opp. Og joda, det skulle være vann. Det hadde visst vært så mange tilbakemeldinger etter Christian Frederik-løpet på at de ikke hadde vann, så derfor hadde de nå også vann på Mossekarusellen. Dermed følte jeg meg trygg på at jeg kunne legge igjen drikkebeltet. Det var passe temperatur, litt vind og opphold, så det var fint løpevær.

Stian har fått ny fin t-skjorte

Det var flere andre Mossjonister som også løp, så jeg stilte meg sammen med Anett og Monica i startpuljen.

Den første kilometeren forsvant avgårde på 6.03. Det er kjapt til å være meg. Da den neste også gikk unna på 6.05, var jeg bombesikker på at dette aldri ville holde i hele 13 km. Men beina var uventet fine og jeg syns alt gikk så lett avgårde. Det eneste var at jeg løp med Nike LunarElite i stedet for Nike Free Run, siden jeg hørte dette var mest asfalt, noe som også stemte, så i de få skogspartiene som var, var jeg redd for å vrikke foten. Skoene virket som platåsko i forhold og alle små humper kjentes kjempehøye ut. Jeg bannet litt inni meg for at jeg ikke hadde tatt Nike Free likevel, men så ble det asfalt igjen og alt var greit.

Mange løp fra meg, men jeg så hele tiden ryggen til Anett og Monica langt der framme. Monica løp med et vondt kne, så hun skulle ta det rolig.
Plutselig dukket det opp en drikkestasjon ved ca 4,5 km (jeg trodde den skulle være ca halvveis siden jeg trodde det kun var én), og det var helt perfekt! Jeg løp så fort at jeg var kjempevarm og jeg ble tørst, så det å få vann allerede der var ganske deilig. Jeg gikk ved drikkestasjonen mens jeg drakk, og snudde meg samtidig. Jeg hadde kjempemange bak meg, men ved drikkestasjonen var også der løypa delte seg og jeg var spent på hvor mange som ville fortsette på 13 km. Det var én. Én eneste dame var det jeg hadde bak meg.
Overraskende nok kom hun ikke forbi, men lå hele tiden bak meg. Det var litt surrealistisk, for alle løper jo forbi meg på et eller annet tidspunkt. - Så også denne damen. Etter et godt stykke og vi var ute på en bred asfaltvei, kom hun forbi. Vi løp ved siden av hverandre en stund, helt til hun passerte. For meg var det helt greit, for vi var jo nesten halvveis, beina mine var fine og jeg følte jeg fint kunne klare å henge på henne så jeg ikke ville komme alene inn i mål.
Hun løp foran meg et lite stykke, og litt foran der igjen løp det to menn. Monica og Anett så jeg fortsatt langt, langt der framme, så jeg følte heldigvis aldri at jeg løp alene.

Men så kom Jennifer Lopez' Get on the floor og farten min gikk automatisk opp. Damen ble passert, og jammen begynte jeg ikke å hale innpå de to mennene også. Og jeg tok dem igjen! Og løp fra dem! Jeg løp fra to menn! Og det beste var at jeg klarte fint å holde farta. Ikke hatet jeg, og ikke sleit jeg. Det var helt behagelig tempo.
Etterhvert halte jeg også innpå Monica og løp litt bak og sammen med henne før jeg passerte henne i en bakke. Pga kneet gikk hun i bakkene, så da dro jeg fra. Derfra var det egentlig bare å fortsette og holde alle bak meg. Og det gikk helt fint, selv om det var noen tunge motbakker på tilbakeveien.
10 km ble passert med ny pers så det sang (slo meg selv med 5 minutter - om man ser bort fra I Form-løpet), så da ble det jammen både pers på 5 og 10 km i ett og samme løp. :o)

Jeg så at flere foran meg gikk i bakkene, og da var det så deilig at jeg faktisk løp! Ikke fort selvfølgelig, men jeg gikk ingenting, bortsett fra på de to drikkestasjonene.
11 og 12 km var ganske seige, med flere motbakker, men jeg bare konsentrerte meg om musikken, skritt for skritt og at jeg måtte fortsette å holde de andre bak meg. Anett var fortsatt i syne, men altfor langt unna til at jeg skulle klare å ta henne igjen.
Den siste kilometeren gikk lettere og plutselig svingte jeg inn på veien rett ved mål. Da var det bare å gi på det jeg kunne. Jeg hadde beregnet bruke ca 1,5 time, så 1.27.00 var jeg veldig fornøyd med.

Stian sa jeg ikke så sliten ut engang, og Anett hadde løpt på for at jeg ikke skulle ta henne igjen, så det er morsomt for lille snegla meg. :o) Jeg har ikke engang hatt antydning til stølhet etterpå. Jeg følte meg jo nesten som en løper! Ikke som den treigeste nybegynneren lenger.
Det var et kjempefint løp, som jeg anbefaler alle som vil og kan å delta på. Løypa var fin, og det er god stemning og hyggelige folk. Mange trimmere, flere i mitt tempo og flere raske. Altså noe for alle!

T-skjorte fikk vi ikke da. Det hadde visst vært en feil da det ble informert om det på Ekholtløpet. Jaja, kanskje det blir t-skjorte neste år?

Konklusjon:
Jeg som var så redd for Mossekarusellen er herved kurert. Nå har jeg løpt Ekholtløpet lang løype uten å være sist i mål (nest sist på listene, men det spiller ingen rolle). Jeg løp den korte løypa på Kambomila og løp fra flere. Og ikke minst løp jeg den lange løypa på Årefjorden Rundt og følte meg som dronninga på haugen.
Jeg trodde nivået i Mossekarusellen var altfor høyt og at jeg ville henge altfor langt bak alene. Men det har jeg ikke gjort på noen av de tre av fire løpene jeg deltok på.
Neste år melder jeg meg på hele karusellen med en gang, i stedet for å melde meg på ett og ett løp. Håper enda flere kjente blir med også!

Link til løpet på Endomondo.

21 km - Check!

2011-09-08T15:57:00.003+02:00

I går skulle jeg egentlig løpe SRM. Men så ble det langtur i skogen her hjemme i steden.

Løp hjemmefra, og været var faktisk fint. Det regnet ikke. Men det har jo regnet på tvers og vært nærmest storm i det siste, så i skogen var det en del vanndammer.

Denne var diger, og fortsetter til venstre på bildet. Heldigvis var det en sti rundt. På tilbakeveien bare løp jeg rett uti - og traff et digert hull.

Jeg løp i alle bakkene, også den lange, bratte som jeg alltid pleier å gå! Vel var det så sakte at jeg sikkert hadde gått raskere, men likevel. De 5,5 km gikk veldig greit og jeg følte meg lett og fin. Det var sol, så jeg var litt redd for orm, så jeg holdt igjen litt i nedoverbakkene og det kjentes litt i knærne, men ikke verre enn at jeg fint kunne fortsette.
Møtte Miriam ved Noreødegården og vi skulle ta Kambomila - hele mila.

Det var vått. Overraskende greit mange steder, men også veldig vått på de våte partiene. Som regel var det bare å plaske uti, og med mine Nike Free renner vannet fort ut igjen. Så jeg slipper surkling og schwupping mens jeg løper. Noen steder måtte vi bare gå for å ikke risikere beina, og andre steder måtte vi bruke en del tid på å finne omveier for å i det hele tatt komme fram. Når dammene blir store elver og innsjøer med brunt vann tar jeg ikke sjansen på å bare hoppe uti. Vi aner jo ikke hvor dypt det er, hvor det er stein og i det hele tatt hva som er under vannet.
Det var forøvrig mange flere oppoverbakker denne gangen enn sist vi løp akkurat denne løypa. Er sikker på at de la inn ekstra oppoverbakker bare for oss altså.

Her var det vanskelig å komme seg over. Det gikk greit å komme seg over på disse trestammene, men det jeg ikke tok bilde av var at alt til høyre var blitt et digert brunt hav. Og vi kom rett og slett ikke over. Tok litt tid inni litt busker og kratt før vi klarte og karre oss over til stien igjen.

Etter ca 13 km kjente jeg at beina begynte å bli slitne. Da begynte det å kjennes i lysken og nedover. Løp til og med hele bakken opp til Skihytta og derfra er det nedover de siste to km. Det er ganske deilig.
Det ble en liten stopp ved Noreødegården, før vi fortsatte i hver vår retning. Da kviknet beina til igjen og jeg kunne fint løpe de 5,5 kilometerne hjem. Til og med alle oppoverbakkene!
Rundt 17 km tror jeg at jeg var midt inni den berømte Runner's High, samme som på Gøteborgsvarvet. Da følte jeg meg så lett og fin, sang nesten høyt til musikken og kunne danset avgårde. Jeg forserte en oppoverbakke og passerte to syklister som gikk opp den samme bakken. :oD

Men den siste kilometeren begynte jeg å gå. Da kjentes det veldig godt i beina at jeg hadde løpt langt. Likevel klarte jeg å løpe innimellom og jeg kom meg helt hjem. Da hadde jeg unnagjort 21,1 km på nærmere tre timer. Økta kan ses på Endomondo.

Næring:
Jeg drakk veldig lite vann på turen. Jeg hadde drukket en del tidligere på dagen, så første vannslurk ble faktisk tatt rundt 15 kilometer. Etter det ble det et par slurker den siste kilometeren, og det var egentlig det.
Vel hjemme var fettforbrenningen så høy at jeg ikke ble sulten heller. Drakk en halv Skyr drikkeyoghurt med blåbærsmak og en kopp te, samt masse vann. Utover det spiste jeg ikke noe før litt Skyr med skogsbær og fløte oppi til frokost dagen etter. Og jeg er helt fin. Ikke dårlig av noe slag, kun støl fra ryggen og ned til anklene. :oP

Og stoffskiftet mitt? Da jeg trappet ned litt, ble det lavere igjen. Og jeg er trøtt, trøtt, trøtt. Vekta går opp, opp, opp. Ikke lett å lande på en mellomting, gitt.

Birkebeinerløpet - Here I come!

2011-09-06T09:35:00.000+02:00

Jeg fikk startnummer! Nå hadde jeg nesten slått det fra meg, men så fikk fikk jeg akkurat mail om at jeg har fått startnummer. Jeg fikk byttet vakta mi den dagen, og er klar (?) for løp!
Yey!
Hvem fler skal løpe?

Med alt regnet vi har hatt i høst, er det ikke sikkert det blir like fint i år. Bildet er lånt fra Birkebeiner.no

16-17 km i Nike Free og en GPS på ville veier

2011-09-04T18:39:00.003+02:00

Fredag skulle jeg ha en langtur. Forkjølelse får være forkjølelse. Jeg har i alle fall løpt annenhver dag for det. Formen var helt merkelig på fredag, så jeg var en stund usikker på om jeg skulle tørre å løpe så langt. Jeg skjønte jo etterhvert det var kun stoffskiftet mitt, så det ble heldigvis løpetur.
Stian skulle være med og vi startet hjemmefra i 17-tiden. Løp til Noreødegården, møtte Miriam og tok den korte løypa til Kambomila og så hjem igjen.
Det er vel omtrent 5,5 km eller deromkring til Noreødegården, så ca 5,5 i den korte løypa og dermed 5,5 hjem igjen. Det skal jo bli ca 16,5 km. Men på vei hjem stusset jeg litt da jeg syns 15 km kom altfor fort, og totalt endte jeg på 18,45 km. Hadde det bare vært så vel. :oP
Sjekket Endomondo da jeg kom hjem og så at noe måtte ha skjedd omtrent da vi kom til Noreødegården. Derfra har jeg tydeligvis løpt under jorda.

Jeg løp i Nike Free denne gangen også, og det går fortsatt bra. Totalt blir det vel 7-8 km på asfalt på denne løypa, 5 km i skogsterreng og resten på skogsveier.
Til Noreødegården løp jeg hele veien, bortsett fra i den lange bratte bakken jeg pleier å gå i. Kjente det trykket litt rart i brystet fortsatt, men det gikk greit. Da vi møtte Miriam ble det en stopp for å prate litt. I Kambomila løp vi også hele, men jeg gikk litt opp bakken mot Skihytta.
Tilbake ved Noreødegården igjen ble det en skravlestopp på nytt før vi dro hver vår vei hjemover. På vei hjem kjente jeg at beina var slitne, så jeg gikk de fleste oppoverbakkene. Ellers løp jeg for det meste altså. Selv om beina kjentes like sprengte, rare og stive ut som de gjorde da jeg kom i mål på Gøteborgsvarvet. Jeg kjente på vondt i høyre kne og vondt i begge stortåleddene. Utover kvelden kjente jeg veldig godt i beina at jeg hadde løpt langt, men da jeg våknet på lørdag var de overraskende fine. Jeg kunne vandre rundt på Tusenfryd hele lørdagen uten støle ben. I dag kjenner jeg kun litt stølhet, ingen vondter.

Jeg løp forøvrig i t-skjorta fra I Form-løpet for første gang, og jeg trodde jeg skulle bli gal. Følte den kvelte meg, krøyp oppover ryggen og at sømmen rundt halsen bare gnagde. Mulig den rett og slett bare fortsatt er for trang.

Plagsom t-skjorte. Fra I Form-løpet 18. juni.

Den merkelige turen kan ses her. Og årsaken? Sannsynligvis høy aktivitet på sola. Det samme skjedde en gang i Ryggejoggen også.

LCHF - Oppsummering uke 5 - Store forandringer!

2011-09-04T16:35:00.000+02:00

Jeg føler egentlig at ting har forandret seg litt siden forrige ukes-oppsummering.
Jeg har vært forkjøla denne uka og har innimellom tenkt at jeg kan gi beng i å være flink nå som jeg er syk og heller spise godteri. Men så har jeg ikke hatt lyst på.
Med lavkarbo forsvinner liksom fokuset på mat. Sulten forsvinner, og jeg glemmer nesten å spise - uten at jeg blir slapp av den grunn. Jeg spiser når jeg er sulten eller når jeg kjenner at jeg trenger mat, enkelt og greit.

Men jeg har slitt med å sove denne uka. Trodde kanskje det var fordi jeg hostet om natta, men det skal jo ikke tilsi at jeg blir liggende lys våken og stirre i taket, samtidig som jeg var så rastløs at jeg måtte stå opp og bare gjøre et eller annet innimellom. Jeg sovnet en gang mellom 3 og 5/6 sikkert hver eneste natt uten at jeg egentlig var nevneverdig trøtt på dagen heller. Jeg trodde kanskje det var lavkarboens fortjeneste, at jeg nå ikke var så trøtt og daff lenger, men at jeg trengte mindre søvn. Det fikk bare være måte på mindre søvn da.

Fredag var en ekkel dag. Jeg hadde som vanlig sovet lite, jeg hadde et trykk over venstre side av brystet og en slitenhet i venstre arm og litt i skuldrene. Det kjentes ut som om hjertet var på utsiden av hele kroppen og det var nesten så jeg trodde jeg hadde noe galt med hjertet. Og jeg var så varm! Helt til det gikk opp for meg at jeg nok har klassiske symptomer på for høye stoffskifteverdier pga for mye Levaxin. Googlet litt og fikk bekreftet både søvnløsheten, hjertebanken og trykket i brystet. Jeg har jo lest om så mange som har lavt stoffskifte, spiser lavkarbo og kan trappe ned på/slutte helt med stoffskiftemedisin, og nå har det sannsynligvis skjedd meg. Det var en smule beroligende. Jeg har nok begynt å spise meg friskere! Jeg har stått på samme dose siden i fjor høst/vinter, men nå virker det som om denne har blitt for høy for meg. Det har ikke skjedd før at jeg må trappe ned på høsten altså, det er alltid sånn at da må jeg gå opp!
Lørdag droppet jeg stoffskiftemedisin helt og i dag har jeg gått ned litt på dosen. Og jeg fikk sove litt bedre i natt. Og har følt meg helt fin. Ikke noe er bedre enn det!

Fredag var jeg ute på langtur og kombinert med at jeg etter det kjente på altfor lite søvn gjennom hele uka, så ga jeg etter for en sprekk. Jeg kunne nok egentlig fint ha klart meg, men siden vi skulle til Tusenfryd dagen etter tenkte jeg heller lettvint og at jeg heller ville spise litt sukkerspinn og lettvint mat, sånt jeg pleier å avstå fra. Så da spiste jeg like gjerne litt påskemarsipan fredagen også. Jeg følte meg så lett og følte på en måte at nå merker jeg faktisk at jeg har gått ned i vekt, så Tusenfryd får gå i kategorien "unntak".
Lørdag veide jeg faktisk 68,7 kg, selv med påskemarsipan kvelden før. 68,7 kg! Det er 700 gram unna delmål nummer 2 det!
Jeg ble så glad at jeg hoppet inn på soverommet, dro fram dongeribuksene fra øverste hylle i skapet og begynte å prøve. Den første kunne jeg ikke huske at jeg hadde engang (jeg har ikke brukt dongerbukser siden 2008 tror jeg), den var i stretch og satt som et skudd. Ja, jeg hadde sikkert greid å skvise meg inn i den om jeg veide 78 kilo også, men da hadde magen hengt utenfor og jeg hadde følt meg ukomfortabel. Magen var nå faktisk på plass! Litt sideflesk, men ingenting som syntes med fleecegenser på. Fleecegenseren kjentes forøvrig også mer passe ut. Ikke sånn at jeg måtte holde inn magen hele tiden. I det vi skulle dra, byttet jeg også til den mindre størrelsen jeg har i ytterjakke, og jammen måtte jeg ikke også ha den i steden. Og den var ikke pølseskinn.
Selv om de andre dongeribuksene fortsatt ikke gikk igjen i livet, fikk jeg dratt dem over lår og rompe. Så til jul har jeg kanskje flere enn én dongeribukse jeg kan bruke. :oD

Det syns sikkert ikke på bilder ennå at jeg har gått ned i vekt, og det syns sikkert ikke in real life heller. Men den følelsen av å komme seg inn i klær - og føle seg vel, den slår alt!
Jeg gikk rundt på Tusenfryd i dongeribukse, og jeg følte meg ikke lenger som en tjukkas med altfor trange klær (selv om buksa strengt tatt strammer litt over leggene). Jeg følte meg for første gang på mange år, normal. Og det gjør noe med humør og alt. Selv om jeg fortsatt har noen kilo igjen til at jeg ikke lenger er overvektig, spiller det ingen trille akkurat nå. Å nå normalvekt på ca 66 kilo klarer jeg før jul. Kanskje før også.

Hjelp, sjåføren døde!

Dagen i går medførte både Bergene melk med karamell, litt sukkerspinn, litt kjeks, smågodt, pizza, eplemost og hjemmelaget saft. Til og med noen få nudler. Til frokost spiste jeg en diger skål med cornflakes, en knapp time senere var jeg skrubbsulten. Magen romlet også flere ganger i løpet av dagen. Vanligvis spiser jeg en skål salat, eller en boks makrell i tomat eller noe, og holder meg mett i timesvis. Jeg spiser så uendelig mye mer når jeg spiser høykarbo, og jeg er så sulten! Sulten gnager, utrolig nok egentlig når man stapper i seg så mye mat og andre godsaker.
I dag er jeg tilbake på lavkarbo igjen. Spiste en boks makrell i tomat i stad, og er fortsatt god og mett. Deilig.
Neste søndag er det navnefest, og sikkert masse kaker. Nam! Lurer på om jeg kommer meg inn i noen kjoler den dagen? Eller om det må bli søsterens bunad om alt fortsatt er for trangt?

SRM og mascara på ville veier

2011-09-02T09:37:00.000+02:00

Onsdag bestemte jeg meg for at det likevel ble SRM. Tirsdag var jeg skikkelig febrete med vondt i kroppen og jeg holdt meg hjemme under teppet på sofaen. Men onsdag følte jeg meg grei nok til å løpe.
Hjemme begynte det å lyne og tordne og det bøttet ned. Også da vi dro. Svære, kladdete regndråper som ikke er særlig trivelig å løpe i. I siste liten byttet jeg fra hvit til rosa t-skjorte, sånn i tilfelle jeg kom til å bli gjennomvåt.
Jeg sjekket Yr.no før vi dro, men de var som vanlig helt på tur. Vi skulle tydeligvis hatt strålende sol på det tidspunktet det lynet, tordnet og plasket ned. På Sognsvann var det også kun meldt sol, så av en eller annen grunn stolte jeg på det.
På vei inn kjørte vi ut og inn av skikkelig regnvær nesten hele veien, så det tydet på at det gikk nordover og ikke sørover som jeg hadde håpet på. Men da vi kom til Sognsvann var det sol. Vi rakk trekningen såvidt, og kom nesten akkurat tidsnok til å få med oss at Unni Bente vant et par Nike Free. :o)
Fikk skravlet litt med alle før start, tisset litt og så begynte det å skye til. Skyene var mørke og det tydet på regn.
Det regnet litt ved starten, og økte mer og mer. Jeg hadde planer om tre runder og løp rolig. Hadde to jenter foran meg i rolig tempo som jeg hang på. Ved to km følte jeg at jeg lå greit an til å kunne klare tre runder uten å gå, og dermed kanskje også få ny pers på tre runder. Men så kom de store splæsjende regndråpene vi hadde hjemme, det begynte å hagle (!) og musikken døde. Jeg trodde telefonen tok kvelden, skjønte at mascaraen rant (for første gang hadde jeg sminke på meg, siden jeg hadde vært i jobbintervju tidligere på dagen) og jeg bestemte meg for at én runde fikk være nok, men at jeg ville prøve på pers. Selv etter to rolige kilometere.
Jeg beinfløy forbi de to jentene foran meg, tok til og med igjen et barn på veien og jeg syns jeg løp som jeg aldri har løpt før. Farten den km ble på 6.1 - da hadde jeg også løpt rolig i begynnelsen av den. Det gikk veldig lett for beina å løpe så fort (til å være meg), men jeg kjente jeg var forkjøla og at det var tyngre å puste. Ikke i nærheten som med pollen, men tungt nok til at jeg "hostepustet".
Jeg trodde ikke ny pers var innen rekkevidde, men jeg prøvde i alle fall det jeg kunne. Kom inn på 20.06 - 8 sekunder bak pers. Jaja.

Jeg stilte meg sammen med sambo en en haug andre, under Nike-teltet. Prøvde å tørke vekk mascara her og der, men regnet med at det var vel litt svart enkelte steder. Janicke løp to runder (på 36 minutter!), så da hun var i mål, dro vi hjemover. Satte meg i bilen og så at jeg var kølsvart på kinnet og en diger klatt i panna. På tide å skaffe vannfast mascara kanskje, i alle fall om jeg nå begynner å jobbe på dagtid og drar rett fra jobb og til Sognsvann. Da kommer jeg jo til å ha litt sminke på.

Hele natta sleit jeg med å sove og jeg hostet og hostet. Så å løpe i det været var vel ikke det lureste jeg har gjort. Torsdagen følte jeg meg nesten like urven som jeg var på tirsdag igjen.

Satser på en langtur i dag. Løping kan sikkert kurere forkjølelse. :oP

100 km oppnådd - og vel så det.

2011-08-30T20:10:00.002+02:00

Målet var 100 løpte kilometer i august, og det gikk overraskende lett. Rundt 10. august var pollensesongen helt ferdig og det ble mye lettere å løpe. Jeg kunne øke mengden betraktelig, og jeg klarte å løpe lengre turer. Og ikke minst har det blitt en del løpeturer sammen med venninner og Mossjonistene. Mye lettere å komme seg ut når man har en avtale altså. I går f.eks. var jeg tett i pappen, forkjøla og slapp, og hadde mest lyst til å baile. Men siden jeg hadde en avtale med Mossjonistene, så kom jeg meg ut. Og jeg følte meg faktisk bedre etterpå (selv om jeg i dag er like forkjøla, om ikke mer. Kroppen verker, så det spørs om ikke onsdagsløpingen min utgår.)

Søndag: Langtur 13 km med Miriam
Sambo var bortreist siden torsdag for å sykle Birken, og med syke barn hjemme var det ikke lett å komme seg noe sted. Og jammen erfarte jeg det samme som Janicke: Dørstokkmila vokser for hver løpefrie dag.
Onsdag, etter Kambomila, var jeg helt i ekstase, ville bare løpe og løpe og fablet om Birkebeinerløpet og greier. Torsdag ble det ingen løping, fredag var barna syke, lørdag var eldste syk og jeg hadde lovt minstemann kino og da søndagen kom var løping allerede blitt en fjern greie jeg engang dreiv med. Snuppa var fortsatt syk, så jeg ventet til sambo kom hjem på ettermiddagen. Avtalte med Miriam at jeg skulle løpe fra meg og gjennom skogen, møte henne ved Noreødegården og ta den korte løypa i Kambomila, og så hadde jeg egentlig tenkt til å løpe hjem igjen også. Det skulle bli ca 16-17 km.
Men jeg skulle løpe i Nike Free. Jeg vil gjerne prøve å venne meg til å løpe med dem ellers også etterhvert, ikke bare i terreng. På denne ruta er det ca 3 km asfalt, 3 km skogsvei og så de 5,5 km i Kambomila. Så jeg tenkte at 17 km ville kanskje bli litt overkill. Derfor ble jeg heller med Miriam hjem så kjørte hun meg hjem igjen. Da ble det 13,22 km totalt.
Det regnet da jeg dro hjemmefra, og i skogen begynte det å silregne. Jakka ble litt tung når den ble gjennomvåt, og jeg kjente at jeg kanskje kunne komme til å fryse litt om regnet fortsatte over lengre tid, fordi jakka ble tung, kald og våt. Men det var bare deilig å løpe. Jeg var søkkvåt, skoene var søkkvåte etter å ha plasket i store vanndammer, men alt vare bare deilig. Jeg gikk kun i halvparten av den lange, bratte bakken jeg alltid går. Ellers løp jeg alt. Tror jeg hadde en litt raskere fart enn jeg pleide å ha.
Etter 5,5 km var jeg ved Noreødegården og møtte Miriam. Så lenger var det jo faktisk ikke. Da var det litt sol, så jakka ble tatt av og det ble t-skjorteløping resten. Det var veldig gjørmete og veldig vått, så det var bare å plaske uti her og der. Gikk noen steder for å ikke skli, ellers løp vi.
De to km hjem til Miriam etterpå, var nesten de tyngste. Det var på skogsvei, men også en del på vei av mye løs stein, så det var tungt. Ikke rart hun blir i bra form fort når hun løper her støtt og stadig! :o)

Å løpe med Nike Free gikk overraskende greit. Litt ømme ankler og litt ømt i venstre hofte, men det kan like gjerne tilskrives distansen. Dagen etter merket jeg ikke engang hofta, så da tar jeg sjansen på at det går greit fremover også. Jeg kommer fortsatt til å løpe med vanlige joggesko på kun asfalt, men på turer som nå med litt av hvert av underlag, så kan jeg ta Nike Free. Neste gang tar jeg sjansen på å løpe hjem igjen også. Det blir jo da bare 3-4 km lenger og det bør jeg klare!


Møkkete bein, hvite vasstrukne føtter og myggstikk.

Mandag: Ryggejoggen 4,5 km med Mossjonistene
Jeg har som sagt fått snuppas forkjølelse og hadde egentlig tenkt til å trekke meg. Men det kunne jeg jo ikke gjøre. Det ble en rolig skravletur i den korte løypa, og etterpå følte jeg meg faktisk friskere og raskere. :o)

I morgen hadde jeg egentlig planer om SRM, men det spørs om ikke det utgår. Jeg har i alle fall klokket inn 107 km denne måneden, og satser på 125 km i september!

LCHF - Oppsummering uke 4

2011-08-29T11:33:00.003+02:00

Jeg gidder ikke skrive ned alt dag for dag lenger. Det er så kjedelig, og nå føler jeg at jeg har full kontroll og ikke trenger det lenger.
I uken som har gått har jeg holdt meg til lavkarbo. Det har blitt spist salat, taco, kjøttkaker med kålstuing (brukte mest spisskål), roastbiff med remulade, løk og Eldorado sylteagurk, påleggsavskjær med fake potetsalat, peanøtter, litt bacongull, en pose sukkerfri IFA, makrell i tomat og sikkert en hel del til jeg ikke kommer på. Drikke har stort sett bestått av vann, samt noen kopper te med suketter i, og et glass Fun light-saft faktisk. Jeg som nesten aldri drikker saft.

Det tok som jeg regnet med en uke å få av skeie ut-kiloene fra forrige helg. Nå på lørdag var jeg nede på 69,9 kg igjen, så det tok ganske nøyaktig en uke. Før jeg fikk riktig dosering av stoffskiftemedisinen min, tok det en måned å hente seg inn igjen etter samme type utskeielse. Ikke rart at jeg ga opp hele tiden. Jeg trodde det skulle skje et mirakel i det jeg fikk begynne med Levaxin mot lavt stoffskifte i 2009 (det gjorde jo forsåvidt det også, etter kun en uke merket jeg stor forskjell på formen - og ikke minst hår og hud), men det gjorde ingen utslag vektmessig. Det var fortsatt det samme gamle som gjaldt: Jeg gikk ned tre vannkilo, og det var det. Etter det rikket ikke vekta seg, enda jeg syklet masse - både inne og ute og var flink med kostholdet. Etter en periode sprakk jeg så det sang og gikk opp igjen de tre + gjerne tre til.
Men nå fra i år merker jeg forskjell. Nå klarer jeg virkelig å gå ned faktisk. Jeg fikk øke dosen i fjor høst, etter mye opp og ned, doseøkninger, bedre form, for så å bli dårlig igjen. I fjor høst hadde jeg en periode jeg var skikkelig dårlig. Men så fikk jeg øke dosen, og det ble kjapt bedre. Og etter det har det føltes bra. Jeg tror jeg er på riktig dosering nå, og det merkes også på vekta. I år har jeg gått ned. I perioder, ja, men jeg har også holdt meg ganske stabil i de periodene jeg har spist høykarbo.

Nå føler jeg endelig at det gir resultater, og da er det heller ikke så lett å sprekke. Selv om jeg skjønner ikke hvor kiloene gjør av seg. Siden nyttår har jeg gått ned 8,1 kg. Jeg ser bittelitt forskjell i ansiktet i speilet, og jeg merker at arbeidsbuksa strammer ikke så mye i livet som før. SportsBhen min begynner også og kjennes litt for stor ut. Ellers merker jeg ingen annen forskjell på klærne og ser heller ingen annen forskjell i speilet. Merkelig det der. Andre jeg kjenner som går ned 8 kilo, går ned flere størrelser i klær og man ser tydelig forskjell på dem. Atpåtil er jeg kun 163 cm høy, så 8 kilo burde jo egentlig utgjøre mye på meg.
Jeg har sluttet å måle cm forøvrig, det har jeg ikke gjort på lenge. Jeg bare veier meg. Ellers blir det for slitsomt syns jeg, og jeg blir bare skuffet når cm ikke beveger seg noe særlig.

68 kg er neste delmål, og jeg håper det er nådd når jeg skal i navnefest 11. september. Da skal jeg spise akkurat det jeg får servert + at jeg skal ha en banan-milkshake på McDonalds. Da går jeg forhåpentligvis kun opp til 70 kg igjen i uka etterpå. Og da tar det en ny uke å få det av igjen. Dvs at jeg kan være på 68 kg om jeg skal løpe Birkebeinerløpet. Det er faktisk 4 kg lettere enn da jeg løp Gøteborgsvarvet i mai, det. Det må jo bare føles lettere vel?

Løpebloggere

2011-08-28T23:18:00.000+02:00

Torill har laget en kjekk blogg med oversikt over løpeblogger. Send inn info så din løpeblogg også kommer med der. Da blir det så mye lettere å få oversikt. :o)

Løpebloggere

Kambomila 2011

2011-08-26T13:00:00.001+02:00

Mandag: Test av Kambomila med Mossjonistene

Kambomila er en del av Mossekarusellen. For å få fullført karusell må man ha deltatt på tre av fire løp. Jeg jobbet da det var Albyløpet, jeg fikk med meg Ekholtløpet, men var litt usikker på Kambomila. En mil i terreng har jeg ikke prøvd før.
Så jeg fikk med meg Mossjonistene på en prøvetur. Vi ble kjapt delt inn etter fart, og de som var foran meg og Miriam var snille og ventet der vi ikke kunne veien. Miriam er ganske fersk på løping, så hun løper litt roligere enn meg. Det var egentlig veldig deilig å holde hennes tempo. Det er et sånt tempo jeg burde holde på flere turer. Vi holdt en snittfart på 8:59 min/km. Vi gikk ingenting, bortsett fra der det var voldsomt gjørmete og kronglete å komme fram, og jeg følte jeg bare kunne løpe og løpe. Følte jeg fint kunne løpe en halvmaraton i det tempoet. Vi pratet ganske uanstrengt stort sett hele veien, og vi brukte ca 1 time og 35 minutter på ca 10,7 km.
Løypa var kjempefin - ikke sånn jeg hadde fått inntrykk av på nettsidene til Mossekarusellen i det hele tatt. De første 5 km var en del oppover på sti, men også nedover innimellom hvor man fikk hentet seg inn. De siste 5 km var på skogsvei, og også en del nedover.

Nå hadde jeg prøvd løypa, så da turdte jeg å bli med på Mossekarusellen på onsdag.

Onsdag: Kambomila
Jeg og Miriam fant ut at vi ikke tok den lange løypa i dag, men valgte den korte på 5,6 km. Da hadde vi en mulighet til å prøve den også, nå som det var merket der.
Det var masse folk, og også veldig mange som skulle starte i trimklassen sammen med oss. De fleste andre Mossjonistene løp på tid, men siden vi skulle ta den korte, var vi nødt til å melde oss på i trim.

Klare til start!

Vi stilte oss bakerst i pulja, dumt nok, og skjønte ingenting da alle foran oss begynte å gå. Hadde vi startet eller hva? Til slutt skjønte vi at vi måtte bare komme oss forbi, for de bakerste var kanskje de som hadde tenkt til å gå løypa.

Siste del av trimklassen. Foto: Mossekarusellen

Telefonen må stappes baki bukselomma - derav den merkelige posituren. :oP Foto: Mossekarusellen

Vi holdt et godt tempo i bakkene i skogen syns jeg - til å være oss. Vi løp forbi en del også, så trimklassen var virkelig vår klasse altså.
Det var veldig gjørmete enkelte steder, så der var vi nødt til å gå, ellers løp vi. Vi plukket flere rygger når vi kom ut fra stien og inn på skogsveien - der også de som løp 10,5 km kom inn i samme trasé som oss. De fløy forbi, og jeg kan ikke fatte at de klarer å løpe så fort når de løper nesten dobbelt så langt som oss. Også i skogen!
Det gikk radig avgårde, og Miriam hang på. Til slutt nærmet vi oss monsterbakken opp til Skihytta og der gikk alle trimmerne foran oss så det ut til. Da skulle vi løpe. Og vi løp til og med fort! Eller, det er vel relativt - men fort i forhold til hvordan jeg gå-trippe-jogger opp sånne bakker ellers. Slitne kunne vi heller bli på toppen av bakken. Derfra var det bare nedover, men en del steiner og røtter. Endomondo fortalte oss jo farten underveis og vi var begge overrasket over hvor fort det gikk. Snittfarten var på 7:56 min/km, og det er første gang jeg har under 8 minutter i skogen altså.
Plutselig var vi allerede ved mål, og det var en litt annerledes opplevelse å komme i mål mens det fortsatt kom mange løpere etter oss (de fleste sikkert 10 kilometere, men likevel). Jeg pleier jo alltid å være blant de siste, når det tynnes ut i rekkene og mange har dratt hjem. Artig å løpe noe så kort som 5,6 km i et løp også. Da gikk det liksom an å gi på litt. Vi fikk ikke tid i trimklassen og jeg glemte å stoppe Endomondo, men jeg tror det ble ca 42 minutter og noe. Og da kan det nesten trekkes fra alt det vi gikk i begynnelsen også.
Vi håpet litt på "å slå" Stian, og fant ut underveis at det måtte vi jo gjøre. Vel løp han dobbelt så langt som oss, men han startet også 5 minutter før så sjansen var jo der for at han kunne komme før oss, men for første gang var jeg i mål før ham. :o)
Kambomila var ikke skummel i det hele tatt. Det var folk i alle aldre og former, så det kan hvem som helst være med på. Det var gøy med skogsløp!

Miriam i mål! I sitt første løp siden hun var liten.

Nå føler jeg at jeg virkeelig mestrer å løpe! Temperaturen er kjempedeilig nå, så da klarer jeg meg også uten drikke. Kanskje en slurk for å ta bort munntørrhet - det er det. Det er kun på Christian Frederik-løpet det var så stekende sol, varmt og jeg sleit uten drikke.
Jeg tror jeg kan takke min elskede ketose for at det er så lett å løpe nå altså. Og litt Nike Free. Og litt det faktum at jeg har hatt dobbelt så mye mengde i august enn det jeg hadde i juli. Nå har jeg bare lyst til å løpe langt og lenger enn langt. Og helst i skogen.

3 x Ryggejoggen og Christian Frederik-løpet

2011-08-25T22:26:00.000+02:00

Totalt 25,71 km i forrige uke, så jeg ligger veldig godt an til å klare 100 km i august.

Mandag: Ryggejoggen 4,5 km med Linda
Linda vil gjerne begynne å gå/jogge, men sliter med knærne sine. Vi tok en rolig tur i den korte løypa. Jeg løp foran og så gikk vi en del innimellom. Jeg tok det ganske rolig og det kjentes faktisk ut som om de ketosetunge bena mine endelig har lettet. Det pleier jo å stemme egentlig, at det blir lettere etter ca 2 uker. Men det kunne jo også være fordi jeg tok det litt roligere enn ellers.
Vi hadde uansett en veldig fin skravletur. Det var litt varmt, men vi klarte oss uten vann underveis begge to, så lenge vi hadde det liggende i bilen til etterpå.

Onsdag: Ryggejoggen 4,5 km med Linda

Onsdag gjentok vi mandagens tur, men denne gangen med litt mindre og enda roligere løping.
Bena mine virket fortsatt lette og fine, men igjen så kunne jo det være fordi jeg løp litt roligere og gikk en del innimellom.
Linda hadde fått litt vondt i knærne igjen etter forrige tur, så vi prøvde å løpe veldig sakte når vi løp. Hun klarer jo å løpe kjempemye i strekk! Mye bedre enn hva jeg gjorde helt i begynnelsen.
Underveis fikk jeg melding fra Marthe som lurte på om jeg ville være med en tur i Ryggejoggen, så jeg dro hjem, heiv i meg litt salat og var klar for en ny tur.

Onsdag: Ryggejoggen 7,5 km med Marthe
I dag var det mye lettere å løpe enn ellers. Det var ikke noe jeg hadde innbilt meg på de to forrige turene. De eneste gangene vi stoppet og gikk litt var da Marthe fikk skikkelig hold. Ellers holdt vi et greit tempo hele veien. Beina var ikke ketosetunge lenger! Nå fikk jeg testet det ordentlig, og nå føles de helt vanlige igjen. Vi var så konsentrerte om å løpe begge to, så vi skravlet mindre denne gangen. Kan jo være derfor også at alt virket så mye lettere. Jeg pustet og peste, men følte meg ikke kjempesliten, som så ofte før. Nå fikk jeg puste ordentlig ned i magen, og det er så deilig!
Vi slo vår egen hittil bestetid med to minutter! Og vi klarte oss begge uten vann.

Lørdag: Christian Frederik-løpet
Så var dagen her, da det skulle være byløp i Moss. Jeg var spent og grugledet meg. Det er egentlig lenge siden sist. Normalt sett bare gleder jeg meg til løp, men nå var jeg skikkelig spent.
Jeg føler jeg sov ganske dårlig, og fikk også lagt meg ganske seint, siden jeg ikke var hjemme fra jobb før 00.30.
Men jeg kom meg da opp kl 9, fikk dusjet og kledd på meg før vi dro ned og hentet startnummer. Vi fikk en Spenst-gymbag hver med drikkeflaske, bomulls t-skjorte og diverse give-aways. Det var en innholdsrik goodiebag, faktisk. Minstemann fikk også goodiebag, mens snuppa kun fikk startnummer. Merkelig at det ikke er likt til barna når de er påmeldt barneløp begge to, i samme klasse.
Siden det var bomulls t-skjorte vi fikk var det uaktuelt å løpe med den, så det ble Oslo Maraton t-skjorta på meg.
Vel hjemme igjen klarte jeg såvidt å presse i meg litt frokost. Mamma kom med bussen fra Oslo og vi var alle klare for barneløpet kl 12.

Barneløpet:
Vi kom ned i det oppvarmingen begynte. På scenen sto selveste Zlatan og heksa fra Kaptein Rødskjegg (om enn i private versjoner), så det var stor stas. Barna varmet opp som bare det og så gikk startskuddet. De forsvant begge to kjapt avgårde og jeg var spent på hvordan minstemann ville takle to runder.
Vips var allerede de første guttene forbi, så kom første jente med snuppa mi rett i hælene. Litt etter kom minstemann i full fart og satte igang med runde to. Det var kjempestemning i hele gågata, så dette lovet godt for løpet.
Snuppa endte som andre beste jente og minstemann kom i mål etterhvert han også. Han så helt kjørt ut, stakkars, da han kom løpende. 1408 meter er langt for en utrent gutt. Men han hadde løpt hele veien og i mål ventet det drikkeflaske med saft, bolle, medalje og ballong. Etter en liten stund ble han kvalm, og ville bare hjem, men heldigvis fikk vi overtalt ham til å være igjen, og det hadde visst gått over etter en stund.

Fra barneløpet. Foto: Moss Avis

Før løpet:
Det var masse folk i sentrum. Hørte folk si at det var jo nesten flere nå enn på 17. mai. (Vi går jo i tog i Rygge, så vi vet ikke hvordan det er i Moss sentrum).
Jeg så Janicke i det vi kom ut av bilen, men rakk ikke hilse siden vi måtte forte oss ned for å rekke starten på barneløpet. Jeg sa til Stian at hvis han ville prøve å komme under 45 minutter, burde han henge på henne.
Kjente så jeg overalt så det ble så mange å rekke og snakke med; Marthe, Christina, Karin, Henrik fra Mossjonistene, Susi fra Mossjonistene og Unni Bente som hadde tatt turen helt fra Frogner i Akershus.
Sommerfuglene fløy rundt i magen min, og jeg prøvde å få i meg litt salat, men jeg fikk knapt ned en bit. Ikke fikk jeg i meg noe særlig med vann heller. Jeg var så redd for å bli tissetrengt og kanskje få igjen det fra forrige gang; at det kjentes ut som om bekkenet mitt sa fullstendig stopp.
Jeg fikk tatt meg en tur på do og skviset ut noen dråper, og så var det klart for oppvarming.
Snakket litt da med Henrik ang drikkestasjonene siden han på forhånd hadde fått vite at det skulle være to drikkestasjoner. Noe som jo er kjempebra på et 10 km løp. Jeg sa til ham at jeg håper de har vann og ikke bare sportsdrikke, siden jeg pga drikkestasjonene skulle løpe uten drikkebeltet mitt. Men vi kom vel til det at de MÅ jo ha vann. Går ikke an å ikke ha det.
Oppvarmingen besto av noe hopp og sprett fra Spenst. Koordinasjon er ikke min sterke side, så jeg bare hoppet litt her og der så fikk det duge. :oP
Så var det endelig klart til start og Marthe og jeg stilte oss foran i den bakerste puljen.

Oppvarming med Spenst. Foto: Moss Avis

Løpet:
Jeg startet litt for fort. Men det går nedover og flatt den første kilometeren, så jeg klarte fint å holde tempoet. Også når det begynte å gå oppover på Jeløya gikk det greit. Jeg snudde meg stadig vekk og så at Marthe var like bak, så hun var i alle fall i nærheten.
Mot Sjøbadet kjente jeg at tempoet var litt høyt, det var varmt og jeg kjente jeg trengte væske. Jeg regnet med at drikkestasjonen var like rundt hjørnet og at jeg da ville på påfyll av energi. Jeg snudde meg for å se etter Marthe, og der så jeg Camilla fra Pulsblogg rett bak meg. Ble løpende litt sammen med henne til vi kom til drikkestasjonen, og der så jeg bare dunker med energidrikk. Ikke noe vann! Det var stekende varmt og jeg fikk litt halvpanikk for at det ikke skulle være vann på neste drikkestasjon heller. Men jeg tenkte at det måtte det jo være - de kan jo ikke ha et løp uten vann?
Ved kanalbroa var jeg da så sinna og fortvilet over at jeg ikke fikk noe å drikke og jeg måtte bare be Camilla løpe. Det var null futt igjen når jeg ikke fikk noe å drikke.

På vei over Rådhusbroa. Foto: Moss Avis

Jeg løp og gikk om hverandre opp mot sentrum igjen, og når jeg så Kenta som sto og heiet, brølte jeg ut om han hadde noe vann. Og han hadde! Jeg fikk i meg en slurk og bare den lille slurken hjalp så mye! Det ble litt lettere en stund, så det er ikke så mye som skal til.
Men så ble det tungt igjen. I Nesparken ble jeg tatt igjen av Marthe. Da var jeg helt død. Det var omtrent 4 km igjen og jeg ventet på neste drikkestasjon. Stor var fortvilelsen da jeg oppdaget at heller ikke de hadde vann, og da ga jeg bare opp. Jeg følte meg dehydrert, hodet kokte, det prikket for øynene, magen begynte å buldre, jeg kaldsvettet og den eneste tanken fra da var bare å komme meg i mål, og heller ta det med ro. Tida fikk bare være. Jeg gikk masse og ble forbiløpt av alle jeg hadde hatt bak meg fra start. Til slutt føltes det som om det var kun meg og noen Vandrere igjen.
Ved Tigerplassen begynte nedoverbakkene, men da var jeg så kjørt at jeg knapt greide å løfte beina. Jeg angret sånn på at jeg ikke hadde drikkebelte på meg, og det eneste jeg greide å tenke på var vann - og den kjempesinna mailen jeg skulle sende til arrangørene MED EN GANG jeg var i mål (noe jeg selvfølgelig ikke gjorde. :oP ). Jeg subbet bortover til broa ved fossen og gikk opp den. Deretter begynte jeg å løpe igjen og da var det knapt en kilometer igjen og DET skulle jeg greie. Jeg løp på som bare det, datt nesten over målstreken hvor sambo ventet - klar med et vannglass. Jeg var helt fjern og følte meg ute av meg selv nesten, og hylte ut hvor idiotiske de var som ikke hadde VANN! Jeg fikk trykket noe inn i hånda av en eller annen (oppdaget senere at det var medaljen) og sambo ba meg om å stoppe. En stakkars mann hadde lenge prøvd å få av meg chipen, men jeg hadde ikke enset ham. :oP

Etter løpet:
Jeg fant sekken min og fikk tømt i meg hele vannflaska mi, og kom sakte, men sikkert til meg selv igjen. Fant Janicke og snakket litt med henne og Siri. Siri sin bag var borte, så hun hadde mistet mye klær, i tillegg til at Nike-dingsen hennes hadde ramlet av skoen. Sånt er kjipt. :o(

Etterhvert dro vi hjemover, for så å sette kursen mot Sverige. Magen min var helt i ulage, og jeg var utrolig kvalm.
Vel hjemme fløy jeg på do hele kvelden, og kvalmen kom og gikk. Mulig jeg rett og slett hadde en kvalme "på vei" mens jeg løp, at det er derfor jeg reagerte så veldig på at jeg ikke fikk i meg noe å drikke.

Jeg var i alle fall veldig fornøyd med arrangeringen av løpet - selv om det ikke høres sånn ut. :o) Det var fantastisk stemning i Moss, masse folk i sentrum, ved kanalen og på Jeløya. Jeg blir helt klart med neste år!
Og tiden? Jeg klarte ikke målet mitt på under 1 time og 10 minutter. Den ble 1.10.36, så det er helt klart noe å slå neste år. Jeg ble i alle fall ikke sist denne gangen heller. Til og med ikke i min klasse! :o)

LCHF Dag 22 og oppsummering uke 3

2011-08-22T23:59:00.000+02:00

Denne uken har alt gått fint, og jeg hadde lagt inn en planlagt sprekk etter CF-løpet siden vi har hatt bursdagshelg i huset. I dag våknet jeg med en mage som både så og kjentes gravid ut og +2 kg. Forhåpentligvis er det vel mye vann, så det tar meg vel maks en uke å få dem av igjen håper jeg.
Heldigvis klarte jeg å hente meg inn igjen denne gangen, og fortsatte ikke mandagen - som så mange ganger før. Det hjelper at jeg skriver det ned her og på den måten forplikter meg til å fortsette.

Frokost:
Salat med isbergsalat, agurk, cherrytomat, mais, løk, kokt skinke, Svensk Hushållsost, Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing
1 Buko-ost
1 egg med Kaviarmix

Middag:
Biff med blomkål, brokkoli og saus av fløte

Kvelds:
Roastbiff med salt og pepper, Eldorado sylteagurk, løk og Mills remulade

Drikke:
Vann
1 kopp London Fruit & Herb Company Blueberry Bliss med to suketter

LCHF Dag 20 og 21

2011-08-21T23:59:00.015+02:00

Lørdag 20.:

Frokost:
Stabburet makrell i tomat (den store)
1 egg med Kaviarmix

Lunsj:
Noen biter salat med isbergsalat, agurk, cherrytomat, mais, løk, kokt skinke, Svensk Hushållsost, Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing (var så spent at jeg klarte ikke få i meg mer)

Middag:
Cheeseburger og jordbær-milkshake på McDonalds

Kvelds:
Uante mengder sjokolade og smågodt

Drikke:
Vann

Søndag 21.:

Pølse i vaffel med sennep og ketchup
Pølse i lompe med sennep og ketchup
1 wienerpølse uten noenting
Smågodt
Kex-sjokolade
2 After Eight
2 vafler med smør og brunost
3 stykker sjokoladekake
1 boks Cola
2 glass Pommac

Det var 12-åringens bursdag og jeg stappet i meg alt jeg hadde mulighet til. :oP

LCHF Dag 19

2011-08-19T23:59:00.002+02:00

Dagens mat:

Frokost:
1 boks Stabburet makrell i tomat (den store)

Lunsj:
Salat med isbergsalat, agurk, cherrytomater, løk, mais, kokt skinke, Svensk Hushållsost, Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing

Middag:
Biff med blomkål, brokkoli og saus av fløte

Drikke:
Vann

Klar for Christian Frederik-løpet

2011-08-19T13:24:00.001+02:00

Noe klarere får jeg vel ikke blitt. Nå er vi påmeldt alle sammen, både barn og voksne. Barna skal løpe det 1408 meter lange barneløpet kl 12. Det syns jeg er langt altså. Ikke for 12-åringen, hun løper lett rundt Sognsvann på 18 minutter, men 9-åringen som ikke løper noe særlig, kan hende sliter litt. Jeg syns litt synd på 4-åringene som skal løpe så langt, for det er en lang barneløype. For de minste burde det jo ha vært maks 4-500 meter. Får håpe de ikke har mistet mange som gjerne ville ha løpt, rett og slett fordi det er for langt.

Det er en del ting som kunne vært gjort mye bedre med dette løpet, men det er jo første gang det arrangeres, så det bør man vel bare regne med. Jeg syns i alle fall de kunne vært flinkere til å svare. På Facebook-siden får man ikke svar fra arrangøren, kun fra andre deltagere. Jeg sendte også en mail ang noe jeg lurte på med påmelding, men måtte sende purremail for noen dager siden da det hadde gått en uke uten noe svar. Håper ikke det har skjedd med flere som kunne tenke seg å delta, også har de mistet motet og ikke blitt med likevel.
Informasjon om Vandreklassen hadde også med fordel kunnet kommet litt før enn 3 dager før løpsdagen, det samme med at de trenger flere frivillige. I tillegg har det stått påmeldingsfrist både fredag og lørdag, men påmeldingen ble stengt nå i dag (jeg rakk akkurat å melde på barna), så håper ikke for mange har trodd det var lørdag. Men jeg skal ikke klage for mye. Alle løp har startvansker, og det er nok en stor jobb med å arrangere. All ære til arrangørene for at de gjør dette så vi kan løpe!

I morgen går forhåpentligvis alt smooth. Og jeg håper vi får teknisk t-skjorte og ikke bomull. :o)

Jeg måtte plutselig jobbe i dag likevel, så å stå i 8,5 time i strekk på betonggulv er ikke akkurat den beste oppladningen, i tillegg til å være på jobb til langt på natt. Jeg blir mer sliten av å stå i så mange timer med mye folk, enn av å løpe to turer i Ryggejoggen samme dag. Men jeg skal nok klare meg i morgen likevel, selv om bena nok blir tunge av ståingen.

Jeg tror nok jeg har store sjanser for å komme sist på resultatlista, haha. Det er 383 påmeldt, og av de er 94 barn 4-12 år så jeg antar de løper 1408 meter. 23 er i Vandreklassen (enda mer klaging: Jeg håper de holder seg til høyre, og ikke går flere i bredden og tar opp hele veien. De flytter seg nok uansett for alle de raske som kommer først, men når jeg kommer så er det nok ingen bak meg og dermed tror de sikkert at alle er ferdige med å løpe og at de kan gå flere i bredden igjen. Så jeg er forberedt på litt sikksakkløping. Vandrerne må jo få plass de også, det er ikke deres skyld at jeg er treg. :oP ) og 35 er i trimklassen uten tid. Dvs kun ca 230 som løper 10 km på tid. Marthe er også raskere enn meg, så muligheten for at jeg kommer sist er temmelig stor. Så målet mitt er kun å ikke komme sist på resultatlista. Og håper jeg kommer under 1 time og 10 minutter. Jeg løp jo Sentrumsløpet på 1 time og 9 minutter, men når jeg har løpt CF-løypa før, har jeg fått 1 time og 14 minutter. Får satse på å bli 5 minutter raskere med startnummeret på!
Jeg satser også på å løpe uten vann, selv om det er meldt sol og 21 grader. Har gjort det de siste gangene og det har faktisk gått overraskende bra.

Nå skal jeg bare spise godt, og håpe på at jeg også rekker å spise på jobb. De siste dagene har jeg også tatt en Magnesium-pille om kvelden, i tillegg til de to på morgenen. Har ikke merket noe til krampe i ryggen da. Jeg gleder meg til i morgen! Blir artig med et sånt arrangement i Moss!

LCHF Dag 18

2011-08-18T23:59:00.000+02:00

Dagens mat:

Frokost:
Salat med isbergsalat, agurk, cherrytomat, mais, løk, kokt skinke, Svensk Hushållsost, Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing

Middag:
Svinefilet
Salat med isbergsalat, agurk, cherrytomat, mais, løk og Idun Sommerdressing
Toro sjysaus

Kvelds:
To egg med Kaviarmix

Drikke:
Vann

Påmeldt Christian Frederik-løpet

2011-08-18T16:46:00.002+02:00

Påmeldingsfristen går ut i morgen kl 11, så det er lurest å melde seg på i dag for å være sikker på og få delta.
Gå kl 12.30, løp kl 13.00 eller barneløp kl 12.00.
Bli med! Det koster 150 kr og du får t-skjorte og medalje. Les mer på Moss Avis.
Er det flere enn meg som er påmeldt?

LCHF Dag 17

2011-08-17T23:59:00.001+02:00

Dagens mat:

Frokost:
Gryterett

Lunsj:
1 boks Stabburet makrell i tomat (den store)

Middag:
Salat med isbergsalat, agurk, cherrytomater, løk, mais, kylling, Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing

Drikke:
Vann
1 kopp London Fruit & Herb Company Strawberry-te med to suketter

24,64 km! - Og pollensesongen er over!

2011-08-17T03:10:00.003+02:00

Det ble forrige ukes løping. Jeg begynner å kjenne litt i beina nå at jeg har økt mengden ganske mye. Hittil i august er jeg oppe i nesten like mange antall kilometer som i hele juli. Det kjennes i stortåleddene og jeg merker en antydning til beinhinnebetennelsevondt i venstre legg av og til når jeg løper. Og det er en slags dump verking/banking i venstre beinhinne når jeg sitter stille. Men det er ikke vondter av betydning, så jeg satser på det går bra. Skal prøve å unngå asfalt, bortsett fra i løp, og holde meg i skogen på skogsveier og stier.

Onsdag: Ryggejoggen med Marthe

Det ble ikke SRM på meg forrige onsdag, men Ryggejoggen med Marthe var en god erstatning. Vi tok 7,5 km-løypa, og jeg var litt spent siden den starter ved mye gress. Jeg kjente ingenting! Jeg kunne puste helt ned i magen. :o)
Der løypa deler seg fra 4,5 km-løypa ble den litt flatere, siden den starter ganske kupert. Det var en veldig fin løype, akkurat passe lang. Men jeg kjenner melkesyra lammer lårene mine helt i oppoverbakkene. Så jeg må gå en del om jeg skal klare å løfte beina over røttene og steinene i det hele tatt. Blir deilig når beina letter fra ketosen altså. For nå er det tungt.
På slutten kjente jeg at jeg fikk litt mageknip, det er ulempen ved å venne seg til litt ekstra fett i kosten igjen. :oP Vi endte opp på 6,85 km. Det ante meg at den ikke var fullt 7,5 siden jeg kun får 4,1 km på 4,5 km-løypa.
Men det var en veldig fin tur, og Marthe er veldig kjekk å løpe sammen med. Vi løper i ca samme tempo, enn så lenge. Snart er hun vel raskere enn meg og flyr avgårde. :o)

Torsdag: Ryggejoggen med Marthe

Vi likte 7,5 km-løypa så godt at vi like gjerne tok den en gang til.
Denne gangen føltes det litt lettere å løpe, men samtidig også mye tyngre. Vi holdt et litt høyere tempo, så det var sikkert derfor det føltes tyngre. Vi lå godt an til å slå vår egen tid, helt til vi klarte det kunstykket å løpe feil - i Ryggejoggen som er så godt merket! Men da endte vi opp totalt på 7,5 km, det løypa jo skal være, så det var kanskje like greit.
Marthe slo nok sin egen tid, jeg måtte gå den siste delen av veien tilbake til Ryggejoggenhytta. Mageknipen slo til igjen, på samme tid, så jeg følte det tryggest å gå. Men den forsvant jammen like fort som det kom, så det er sikkert psykisk. Kanskje jeg bare ikke ville løpe den siste biten. :oP
Pusten var helt fin i dag også. Ingen astmapesing. :o)

Søndag: Christian Frederik-løypa med Mossjonistene

Søndag var vi hele 5 stk som løp Christian Frederik-løypa. Etter nye løypekart å dømme, hadde vi løpt feil tidligere, så der var nok de manglende 200 meterne på løypa. Derfor måtte den riktige testes.
Vi startet likt og endte opp i små grupper. Jeg løp en stund ved Renate, og et par steder var vi litt usikre på veien og måtte sjekke kartet. Vi løp også feil ett sted.
Nå som jeg har løpt løypa noen ganger, syns jeg den er ganske tung. I alle fall de første 5-6 km. Men det kan jo være mine tunge bein som gjør det.
Like før Nesparken syns nok de andre vi hadde brukt litt lang tid, for der sto de og ventet på oss. Derfra ble det litt nye grupper, og jeg endte som baktroppen. Jeg hadde løpt ganske mye, men gikk en del innimellom. Jeg lå foran min egen tidligere tid med 1,5 minutt, helt til jeg fikk akutt vondt i bekkenet. Jeg fikk litt panikk og tenkte at nå var løpet kjørt for lørdagen. Jeg begynte å gå, og prøvde å småløpe innimellom, men det var for ubehagelig og vondt. Trodde kanskje det hadde blitt litt for mange lange asfaltturer i det siste, i forhold til det jeg er vant til. Så fra 7 til 9 km gikk jeg for det meste, helt til det plutselig løsnet, og jeg kunne løpe den siste kilometeren inn. Da var vondten like brått borte som den kom. Jeg lurer egentlig på om jeg kan ha fått en slags krampe. Jeg måtte egentlig veldig tisse før start, så jeg har nok løpt og holdt meg hele veien, noe som kanskje har ført til at det rett og slett bare krampet seg i hele bekkenområdet.

Det var også noe rart med skoene mine. Akkurat som om de var blitt for store. Jeg har riktignok merket i det siste at hendene mine virker tynnere når jeg vasker hender. Kanskje jeg rett og slett har mistet litt fett på føttene og at dermed skoene har blitt ørlite grann løse? Stortåleddene mine er også ganske ømme, så jeg tror jeg har løpt og bøyd tærne for å holde skoene på plass. I tillegg hadde jeg et lite gnagsår på høyre fot da jeg kom hjem, og det pleier jeg ikke å ha. Jeg brukte LunarElite'ne som jeg pleier. I Ryggejoggen bruker jeg Nike Free og de skoene sitter som støpt fortsatt.
Gresspollensesongen er dessuten definitivt over! Jeg kjente ikke antydning til annen pust enn vanlig slitenhet!

Det var artig å løpe med flere, så jeg håper det blir flere Mossjonist-turer. :o)

Det ser ut som jeg går, eller står stille, men jeg jogger altså. :oP

LCHF Dag 16

2011-08-16T23:59:00.000+02:00

LCHF Dag 15 - Oppsummering uke 2

2011-08-15T23:59:00.017+02:00

JEG VEIER 69,9 KG! Jeg er under 70 kg for første gang på mange, mange år! Å se det 6-tallet var nesten magisk! Men jeg kommer nok til å vippe mellom 70-something og kanskje 69 noen dager og kanskje også i neste uke, men enda et par uker etter det så kan jeg nok med sikkerhet si at jeg faktisk veier under 70 kg!
Og jeg har vært på kino i kveld og faktisk spist ingenting. Jeg droppet til og med Bacongull.

Dagens mat:

Frokost:
Gryterett

Lunsj:
Stabburet makrell i tomat (stor boks)

Middag:
Gryterett

Drikke:
Vann

LCHF Dag 14

2011-08-14T23:59:00.001+02:00

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Middag:
Gryterett:

2 kyllingfilet
1 svinefilet
1 ytrefilet
2 Gøl Chorizopølser (kjøpt i Sverige)
Stekes hver for seg og puttes over i kjele etterhvert som det er stekt. Jeg steker alt i Cocosa uten smak og meierismør, har også det oppi kjelen.
1 løk
1 boks minimais
2 bokser Landlord hakkede tomater (Rema)
Kremfløte etter smak
Sambal Öelek etter smak (chilipasta)
Salt og pepper etter smak
Brokkoli
Alt det siste går rett i kjelen. Om jeg tar i brokkoli, tar jeg det i for hver gang jeg varmer en porsjon, ellers blir den bare så slapp og ekkel.

Kvelds:
1 Atkinsbar
1 porsjon gryterett, men uten brokkoli

Drikke:
Vann
London Fruit & Herb Company Raspberry te med suketter

LCHF Dag 13

2011-08-13T23:59:00.000+02:00

Ble ikke så mye mat i dag heller, men jeg har stillesittende dager så jeg trenger kanskje ikke så mye mer. I morgen skal jeg ut og løpe, så da må jeg få i meg mer mat.

Dagens mat:

Frokost:
3 skiver bacon
2 egg
Litt Idun sukkerfri ketchup

Middag:
Kyllingfilet med Tine Krydderost inni og 2 skiver bacon surret rundt, brokkoli og saus av fløte

LCHF Dag 12

2011-08-12T23:59:00.000+02:00

Altfor lite mat i dag. Jeg var ikke spesielt sulten heller, men jeg ser jo når jeg har skrevet det ned at det er altfor lite. Sånn går det når man sitter oppslukt av regnskap hele dagen.

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Middag:
Biff med brokkoli og saus av fløte

Kvelds:
1 egg med Kaviarmix

Drikke:
Vann

LCHF Dag 11

2011-08-11T23:59:00.000+02:00

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Middag:
Kyllingnuggets med Magnes pizza- og kebabdressing og Idun Sommerdressing

Kvelds:
Salat med isbergssalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, kokt skinke (First Price), Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing

Drikke:
Vann

LCHF Dag 10

2011-08-10T23:59:00.006+02:00

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Lunsj:
Salat med isbergssalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, kokt skinke (First Price), Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing

Middag:
Pepperbiff med brokkoli og saus av fløte

Drikke:
Vann

LCHF Dag 9

2011-08-09T23:17:00.001+02:00

I dag har jeg vært veldig sulten, så det ble noen måltider. Mulig det er gårsdagens to After Eight som er synderen.

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Lunsj:
1 Big burger US med Hoff Pommes Frites-krydder, 1 skive cheddar-ost, agurk, løk, litt mais, Kavli Amerikansk hamburgerdressing og Idun Sommerdressing i isbergsalatbladwrap

Middag:
Pepperbiff med brokkoli og Knorr Bearnaisesaus med fløte og vann i stedet for melk.

Kvelds:
Salat med isbergssalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, kokt skinke (First Price), Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing

Drikke:
Vann

LCHF Dag 8 - Oppsummering uke 1

2011-08-08T23:59:00.001+02:00

Nå er den første uka over og det har gått strålende. Lite søtsug, og sulten gikk over etter et par dager. Nå holder jeg meg mett kjempelenge på ett måltid. En bukse som strammet litt føles nå ikke fullt så stram.
Men i dag syndet jeg. Jeg får skylde på et veldig svakt øyeblikk. Jeg så dokumentaren på TV2 fra Regjeringskvartalet og Utøya, og da det var ferdig og jeg gikk i kjøleskapet for å koke egg så jeg en diger eske med After Eight sambo har lagt igjen. Så to stk gikk i munnen før jeg tenkte meg noe særlig om. Litt trist og sjokolade i nærheten = dårlig kombinasjon.

Men pyttsann, så lenge det holder seg til de to så er det ingen krise. Verre hvis jeg nå får cravings på alt mulig rart.

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Middag:
Pepperbiff med brokkoli og Knorr Bearnaisesaus med fløte og vann i stedet for melk.

Kvelds:
2 After Eight
2 egg med Kaviarmix
2 ruller med ost og skinke

Drikke:
Vann og et glass rødvin

23,15 km

2011-08-07T23:41:00.006+02:00

Ikke på én tur selvfølgelig, men i løpet av denne første uka i august. Så da ligger jeg greit an til å klare 100 km i løpet av august.

SRM
Onsdag var det Sognsvann Rundt Medsols igjen og jeg og Stian reiste inn. Jeg visste at Torill skulle dit, og jeg så Løp for livet-tskjorta hennes mens jeg var på vei ned bakken. Fikk hilst og pratet litt før det var tid for start.

Løp for Livet-Torill og Toneklone

Det var veldig varmt, så jeg skulle ta det som det kom i dag. Håpet på minst to runder da.
Veldig raskt kjente jeg at det ble tungt å puste. Torill hadde glemt sine astmamedisiner og fikk låne Ventoline av meg, men den hadde ikke bedre effekt på henne enn den har på meg. Så vi var to som løp med tette bryst, i samme tempo, og bestemte oss for kun én runde i dag.
Sto en god stund og pratet etter målgang også, før vi gikk hvert til vårt, og jeg skiftet for å bade. Det var like varmt i Sognsvann som på Larkollen. Skikkelig bassengvarmt og utrolig deilig. Det var veldig godt med en dukkert, jeg var så svett at håret mitt rant. :oP

Da vi kom hjem var det klart for ny SRM Hangout. Det ble heftig diskutert øl-løp og det er morsomt at det begynner å ta form. 2012 blir spennende!

10 km tur i skogen
Torsdag var jeg ute med Marthe på hennes første 10 km. Det var veldig varmt og vi var på forhånd bestemte på å gå i oppoverbakkene. Vi løp for det meste, men innimellom måtte vi gå litt også selv om det var flatt. Beina var som bly så jeg merker veldig godt at jeg har ketosebein altså.
Vi brukte 1 og en halv time, da gikk vi nesten hele den siste kilometeren. Begge var kjempeslitne. Men det var en kjempekoselig tur og det er så fint at plutselig nå i løpet av bare noen uker så har mange begynt å løpe! Nå slipper jeg å løpe alene tur etter tur. :o)

Christian Frederik-løypa
I dag var det tid for en ny runde i Christian Frederik-løypa med Christina og Marthe.
Christina er jo mye raskere enn oss så hun danser foran mens vi kommer pesende bak. I dag var det regn og det var deilig å løpe. Jeg syns det gikk så veldig mye lettere enn sist gang. Da sleit jeg veldig med pusten i gressområdene og måtte gå en del i tillegg til oppoverbakkene. De to siste kilometerne går jo som en lek, og jeg forventet at nå burde vi ha hatt en mye bedre tid enn forrige gang. Men nei, det merkelige var at det var nesten nøyaktig samme tid som sist, og jeg syns det gikk mye mer radig denne gangen. Så feil kan man ta. :oP
Dette var den andre løpeturen min ever uten musikk og det går helt fint så lenge vi prater underveis. Jeg som trodde jeg ikke klarte å løpe uten musikk i det hele tatt. Løper jeg alene må jeg i alle fall ha det, det er sikkert.
Her er Endomondo-loggen om noen vil se kartet.

Det er også veldig deilig å løpe uten vondter her og der, nå er det liksom stort sett kun pusten det står på. Men i dag begynte jeg å få litt krampe baki venstre korsrygg igjen. Tenkte på at det er lenge siden sist og også en stund siden jeg var skikkelig i ketose. Når jeg er i ketose drikker jeg veldig mye vann, og spesielt på jobb torsdag og fredag drakk jeg veldig veldig mye. Det var mye folk, veldig varmt, jeg ble tørr i munnen og måtte drikke jevnlig. Jo mer jeg drakk, jo tørstere ble jeg følte jeg. At jeg ikke blir vannforgiftet er nesten utrolig. :oP Men - jeg tror all denne vanndrikkingen min for tiden skyller magnesiumet ut av kroppen. Jeg tar tilskudd hver dag, på 600-something, og det virker som det er helt passe for meg. Da får jeg ingen kramper. Men akkurat nå kan det være derfor jeg får krampe baki der. Fordi jeg rett og slett drikker bort magnesiumen. Man trenger jo strengt tatt ikke sånne mengder vann, så jeg skal prøve å venne meg til og drikke mindre. Også når jeg løper.

Mossjonistene
Vi har snakket litt om å lage en løpegruppe, så i dag heiv jeg meg rundt - inspirert av Treningscamp og SkiLøperne. Det foreløpige navnet ble Mossjonistene, med to s'er siden vi bor jo i Moss. Facebookside er laget og blogg er på vei. Allerede er det 8 som liker Facebooksiden og det er ikke verst. Jeg tror kanskje denne gang at det ikke bare renner ut i ingenting. Nå er tiden mer inne.
Jeg har prøvd å få med meg folk et par ganger før, men ingen har vært særlig interessert og jeg har løpt alene. Sambo løper jo mye fortere enn meg, og siden vi jobber så forskjellig løper jeg gjerne på dagen og han om kvelden. Han har dessuten hatt en del han kjenner som han pleier å løpe og sykle sammen med.
Men nå i sommer - som ved et trylleslag, syns jeg alle rundt meg i Moss har begynt å løpe. Eller sykle. Eller har planer om å gå mer på langrenn til vinteren. Jeg er ikke alene lenger!
Så nå er tiden inne til å få i gang en trimgruppe håper jeg. Foreløpig blir det ingen faste dager, men de som vil kan avtale en tur og så legger jeg det ut så flere kan få muligheten til å være med hvis de vil.
Siden vi bedriver litt forskjellige kondisjonsidretter alle sammen, blir det både løping, svømming, sykling og langrenn for de som vil. Og rene gåturer, for helt nybegynnere.

Dette blir gøy!

LCHF Dag 7

2011-08-07T22:39:00.001+02:00

Dagens mat:

Frokost:
2 speilegg
2,5 skiver bacon
Litt Idun sukkerfri ketchup

Lunsj:
Taco i salatbladwrap: Isbergssalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, seterrømme, First Price tacosaus (selv om den nå inneholder flere kh enn tidligere), kjøttdeig med hjemmelaget tacokrydder

Mellommåltid:
Taco i salatbladwrap: Isbergssalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, seterrømme, First Price tacosaus (selv om den nå inneholder flere kh enn tidligere), kjøttdeig med hjemmelaget tacokrydder

Middag:
Pepperbiff med blomkål, brokkoli og Knorr Bearnaisesaus med fløte og vann i stedet for melk.

Drikke:
Vann og et glass rødvin

LCHF Dag 6

2011-08-07T00:00:00.001+02:00

Dagens mat:

Frokost:
2 egg med Kaviarmix
1 boks Stabburet makrell (den store)

Middag:
Taco i salatbladwrap: Isbergssalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, seterrømme, First Price tacosaus (selv om den nå inneholder flere kh enn tidligere), kjøttdeig med hjemmelaget tacokrydder: (jeg lager i store porsjoner og har i glass)

1 ts salt
2 ts cumin
1/2 ts koriander
1/2 ts chilipulver (jeg bruker halvparten vanlig chili og halvparten hot chili)
1/2 ts hvitløkspulver
1 ts paprika
Litt pepper

Blandes med 1,5 dl vann i kjøttdeigen

Hjemmelaget tacokrydder

Drikke:
Vann og rødvin

LCHF Dag 5

2011-08-05T12:14:00.001+02:00

Jeg begynte plutselig 3 timer tidligere på jobb i dag, og måtte bare hive meg rundt å lage med meg mat. Frokosten ble derfor kjapp mens jeg sto og lagde resten.

Dagens mat:

Frokost:
3 egg med Kaviarmix

Middag:
Svinefilet med brokkoli, blomkål og saus av fløte

Kvelds:
Salat med isbergssalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, kokt skinke (First Price), Idun Rømmedressing og Idun Sommerdressing

Drikke:
Masse vann

LCHF Dag 4

2011-08-04T23:59:00.002+02:00

Dagens mat:

Frokost:
Tre skiver bacon
To speilegg

Lunsj:
1 egg med Kaviarmix

Middag:
Biff med brokkoli og saus av fløte

Kvelds:
Salat med crispisalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, kokt skinke (First Price), seterrømme og Idun Sommerdressing

Drikke:
Masse vann

LCHF Dag 3

2011-08-03T23:59:00.004+02:00

I dag ble også frokosten sein. Jeg våknet og var forferdelig svimmel. Ikke sånn vanlig karusellsvimmel som man blir av og til, men det kjentes ut som jeg var på en båt. Jeg følte nesten at jeg sjanglet, og det virket som om kroppen min helte til den venstre siden. Synet mitt fulgte heller ikke helt med på en måte. Jeg ble også kvalm, så jeg klarte ikke få i meg noe mat. Til slutt gikk jeg og la meg igjen, og det hjalp.
Fortsatt litt rar, og øynene er på en måte fortsatt ikke helt med meg, men jeg er ikke kvalm lenger og har spist frokost.

Det kan være ketosen, selv om jeg aldri har opplevd sånn nautisk svimmelhet før, eller det kan være stoffskiftet mitt. De siste par ukene har jeg gradvis kjent at jeg surrer mer og glemmer ord igjen, i dag har jeg også klumpfølelse i halsen og det kan være det er på tide med doseøkning av Levaxin. Jeg får se det an litt til. Jeg får alltid en periode på seinsommeren/høsten hvor stoffskiftet mitt blir lavere og jeg trenger å øke på Levaxinen. Kan være det som er på gang igjen altså.
I kveld har det virket som om jeg har hatt noe i venstre øre, så kanskje det var derfor jeg sjanglet litt tidligere i dag også.

Eller så er det rett og slett pga varmen. :o)

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)
Et par skiver Stryn-skinke

Middag:
Svinefilet med brokkoli og saus av fløte

Kvelds:
Salat med crispisalat, agurk, løk, litt mais (egentlig fy, men jeg gir beng. Salat smaker mye bedre med mais.), Svensk hushållsost, kokt skinke (First Price), seterrømme og Idun Sommerdressing
1 egg med Kaviarmix

Drikke:
Masse vann

Kjekt med Sverige i nærheten. Det går med litt ost. :o)

LCHF Dag 2

2011-08-02T23:59:00.012+02:00

I dag spiste jeg frokost ganske seint, så jeg ble kjapt sulten igjen. Siden jeg spiser når jeg er sulten og ikke etter klokka, så ble lunsjen ganske raskt etter frokosten.

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Lunsj:
Salat med isbergsalat, agurk, tomat, løk, litt mais (egentlig fy, men det var rester av salaten til tacoen vi hadde på lørdag), Norvegia, kokt skinke (First Price), Idun rømmedressing og Idun Sommerdressing

Middag:
1 Finsbråten Grill American Hotdog (ikke god i det hele tatt. Smakte parfyme)
1 klatt rekesalat (Denja, sambo fant ikke Delikat så det ble Denja med litt mer karber)
1 stripe Idun sukkerfri ketchup
1 stripe Bodsennep

Snacks på stranda:
Noen peanøtter som lå i sekken

Kvelds:
2 egg med Kaviarmix
Altfor mange peanøtter

Drikke:
Masse vann

En verdig SRM og nesten en triathlon

2011-08-02T15:55:00.000+02:00

SRM 27. juli
Forrige onsdag var det SRM. Til tross for terrorhandlingene 22. juli ble det bestemt at SRM skulle avholdes, men det skulle være en lavmælt SRM. Ingen premietrekning, ingen roping, ingen høylytt heiing.
Vi kom ca kvart på seks, og møtte Jeanette på veien ned. Like etter dukket Unni Bente og også Janicke opp. Silja fikk jeg hilst på på vei ut fra do. :o)

Start- og målseglet hadde fått svarte sørgebånd og trærne hadde fått blomster

Nydelige roser i kontrast til svart sørgebånd

Ett minutt stillhet, mens solen varmet oss med sine stråler

Denne onsdagen ble løperne sluppet ut i små puljer. Bare det å se de første kjappeste puljene løpe avgårde i nesten joggetempo i stedet for spurten de pleier å ha, var rørende. I dag var ikke dagen for å perse eller dundre ut fra start. I dag var dagen for å ta det med ro, og heller ha fokus på det sosiale med SRM.
Jeg bestemte meg tidlig for å løpe en rolig runde, og gi meg etter én. Jeg løper jo ikke akkurat fort i utgangspunktet, men jeg pleier jo alltid å ha på Endomondo sånn at jeg hører hvordan jeg ligger an i forhold til tidligere runder og prøver å løpe fortere enn det. Denne onsdagen løp jeg helt uten "tidsjaget"; det var da lettere å løpe, lettere å puste og jeg ble mindre sliten. Likevel ble ikke tiden så langt unna de siste tidene jeg har hatt i år.
Det var en vakker og verdig SRM og jeg er glad for at arrangørene valgte å likevel arrangere denne onsdagen, i steden for å avlyse.

Søndag 31. juli:
Jeg og sambo syklet ut til Larkollen for å bade på Paradisbukta/Langstranda. Det var varmt, men helt greit å sykle, bortsett fra at jeg ikke liker sykkelen min. Det er noe ved den som gjør at den ikke passer meg, men jeg vet ikke hva.
I fjor ble min elskede Merida stjålet, og i halvpanikk siden hver dag uten sykkel var en dag uten trening til Birken som nærmet seg altfor raskt, kjøpte jeg en DBS-sykkel i hui og hast så snart forsikringsoppgjøret kom. Jeg likte den ikke helt da jeg prøvde den, men pengene strakk ikke til noe bedre, så jeg tok det jeg fikk. Fra første sekund har det vært noe som er feil ved sittestillingen, men jeg vet ikke hva. Tar jeg opp setet, sovner armene mine og jeg får vonde, stive albuer. Tar jeg setet litt ned, får jeg vondt i knærne og føler jeg sitter på en barnesykkel. Jeg har byttet styrestem og det ble noe bedre, men ikke helt. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal justere for å få den til å passe meg. Jeg lurer kanskje på om ramma rett og slett er for liten. Jeg vet som sagt ikke helt hva det er, men jeg og den sykkelen passer bare ikke sammen. Den duger såvidt til å sykle til og fra jobb, men lengre turer har jeg unngått - nettopp fordi jeg sitter så forkjært og får så mange vondter her og der.

Men jeg ville likevel sykle ut til badestranda. Benytte sjansen til å teste ut hvordan det er å sykle dit nå når det er sol og barna er på ferie.
Det gikk relativt greit, bortsett fra en sprengt rompe (som jeg får kun når jeg justerer setet litt opp), to armer som sovnet og albuer som ble så stive at jeg hele tiden måtte bøye på armene. I tillegg sovnet det høyre benet. Dette skjedde ikke med Meridaen altså. Mulig jeg har selektiv hukommelse, men jeg tror det er Denne Bedritne Sykkelen sin skyld.
Det ble i alle fall litt over 3 mil tur/retur, med noen timers bading i mellom ved verdens fineste strand.

Vel hjemme var det bare å hive i seg middag, dusje av seg sanda og på med løpetøy. Syklet ned til sentrum for å møte Christina så vi kunne teste løypa til Christian Frederik-løpet i Moss 20. august.
Det gikk greit å løpe, men jeg kjente godt at jeg hadde syklet lenger enn jeg har gjort i hele år. Og der det var mye gress måtte jeg fram med Ventoline. Så jeg gikk innimellom og sinket både Stian og Christina, men det fikk så være.
Christian Frederik-løypa var uansett en fin løype. Vi hadde tegnet den inn på kartet på Endomondo på forhånd, sånn at den da skulle dukke opp på Endomondoen på mobilen når vi kom til startområdet. Men det gjorde den ikke. Stian og Christina husket likevel løypa godt, så vi løp ikke feil. Det var en typisk byløype, med både opp og ned. De siste 2 km er kun nedover, så der var det så lett å løpe.
Det står at den skal kontrollmåles, så jeg håper det stemmer. Da vi tegnet den inn på kartet, fikk vi kun 9,75 km og jeg fikk faktisk akkurat det samme da jeg løp den runden. 250 meter for kort kan den jo ikke være. Men selvfølgelig; vi kan jo ha løpt feil en plass, og GPS er jo heller ikke helt 100% nøyaktig.
Etterpå syklet vi hjem og jeg kunne da notere 4 mil sykling og 1 mil løping denne dagen. Kombinert med litt bading/svømming og om vi ser bort i fra alle timene i mellom disse aktivitetene, så har jeg jo nesten unnagjort en triathlon. :oP

100 km i juli:
Dette målet ble raskt nedjustert til å kun bli en måned hvor jeg løp lenger enn jeg har gjort hittil noen måned i år. Og det klarte jeg - med noen få kilometers margin. Hadde planer om noen kilometer til, men jeg ble så satt ut av det som skjedde 22. juli at mye planlagt løping kokte bort.
Nå er i alle fall det nye målet 100 km i august, og det skal jeg klare. Så sant den pollensesongen snart gir seg. I år syns jeg den har vart for evig. Normalt sett pleier mine plager (verst med kløe i øynene og litt i nesa) å være verst i juni, for så å dabbe av utover juli. I fjor (etter jeg begynte å trene) fikk jeg jo også pusteproblemer, som også ble bedre utover juli. Men i år syns jeg pollensesongen har vart lenger enn den pleier. Flere gressallergikere som syns det samme? Nå skriver vi august og pollenvarselet sier fortsatt moderat spredning. Det har jo ikke engang gått over til beskjeden spredning.

100 km i august skal jeg i alle fall klare, gresspollen eller ei!

Litt Endomondoreklame

2011-08-02T12:15:00.002+02:00

Netcom har blogget litt om Endomondo her.

LCHF Dag 1

2011-08-01T23:59:00.002+02:00

Dette er jo også en lavkarboblogg og fra og med i dag er jeg tilbake igjen på lavkarbo. Jeg har utsatt det altfor lenge nå, og nå må jeg bare komme igang igjen. Sommeren er snart over, diverse løp nærmer seg i rekordfart og jeg vil så gjerne bli kvitt disse kiloene en gang for alle. Det blir kanskje litt og litt som går av i perioder, men nå er i alle fall denne andre perioden i gang (jeg ble jo kvitt de første kiloene i våres, og kun 2-3 av de har kommet på igjen).
Egentlig begynte jeg forrige fredag, men en stillesittende helg tilbragt foran tven med kun en boks Toxic Waste (supersure drops) som sto foran meg på bordet og var vel omtrent det jeg spiste den helgen, gikk alt skeis. Å spise virket liksom så lite i forhold til alt som hadde skjedd, så konsentrasjonen var helt fraværende i uken som gikk.

I dag er det en ny måned, mandag og en ny start. Jeg har ikke veid meg og gidder heller ikke å gjøre det sånn med det første. Vet at den første uken forsvinner det mye vann, så går jeg gjerne litt opp igjen, før det går litt jevnere nedover. Veier meg heller om et par uker eller deromkring.

Dagens mat:

Frokost:
1 boks makrell i tomat (den store fra Stabburet)

Middag:
Svinefilet med fløtesaus (laget av ren fløte) med blomkål og brokkoli

Kvelds:
Salat med isbergsalat, agurk, tomat, løk, litt mais (egentlig fy, men det var rester av salaten til tacoen vi hadde på lørdag), Norvegia, kokt skinke (First Price), Idun rømmedressing og Idun Sommerdressing
+ et par skiver Strynskinke (spekeskinke)
+ et hardkokt egg med salt

Drikke:
Masse vann

55 km på lavkarbo og i Fivefingers

2011-07-27T15:27:00.000+02:00

Nå er det ikke jeg som har gjort dette - obviously, men han her: Sommartåget 2011.

Imponerende! Og for en løperglede!

Tragedien 22.07.11

2011-07-23T20:02:00.003+02:00

Like etter jeg hadde begynt på jobb i går ettermiddag, fikk jeg melding fra sambo som var på vei til Hemsedal og Valdresrittet om at det var bombe i Oslo. Jeg løp inn på kontoret for å sjekke vg.no og trodde det kanskje var en liten bombe som ikke hadde gått av, bombetrussel etc. De bildene jeg så på vg.no og nrk.no var ubeskrivelige. Omfanget var enormt. Dette var ikke Oslo. Ikke mitt Oslo, med kjente gater. Dette så ut som en krigssone. Jeg måtte inn på Facebook og se om det kom statusoppdateringer fra venner, kjente og familie som bor og jobber i Oslo, og der kom de heldigvis tett i tett. Mobilnettet skulle jo helst ikke brukes, så Facebook var veldig godt å ha akkurat da. Der kom det raskt svar fra de som ble etterlyst. Heldigvis hadde hverken søsteren min eller pappa vært i nærheten. Men mange, mange andre jeg kjenner har vært det. Alle er heldigvis helt ok.

Jeg skulle liksom jobbe, men det var vanskelig. Jeg var som i en boble og det hele var bare uvirkelig. Så kom meldingen på telefonen at det også var skyting på Utøya. Jeg visste jo det var der AUF pleide å ha leir, så jeg trodde dette måtte være noen som var ute etter Arbeiderpartiet. Kanskje det ikke var Al Qaida likevel, som vel så godt som alle trodde med bombingen. Eller kanskje bomben var en avledningsmanøver så det kunne være fritt fram på Utøya? Var bombingen bare en advarsel om noe verre siden det var midt i fellesferien og etter ordinær arbeidstid? Eller kanskje de ville skape kaos ved å oppholde politi og alle andre ressurser på to forskjellige steder så de kunne ta et ennå større sted senere? Når det viste seg at gjerningsmannen var norsk, virket det enda mer som at begge hendelsene hadde sammenheng og at han sannsynligvis også var alene om det.
Jeg fulgte med på nett og Facebook og det ble bare mer og mer surrealistisk. Skytingen pågikk fortsatt mens vi satt og leste om det på nettet. Desperate ungdommer gjemte seg på øya, mange kastet seg ut i fjorden for å svømme vekk og folk i nærheten med båter ble oppfordret til å plukke dem opp.
Vel har det vært fæle naturkatastrofer og fæle ulykker tidligere, men dette er ren ondskap. Dette er planlagt. Det blir liksom en helt annen dimensjon. I tillegg var han utkledd som politi. Noe trygt.
Broren til han jeg jobbet sammen med, kjente flere som var der og det gjorde det hele enda nærere. Det gikk rykter om 25-30 døde, selv om "kun" 10 var bekreftet + 7 fra bombingen i Oslo. Ungdommene på øya sendte SMSer og oppdaterte Twitter og Facebook med meldinger om at de gjemte seg og ba folk om å ikke ringe dem. Helt forferdelig.

En bombe er helt grusomt, men den kommer i alle fall brått og brutalt. Disse ungdommene hadde flere timer i frykt, med en mann som gikk blant dem og skjøt vennene deres rett foran øynene på dem mens de selv desperat forsøkte å gjemme seg og komme unna. Ingen av oss kan forestille oss redselen deres. Både da og nå i ettertid.

Mellom 00.30 og 01.00 var jeg omsider hjemme og kunne sette meg ned foran TVen. Bildene jeg så var ubeskrivelige. Oslogatene var en krigssone og brannalarmene gikk konstant. Jeg ble sittende utover natten og oppdatere meg på nettaviser og nyhetene mens tårene rant. Jeg var så glad for at mine egne barn er trygt på Sunnmøre, og jeg kjenner det river og sliter i meg bare ved tanken på at noe sånt skulle ha skjedd med dem. Jeg kan ikke forestille meg hvordan foreldrene og familiene til disse ungdommene har det. Hvordan det er å ikke vite hvordan sine egne barn har det. Hvordan det er å ha sine barn savnet. Eller druknet. Eller drept.
Nesten en time etter at jeg kom hjem, så jeg de første ryktene om hvem det var og jeg var inne på Facebook- og Twitterprofilen hans. Det så ut som begge deler var opprettet ene og alene for disse hendelsene. På Twitter sto det en creepy melding og på Facebook hadde han kun lagt ut en del informasjon om seg selv, og sanger med titler som så ut til å være nøye utvalgt.
Like etter ble identiteten hans bekreftet, og utpå natta skulle politiet ha ny pressekonferanse, så jeg ville få med meg den før jeg la meg. Trodde kanskje 25-30 skulle bekreftes døde, men meldingen kom om at det var minst 80 døde på Utøya. 80. 80 ungdommer. Og senere har tallet steget til 85.

Det hele er bare så fælt, grusomt og surrealistisk. Jeg har kun fått to timers søvn og har sittet klistret til TV i hele dag. Terroren har kommet til Norge. Lille fredelige Norge.
Vårt vakre Norge skal ikke se sånn ut:

Foto: VG.no

Foto: Frode Klevstul

I dag er Norge fullt av helter. Ungdommene som har reddet seg selv og andre, overlevende fra bombingen i Oslo som bisto med hjelp til de skadede, Jens Stoltenberg som nå står fram som en flott statsminister i det som må være det verste som har skjedd i hele hans liv, campingturistene, hjelpemannskapene, politiet, helsepersonell og alle de frivillige som stiller opp. Og ikke minst alle de pårørende. I dag er de Norges helter.

Shimano sykkelsko selges

2011-07-22T13:39:00.000+02:00

Shimano M122 MTB-sykkelsko selges for kr 300,-. Brukt kun én gang siden jeg ikke fikk til å sykle med sykkelsko. Str 41, men er små i størrelsen så de passer meg som bruker 38. Kan sikkert brukes til spinning også.
Kan sendes mot at kjøper betaler porto og emballasje.

3 runder - Jej!

2011-07-21T15:00:00.003+02:00

Det ble 3 runder på Sognsvann Rundt Medsols i går. For første gang!
Det var fint vær og veldig varmt å løpe. Jeg startet i pulje to for å rekke og komme i mål innen fristen kl 19.10. Holdt meg langt ut til høyre for å prøve og ikke være i veien for de raske. Jeg løp den første runden litt for fort, og så det kunne ligge an til pers på én runde. Jeg vurderte en stund å gå for pers og bare løpe på, men så hadde jeg vært litt breial på SRM på G+ og sagt jeg skulle løpe tre runder, så da ble det tre, og jeg satte ned tempoet.
Merket uti andre runde at jeg hadde startet for hardt, for jeg måtte GÅ etter 4 km. Og jeg gikk flere ganger etter det også. Og for første gang siden jeg tok kortisonsprøyte, kjente jeg at jeg slet litt med å puste igjen. Jeg måtte gå litt til, og ved passering start/mål etter andre runde, fikk jeg sagt fra til Stian og Marianne som satt og ventet, at jeg trengte Ventoline og at den lå i sekken. Jammen kom de ikke løpende etter meg med den, og denne gangen hjalp den faktisk. Det lettet pusten etter en veldig kort stund, og det er vel egentlig nesten første gang jeg har opplevd effekt av den. Så kombinasjonen kortisonsprøyte/to allergitabletter/Ventoline ved behov, ser ut til å fungere optimalt. Nå har jeg skrevet det ned her, og satser da på å huske det til neste års pollensesong.

Stian og Marianne løp sammen med meg hele den siste runden. Jeg gikk innimellom der også, men var i mål tre minutter før fristen, så jeg rakk å få registrert tiden min. Det var veldig varmt og for første gang måtte jeg spare på vannet jeg hadde med meg. Hadde som vanlig med en 0,7 liters flaske med vann, og for første gang var den tom etter en løpetur.
Underveis kjente jeg på ørlite leggvondt, bekken som skranglet, og for første gang plaget brikka rundt beinet mitt meg, så jeg måtte stoppe flere ganger å snu på den og stramme den. Og mens jeg løp og kjente etter alle disse minimale småvondtene, som egentlig ikke var vondter i det hele tatt, tenkte jeg på disse:

Vel er jeg ingen TdF-syklist, ei heller proff, men disse karene sykler videre selv med sånne skader. Og her sutres det om litt forbigående beinhinnebetennelse, skranglende knær, bekken som murrer, lite pust, og duppedingser som gnager og faller av. Godt for dem at disse gutta her er laget av litt seigere stoff enn meg. :oP
Jeg vant ingenting på trekning i går, men jeg dro jammen ikke tomhendt fra Sognsvann denne onsdagen heller. Nå var det et par løpesokker fra Løplabbet som var med meg hjem i sekken, fordi jeg har løpt 10 SRM i år.

Fiiiine løpesokker til meg

Barna har reist på ferie, så da vi kom hjem benyttet vi sjansen og dro på kino. Så The Lincoln Lawyer, og den var veldig bra! Matthew McConaughey er aldri feil. :o)
Aller først rakk vi en snartur innom srmHangout'en på G+. Der skulle det snakkes videre om Øl-løpet 2012 og andre ting.
Øl-løp blir gøy! Lurer på om det går på tid, eller antall enheter man får i seg. :oP

SRM og regntur

2011-07-17T16:24:00.002+02:00

Onsdag var det SRM etterfulgt av litt bading i Sognsvann. Det var sol, men litt frisk vind så det det ble ikke så stekende varmt heldigvis.
Det gikk fint å løpe, men det holdt med to runder. Begynte å bli litt varmere på slutten, og siden jeg ikke så Stian og barna badet alene, ga jeg meg etter to. (Han var forøvrig nede ved vannet sammen dem)
Etter målgang var det jordbær å få, og SRMs geeker på Google Plus, ble avbildet med G+tegnet. :oP
Det ble ingen pers i dag, men båndet på armen holdt seg i alle fall på plass. Uten å løsne en eneste gang. Et irritasjonsmoment mindre. :o)
Om kvelden var det tid for SRMs første Hangout på G+. Artig! Med konkurranse og greier, med gavekort fra Løplabbet i premie - i god SRM-stil. Et av spørsmålene var "Hvem løper for Skilpadde" og jeg ser at flere har søkt "srm skilpadde" og dermed kommet inn på min blogg. Kanskje det er meg, haha! Jeg burde i alle fall løpt for et lag som heter Skilpadde. :o)

SRMs nerder viser G+tegnet (jeg holder motsatt vei, men pyttsann)

Torsdag hadde jeg 50 minutter til rådighet før jeg skulle på jobb, så det ble en tur i skogen. Det var lett duskregn og deilig temperatur. Ingen ormer, og jeg snudde omtrent på samme sted som sist, der jeg møtte ormen. Da var jeg hjemme igjen ett minutt senere enn estimert, så det var et godt beregnet snu-sted. :oP Jeg gikk i oppoverbakkene som vanlig, ellers løp jeg.

I går var det slækkedag. Kun litt sykling som vanlig som transportmiddel. Jeg og minstemann var på kino og så den siste Harry Potter-filmen. Han har allerede sett den to ganger og holdt på å sprekke av alt det han så gjerne ville fortelle meg, så jeg måtte jo bare få sett den når jeg først hadde fri, ellers ville han vel snart ha fortalt meg alt som skjer der. :oP Etterpå gikk vi på tivoli. Snuppa er på Sunnmøre, så da fikk han som er alene igjen hjemme litt ekstra kos.
I dag hadde jeg tenkt meg ut og løpe og har sittet i løpetøy siden jeg sto opp. Men det har silregnet i hele dag - uten opphold. Jeg kan godt løpe i regnet altså, men ikke når det bøtter ned som det har gjort i dag. Jeg foretrekker helst regn i normale mengder. :oP Litt pinglete kanskje, men. Skal på kino med minstemann (igjen) kl 17.30 og se Midnight in Paris, så får se om jeg kanskje kommer meg ut i skogen etter det om det regner litt mindre da. Hvis ikke får det bli i morgen.

Det ser uansett ut til at 100 km i juli ryker, men bare jeg får fler kilometer denne måneden enn noen måned hittil i år, er jeg fornøyd. Da kan jeg ta 100 km i august. Da er også pollensesongen over heldigvis og jeg kan bli mitt vanlige jeg igjen. :o)

Sliten.no

2011-07-13T15:14:00.000+02:00

Arbeidsdagen i går var lang og hard. Var hjemme kl 3 i natt, og har flydd som en strikkball eller stått rett opp og ned i flerfoldige timer. Jeg sov til kl 14 (!) og er mer sliten i kroppen og hodet nå enn etter å ha løpt halvmaraton. Fikk i alle fall hivd i meg litt pizza i går, men det var også det. Armen min banker og dunker, og jeg håper det bare går tilbake igjen
SRM i dag får bare gå som det går. Det er fint vær og kraftig pollenspredning, så jeg lurer litt på om jeg skal begynne å ta allergitabletter igjen. De siste to ukene siden jeg tok sprøyte har jeg følt meg konstant forkjøla og deretter "forkjøla-slått-ut" i kroppen, så da tar jeg heller litt piller igjen og satser på at det går bort.

Jeg håper på tre runder, men er fornøyd med to. Kanskje blir det også litt bading. :o)

Den kjipe turen

2011-07-12T14:12:00.000+02:00

Først hadde jeg tenkt meg tidlig ut på løpetur. Siden jeg begynte å jobbe igjen i går etter ferien, ble det lite mat i går. Jeg hadde ikke tatt med meg mat, hadde tenkt til å kjøpe meg noe for en gangs skyld, men så ble jeg stående så godt som alene på jobb. Med masse kunder, null matpause og 3 paller med bruskasser som skulle stables. Siden jeg i tillegg har vært litt sløv de siste dagene med å få i meg mat (glemmer gjerne å spise når jeg har masse å gjøre), var jeg svimmel og kjente at jeg virkelig trengte mat. Dermed måtte jeg spise noe da jeg kom hjem fra jobb nærmere halv ett i natt. Dermed kom jeg meg ikke i seng før ca halv to.

Satte vekkerklokka på 9.30, men våknet faktisk før den. Leser om så mange av dere som bare hopper i joggesko med en gang, så det var også min plan. Men jeg måtte ha frokost. Kjente jeg fortsatt var litt svimmel, så mat måtte jeg ha. Og måtte pusse tenner. Og ta ut av tørketrommelen. Og sette på en ny. Og brette litt tøy, så jeg fikk hengt opp nytt til tørk. Og sette på en vaskemaskin. Og gi mat til minstemann som nettopp hadde våknet. Og svare en telefon.
Og vips var klokka over halv tolv før jeg kom meg ut. I stekende sol og dermed potensiell fare for at det ville ligge ormer på veien i skogen.

Først gnagde vaskelappen i trusa meg nederst på ryggen. Helt til det etterhvert gikk seg til. Da overtok båndet jeg har på armen til å ha telefonen i. Det bare løsnet. Hele tiden. Borrelåsen begynner tydeligvis å bli en smule sliten, for den satt ikke lenger fast i det hele tatt. Så ringte telefonen: "Mamma, kan vi kjøpe slush?" Så ringte telefonen en gang til, men denne gangen la de tydeligvis på. Endelig fått båndet på armen igjen, så ringte telefonen enda en gang. "Mamma, hvor er pengene?" JEG VET IKKE! RING PAPPA!
Vel inne i skogen begynte ormejakten. Øynene lette febrilsk etter orm, og jeg løp forsiktig i tilfelle den pinnen kunne være en orm, eller den pinnen, eller kanskje den... Men jeg så ingen orm og øynet håp. Hadde ingen planer om hvor langt jeg skulle løpe, men skulle i alle fall prøve å få 10 km.

Etter 3 km åpenbarte det seg. Monsteret. Den lå nesten midt på stien og eklet seg. Den stirret meg i senk, klar til å hoppe på meg. (Eller kanskje den ikke gjorde det.)

Se så stor den var'a!

Eller kanskje den var mer på størrelse med denne...

Det var en stålorm. Heldigvis var det i den første lange oppoverbakken, så jeg gikk akkurat da, og så den da jeg var et par meter unna. Først bråsnudde jeg, før jeg tenkte jeg likevel skulle prøve å gå forbi. Men jeg klarte ikke. Vet at da hadde jeg løpt med hjertet i halsen resten av veien og gruet meg for å snu, i skrekk for at den fortsatt skulle ligge der på tilbaketuren.
Så jeg snudde etter 3 km. Da var jeg sur og grinete og det forbaska båndet på armen bare løsnet.
Jeg får en helt irrasjonel frykt, og innbiller meg at ormen kommer etter meg og jeg vet ikke hva. Så møtte jeg øyenstikker. Noe som kun er fint på bilder og tegninger, ikke nærgående øyenstikkere in real life. Enda mer hjertet i halsen, i tillegg til at jeg nå trodde omtrent alle pinner var stålormer. Hadde jeg hatt pulsbelte, hadde sikkert pulsen vært i taket. :oP
Etterhvert begynte jeg å gå. Jeg gadd ikke engang å løpe lenger, så grinete var jeg. Og så fikk jeg vondt i magen. Det klemte til og jeg visste ikke om jeg måtte spy eller hva. De siste 1-2 km gikk jeg og kaldsvettet mens jeg takket stålormen som lå midt i veien så jeg måtte snu tidligere enn planlagt. Hadde vært kjipt å måtte gå med vondt i magen enda lenger enn 1-2 km.
Til alt overmål begynte også høyrearmen min å verke igjen, så nå blusser vel ratt senebetennelsen min opp igjen. Great. Kan vel takke de tre pallene med brus for det.

Bæsjeormer altså! Nå tør jeg ikke løpe i skogen igjen før det regner. Og hvor skal jeg løpe da? På asfalt må jeg løpe enten langs veien eller i boligområder, og ingen av delene frister særlig mye der jeg løper med hengemagen over drikkebeltet. Jeg har SRM på onsdager i alle fall, men jeg må jo bare løpe mer enn det. Hadde vært kjekt med noen å løpe sammen med i skogen altså.
Jeg burde jo bare vært modigere, for ormen er garantert reddere for meg enn jeg er for den, men jeg klarer bare ikke. Jeg får helt panikk, og det er ikke noe koselig i det hele tatt. Det er helt irrasjonelt, jeg vet det, men jeg klarer bare ikke noen form for buktende dyr; om det så er stålorm, hoggorm, bendelorm, larve, meitemark, snegle eller halen på en rotte! Ser jeg et bilde av eklingene kjenner jeg at jeg nesten brekker meg, så jeg selvpiner meg selv ved å se på bilder, så kanskje det hjelper en liten anelse på sikt.

Men: Jeg pustet i alle fall helt fint! Det har ofte gått bra i skogen før også, men jeg tror jeg kan takke kortisonsprøyta altså. Selv om den ikke fjerner kløende øyne og nese, så har den tydeligvis lettet pustingen. :o)

Premiedryss på SRM nr 300

2011-07-09T15:16:00.003+02:00

Onsdag var det Sognsvann Rundt Medsols nr 300 og som vanlig feires jubileer med store premiedryss!
Siden vi har ferie kunne vi være tidlig på plass. Hadde planer om at barna skulle bade mens vi løp, men hjemme regnet det - det var skikkelig styrtregn, så vi trodde kanskje bading utgikk. De fikk i alle fall med seg et pledd å sitte på, og DS'ene sine. Minstemann ville kanskje bade uansett, mens snuppa sa nei pga regnet.

Da vi kom til Oslo var det sol, sol, sol - det var så varmt! Jeg hadde kledd på meg for styrtregn og hadde på meg altfor varme klær. 3/4 lang tights blir jammen varmt i varmen, og t-skjorta fra Twentyfour er litt for tjukk på varme sommerdager. Jeg trodde jeg skulle renne bort med en gang vi kom fram. Jeg savnet mine tynne, luftige Nike t-skjorter og løpeskjørt.
Minstemann hoppet rett i badeshorts og deretter rett i Sognsvann. Mens stakkars snuppa måtte ligge med olabukse på et teppe og se på ham. Hun angret en del da på at hun ikke hadde tatt med badetøy.

Min lille mann langt ute i det store Sognsvann, godt passet på av storesøster som holdt øye med ham fra land.

Pyntet med ballonger og greier

Heming med dagens hovedpremie; Pulsklokke fra Polar

Kl 17.30 var det trekning - som startet med at Heming satte fram en kasse med Nike t-skjorter og sa førstemann til mølla. Jeg sto først litt og ventet, men da alle kastet seg fram, snek jeg meg innimellom jeg også. Jeg fikk tak i 2 stk - en i M og en i L og vurderte litt frem og tilbake før jeg var overmodig og tok M. Den virket ganske stor og så skulle planen være å slanke meg inn i den. :oP Så da fikk noen andre få nytte av den i L. Stian fikk også tak i en, og jeg fikk litt hetta da hans var Dri-Fit og min var bomull, for bomullst-skjorter trenger jeg alldeles ikke. Trodde jeg hadde gått glipp av Dri-Fit i damevariant! Iiik! Men jammen sto det ikke Dri-Fit Cotton på den, så det blir spennende å prøve om den er like lett og luftig som de andre tekniske t-skjortene jeg har fra Nike.

Fiiin t-skjorte til meg - om enn litt krøllete etter å ha ligget i sekken. :oP

Maaange folk før start

Juli pleier å være stille på SRM, men denne gangen var det jammen en god del folk.

Premiene var vel det store denne dagen. I hvert fall ikke løpingen. Jeg trodde jeg skulle forgå i varmen, og siden det var mørke truende skyer ved start var jeg forberedt på at styrtregnet hjemmefra skulle komme hit. Da de første regndråpene falt etter rundt 1 km, trodde jeg styrtregnet kom og dro fram fryseposen jeg hadde i drikkebeltet. Fikk på Reodor Felgen-vis posen rundt telefonen, med hull til øreproppene og surret rundt båndet på armen - mens jeg løp. Jeg kan bli søkkvåt altså, men telefonen skal i alle fall reddes! Da jeg endelig var ferdig, stoppet Spotify og jeg måtte selvfølgelig opp med posen og gjøre hele greia på nytt. Endelig ferdig igjen, og det lille regnet ga seg. :oP
Pusten gikk fint, selv om jeg fortsatt ikke vet om det er pga regn eller pga kortisonsprøyta, siden jeg til nå kun har løpt etter at det har regnet litt. Jeg sliter i alle fall fortsatt med både kløende og hovne øyne, samt en nese som klør og er tett, så jeg klarer meg fortsatt ikke uten øyedråpene og nesesprayen. Jeg trodde sprøyta var mirakelmedisin og skulle fjerne alt, men det er det vel ingenting som gjør. Litt kløe og hovenhet får jeg vel bare leve med. Jeg har i alle fall fått puste hittil, så da kan det hende at det kan tilskrives sprøyta.

Men det var tungt. Det var så varmt og jeg følte t-skjorta ikke pustet i det hele tatt. Jeg følte meg helt kokt. Jeg er heller ikke i ketose nå, og så lenge det har vært ferie har jeg spist mye drit. Jeg klarer fint å løpe da, men jeg sliter med å svette. Eller, jeg svetter, men jeg får ikke alt ut som jeg gjør i ketose. I stedet blir jeg mer kokt, jeg føler jeg sprenges av varme som ikke helt klarer å komme ut. Jeg svetter, men ikke nok. På en måte. Vanskelig å forklare, men jeg svetter bedre i ketose da. Da renner det av meg og varmen kommer i alle fall ut av kroppen, ikke blir liggende inni meg og koke, sånn som nå.
Etter én runde stoppet jeg nesten opp og var klar til å gå opp for å lese av brikken. Men i siste sekund fortsatte jeg. Runde nr to gikk lettere, men det var fortsatt forferdelig varmt. Jeg vurderte runde nr tre, men siden jeg måtte være i mål innen 19.10 og Endomondo fortalte meg at jeg ville bruke omtrent 1 time og 6 minutter med den farta jeg hadde hatt til nå, så trodde jeg muligens at jeg ikke ville rekke det, siden jeg startet jo litt over 18. Og da Stian sto ved mål og ventet da jeg kom inn etter andre runde, så ga jeg meg.
Han fikk gavekort da! Det var enda en ny vri; de hadde på forhånd valgt ut to nr for hver tiende som leste av brikken, og de fikk gavekort på løplabbet på 500 kr. Stian var en av de. Premier for over 30000 kr ble visst delt ut denne dagen, så det var mange ekstra glade løpere på Sognsvann på onsdag. :o)
Vi hadde også vårt 10. SRM hittil i år, så da blir det snart løpesokker på oss fra Løplabbet.

Ikke fullt så mange i målområdet da vi dro hjem.

Det var tungt å løpe, men uansett gikk jeg i alle fall ingenting. Sånn sett merker jeg i alle fall fremgang, selv om det fortsatt går i sneglefart. Fartsøkning som jeg hadde planer om, får vente til pollensesongen er over/det ikke er så varmt. Foreløpig får jeg konsentrere meg om å løpe lenger.

Helt nye Nike LunarElite+ selges

2011-07-05T18:37:00.002+02:00

Selger et par Nike LunarElite+ i str 39 (små i str, så passer meg som bruker str 38) for kr 750,-. Skoene er helt ubrukt og ligger i eske. Ny pris er ca 1400,-.
Kjempegode sko, og er de jeg bruker til alle treningsturer. Men jeg har ett par allerede, og trenger egentlig ikke det ekstra paret.

Litt om skoene, fra Milslukern.no:

En ny lett treningssko som erstatter Nike Zoom Elite. Sømløs overdel med Flywire som gir ekstra komfort og forsterkning i overdelen. LunarLite mellomsåle med kjerne i lett, spenstig og støtempende Cushlon omsluttet av et fastere skall. Dette gir meget god støtdemping og ekstraordinær spenst i mellomsålen. Dynamic Support i mellomsålen tilpasser pronasjonsstøtte etter behov. LunarElite+ kan føles noe fastere i dempingen enn det man er vant med fra Nike. Men dette er en lett og tettsittende treningsmodell som mange også vil velge seg til sitt første lange gateløp.
Overdel: Mesh, Flywire
Mellomsåle: LunarLite, Cushlon, Dynamic Support
Støtdemping: LunarLite
Yttersåle: Waffle, BRS 1000

Litt om skoene, fra Oslosportslager.no:

Nike LunarElite+ er en lettvektssko med den nye Lunarteknologien. Nike melder om en sko som vil tilpasse seg løperens løpesteg, og som har fantastisk løpsfølelse. Den vil også passe både for normal-, over- og underpronasjon!

Er det mulig?
Marie i joggeavdelingen har testet skoene.

Herligheten LunarElite+ veier 240 gram i størrelse 38, og 290 gram i størrelse 42. Dette er betraktelig mindre enn forgjengeren, Nike Zoom Elite+, og plasserer skoen i samme vektklasse som Asics DS Trainer, Mizuno Wave Elixir og Nike Zoom Skylon+. Den er altså ikke av de aller letteste, men den har til gjengjeld mer demping og bedre stabilitet enn lettvektssko generelt.
LunarElite+ er en av de letteste modellene i Lunar-serien, men har bevart både støtte og støtdemping. Den har Flywire overlær, som er lett og slitesterkt, og som puster godt. Passformen er tight, men med god fleksibilitet. LunarLite er et dempemateriale som til tross for sin lave vekt gir god respons – en kombinasjon som tradisjonelt er betraktet som lite oppnåelig. Det har også evne til å fordele belastning jevnt over hele foten, noe som kan bidra til å forebygge smerte og skader.
Dynamic Support er et nytt sålemateriale som skal tilpasse seg etter hvordan foten treffer bakken. Slik vil skoen tilpasse støtten etter løperens individuelle behov, uavhengig av type pronasjon. Også løpere som opplever at steget endrer seg utover i turen, vil ha nytte av dette.
LunarElite+ minner en del om LunarGlide+, men det er visse forskjeller. LunarElite+ er litt lettere, litt smalere, har litt mindre stabilitet og litt mer respons. LunarGlide+ veier til sammenlikning 290gram i 38, og 310 gram i 42. Dessuten er LunarGlide+ i damemodell mer spesifikt tilpasset kvinners kropp og føtter enn LunarElite+. LunarElite+ kan altså være et godt supplement til LunarGlide+, dersom du ønsker deg en litt raskere sko for de litt kortere turene, intervalløkter eller konkurranse.
Og førsteinntrykket? Etter en kort, men hard intervalløkt må jeg si at dette er svært lovende. Løpsfølelsen er nice, responsen er god og passformen tett og fin. For min del blir nok dette en sko for litt lengre turer, ettersom den har relativt mye demping i forhold til vekten. Alt i alt tegner dette til å bli en god følgesvenn når snøen er gått!

Virker kortisonsprøyta tro?

2011-07-05T12:31:00.000+02:00

Siden jeg tok kortisonsprøyte for en uke siden sluttet jeg samtidig med Loratadin - allergitabletter. Men jeg har vært nødt til å ta både øyedråper og nesespray siden jeg fortsatt klør i nesa og i øynene. I tillegg våkner jeg som vanlig med hovne, kløende, væskende øyne, så det er ingen forskjell hittil der altså.
Jeg har også vært litt "feig" og ikke løpt disse dagene det har vært sol, så jeg har ikke fått testet om det funker på pusten. I dag er det overskyet, så jeg sitter klar i løpetøy. Må bare gjøre ditt og datt først, og så skal jeg ut i skogen.

To par Nike Free 3.0 selges

2011-07-04T13:40:00.002+02:00

Selger to par Nike Free 3.0 svart med grønn Nike-logo. Mine er i str 40, brukt kun 3 ganger. Koster 1000,- på XXL. Selger dem for 650,-. SOLGT!
Snuppa sine er str 39. Disse er så godt som ubrukte, kun prøvd på og muligens gått med litt innendørs for å prøve dem. Ligger i eske. Selges for kr 750,-.
Verdens beste sko, både til å gå i og også til løping. Mine er dessverre for smale for meg, og snuppa bruker kun sine rosa.

10 km done - 90 to go

2011-07-01T17:36:00.002+02:00

Inspirert av Astrid som hadde 100 løpte km i juni, vil jeg også ha det. Jeg løper altfor lite, spesielt nå i pollensesongen, men det er egentlig ingen unnskyldning. Jeg kan jo heller løpe kortere og oftere enn så sjelden som jeg gjør. Så nå satser jeg på 100 km i løpet av juli. Etter en laber juni, kan det være 100 km blir mye for beina mine, og jeg gir meg om jeg får vondt. Skal jo tross alt løpe utover høsten også. Beinhinnebetennelse skal jeg IKKE ha igjen, og jeg vil heller ikke ha vonde knær som flere bloggere sliter med.

I dag var det første gang på lenge at jeg løp utenom SRM eller et løp. Jeg hadde sagt i går at i dag skulle jeg løpe, og da det var overskyet så måtte jeg bare benytte sjansen. Hadde dessuten fått vareprøve på nytt løpeskjørt, så måtte jo teste det også.
Siden det ikke var sol satset jeg på at ormene ikke lå midt i veien og kveilet seg, så jeg satset på en tur i skogen.

Jeg har fortsatt Garmin-klokka jeg har lånt, så da ble det på med både den og Endomondo. Greit å ha den på armen når jeg vil se tiden der og da, og ikke måtte vente til Endomondo-dama sier det for hver kilometer.
310-en stoppet like før 7 km siden jeg kom nær knappen da jeg skulle sette på plass vannflaska. Den durte så da trodde jeg den stoppet og trykket for å starte den igjen. Men det var nok da jeg stoppet den og jeg oppdaget det ikke før en stund etterpå, så jeg mistet en halv kilometer. Jaja, da har jeg i alle fall Endomondo som viser riktig. :o)

Det gikk i alle fall greit å løpe. Jeg fikk puste, selv uten Ventoline og allergitabletter. Om det er kortisonsprøyta som har begynt å virke eller om det var det fine pollenværet er uvisst, og spiller forsåvidt ingen trille. Hovedsaken er at jeg fikk puste helt fint.
Jeg gikk i de bratteste og lengste oppoverbakkene og løp de andre som ikke er fullt så lange.
På de første kilometerne merket jeg at jeg får litt vondt, litt sånn krampevondt, på yttersiden av føttene. Jeg brukte mine Nike LunarElite, og det er på disse jeg også har merket det samme tidligere. I følge selgeren på G-sport overpronerer jeg, men jeg vet ikke helt hvor mye jeg stoler på det siden han også sa jeg måtte ha de dyreste skoene i butikken, sko som ga meg beinhinnebetennelse i hele fjor. LunarElite er vel mot lett overpronasjon, men etter å ha lest dette innlegget hos American housewife, hvor hun trodde skoene dyttet føttene ut mot yttersiden, lurer jeg på om det er det mine sko kanskje gjør også. At det er derfor jeg får litt vondt. Vanligvis løper jeg jo kun kortere treningsturer i disse skoene og lengre turer er jo kun i løp, og da bruker jeg Nike Lunaracer. Disse er nesten helt flate og jeg har aldri hatt problemer med de eller fått vondt i beina. Kanskje føttene mine rett og slett er modne til å gå over til Nike Free, også til løping - ikke bare gange og terreng? Jeg kan jo i det minste prøve.
Jeg fikk også vondt i knærne de siste 1-2 km. Får håpe det var et engangstilfelle for jeg pleier jo ikke å få det av løping. Kun sykling. Men det igjen får meg også til å lure på om det er kanskje enda lettere sko som må til. Får se det an noen lengre turer til. :o)

Dette var forøvrig min lengste treningstur i år, eller kanskje noensinne! Vanligvis har jeg kun løpt 3-7 km og så spart 10 km til løp. Har prøvd meg på 10 km en gang tidligere, men da gikk jeg sikkert 5-6 km av dem. Nå løp jeg det meste, gikk som sagt kun i noen oppoverbakker. Alt går fremover -selv om det tar tid. :o)
Og - jeg så ingen ormer!

Kortison

2011-06-28T17:46:00.000+02:00

I dag var jeg på legesenteret og fikk kortisonsprøyte mot pollenallergien.
Forhåpentligvis virker den fort, og jeg kan løpe og puste samtidig. Noen som vet når den begynner å virke? I dag har jeg kun tatt øyedråper da jeg kjente det klødde. Ikke nesespray eller allergitabletter. Tenkte kanskje jeg merker virkningen av sprøyta bedre om jeg holder meg unna alle andre allergimedisiner.

Her er en artikkel om pollenallergi og trening. Jeg følger heldigvis det som står der. Jeg fortsetter å trene i pollensesongen, men det blir i mindre mengder enn normalt. Stort sett nå har jeg vel kun løpt en gang i uka. I juli satser vi på bedre tider. :o)

Jeg vil vinne hair extensions!

2011-06-27T22:13:00.003+02:00

Og det kan du prøve på også. Her.

Wok

2011-06-25T15:49:00.002+02:00

Siden i går har jeg vært tilbake på lavkarbo. Skal bli deilig å spise skikkelig igjen. Forhåpentligvis glir vel kiloene kjapt av, de som jeg har gått opp siden Gøteborgsvarvet.
Dagens frokost ble en boks makrell i tomat, og resten av dagen blir det wok.
Lagde en svær haug i stad med svinefilet, bambusskudd, babymais, bønnespirer, vannkastanjer, brokkoli og blomkål. Saus slang jeg sammen av vann, buljongterninger, soyasaus uten gluten, olivenolje og diverse krydder. Det er ikke så mye fett i wok akkurat, men jeg helte i litt ekstra olivenolje så holder jeg meg vel mett.

Påmeldt KK-mila

2011-06-25T12:39:00.000+02:00

Da er KK-mila betalt, så da er jeg klar til å løpe nok en mil i Oslo sentrum lørdag 15. oktober. Kanskje jeg til og med får til en "After-run" denne dagen? Det hadde vært på tide!
Jeg gleder meg til både løp og goodie-bag, og håper selvfølgelig på at vi også får t-skjorte. :oD Digger løp hvor man får teknisk t-skjorte. Jeg har bare sånne. Trenger jo ikke kjøpe treningstopper når man får "gratis"!

Hvem flere er det som skal være med på KK-mila? Virker som det kan bli en god del. :o)

Vinneren på SRM

2011-06-23T12:38:00.001+02:00

Det var meg!

Det ble likevel SRM i går. Minstemann hadde bursdag, men var invitert til en i klassen sin som også har bursdag samme dag, fra kl 17 til kl 20. Perfekt tidspunkt så vi kunne dra på SRM. :o)
Vi rakk trekningen på hengende håret, og jammen vant jeg ikke gavekort fra Løplabbet på 500 kr!

Selve løpingen gikk skitt. Jeg hadde planer om to runder, men siden det var sol og varmt skulle jeg se det an. Det gikk ikke lenger enn begynnelsen, og så begynte jeg å hive etter pusten. At det er gress egentlig langs hele løypa har jeg forsåvidt ikke lagt merke til før. I fjor konsentrerte jeg meg bare om å løpe og enset aldri noe rundt meg, men nå så jeg gress, gress, gress på alle kanter. Det er sikkert psykisk også. Jo mer gress jeg ser, jo mer hyperventilerer jeg.
Så det ble med én runde fant jeg ut ganske raskt. Prøvde å få opp farta litt, men ofte når jeg sliter med å puste blir beina som Siljas murstokker. I den siste svingen veide beina et tonn, jeg klarte såvidt å løfte dem, men Silja sin Tim sto og heiet der jeg kom pipende forbi, så jeg kom meg da gjennom den siste bakken også. Tiden ble 20.45. Ingen pers, og alle barna som løp, løp glatt fra meg. (Det gjør de jo forsåvidt alltid.) Likevel var det klar forbedring fra den samme onsdagen i fjor, da jeg løp på 23.21. Da gikk jeg sikkert litt innimellom også. Det gjør jeg jo ikke lenger. Ikke på to runder engang.
Neste onsdag håper jeg på lett duskregn. Innen det har jeg kanskje fått ut fingeren og fått meg legetime også. Tenkte jeg skulle følge American housewife's råd og se om jeg kan få noe annet som hjelper. Nå er det bare en måned med pollenhelvete igjen, men en måned er altfor lang i så måte.

Vel hjemme feiret vi bursdag med Pavlovakake etter bursdagsbarnets eget ønske, mens vi så på Sammys eventyr.

Verdens beste kake! Vi satte i oss hele. :oP

Og kjære vene, jeg må jo ikke glemme mitt nye løpeskjørt! Jeg fikk to vareprøver i posten i går, ett i M og ett i L. Jeg måtte ha M, og det satt perfekt! Det var relativt høyt i livet, noe jeg forsåvidt liker siden jeg da kan dra det over valkene. Men dette var egentlig såpass høyt i livet at jeg kunne dra det noe ned for å få selve skjørtet litt lenger. Jeg kunne justere det som jeg selv ville med å dra litt her og der. Det holdt seg også da på plass heldigvis. Å løpe med det var heller ikke noe problem. Shortsen under skled litt opp, men det gjorde ingenting. Fant ut at det er ikke lårene som treffer hverandre som lager gnagsår, det er sømmene på shortsen på Adidas-skjørtet mitt som gnager. Dette skjørtet hadde mye mindre sømmer, og jeg fikk ingen gnagsår.
Merket heter Forza og det finnes i svart og i blått. Jeg tror jeg kun bestiller svarte. Det er et veldig rimelig løpeskjørt, og jeg likte det i alle fall. Får håpe det duger på lengre distanser også.

Nå har jeg skjørt som funker, 3/4 tights, lang tights og vintertights. Nå mangler kun en kortere shorts i sykkelbukselengde, så har jeg i alle varianter. :o)

Opp med farta!

2011-06-21T00:12:00.000+02:00

Jeg har bestemt meg for noe rart. Jeg vil prøve å få opp farta litt. Det ser jo ut som om jeg går når jeg løper, og jeg sliter ofte med å komme forbi gående i mitt sneglejoggetempo.
Jeg oppdaget jo på lørdag at det faktisk gikk fort. Eller - fortere enn det pleier, og det gikk greit. Jeg var ikke dødssliten, beina døde ikke, og pga det fine pollenværet som var med bittelitt regn i lufta, så fikk jeg jo puste også - såvidt.
Selv om løypa var kort, og det var en del nedover, så var det også en del kjipe oppoverbakker, krappe svinger og andre hindringer. Og jeg passerte jo faktisk litt folk. Jeg vet de fleste var sikkert folk som allerede hadde passert meg først, men likevel. Hele lørdagen ga en litt sånn mestringsfølelse - jeg er ikke helt blant de aller bakerste lenger, og jeg hadde jo til og med fått opp farta litt. Jeg vet jeg sikkert har løpt lenger enn mange der og sånn sett burde være raskere, men det spiller ingen trille.

Så det ga litt blod på tann. Nå vil jeg altså prøve å bli litt raskere. Intervall dropper jeg fortsatt, jeg tror det sliter for mye på leggene, men jeg vil bare prøve å øke snittfarta mi rett og slett. Det går jo alltid fortere fra gang til gang likevel, men ofte holder jeg igjen for jeg tror jeg ikke kommer til å holde ut hele. Nå vil jeg prøve mer bevisst å løfte beina skikkelig (ikke løpe-gå som jeg gjør nå - det ser i alle fall sånn ut på alle bilder) og prøve å ta meg litt mer ut.

Kanskje jeg tar meg en liten tur allerede i morgen. Får håpe på gråvær og ingen snikende ormer på veien i skogen.

I Form-løpet 2011

2011-06-19T18:23:00.007+02:00

For et merkelig løp. Men alt var perfekt; været (jeg fikk overskyet med lett duskregn som jeg ønsket meg), pusten (sleit litt av og til, men ikke mye), beina, tiden, Endomondo, Spotify, heiagjeng - alt!
Jeg var ikke kjempeforberedt. Har ikke løpt siden Ekholtløpet, har spist veldig opp og ned, men vært greit flink i dagene før løpet. Jeg skulle ta det som en treningstur likevel, som alle andre løp. Jeg antok uansett at det ikke ville være et perseløp, og hadde ikke akkurat tenkt til å ta meg helt ut. Jeg var litt skeptisk til rent dameløp og så nesten for meg fyll og fanteri, utkledning og annet fjas - slem som jeg er. Fant ut at jeg har blitt litt "godt vant" til løp, når jeg - JEG - snegla herself rynker på nesa over lavterskelløp. Det er jo nettopp sånne løp som er perfekte for meg! Og det var det jo også. Selv om jeg var snegle, og ble forbiløpt, så hadde jeg også mange, mange bak meg og sånt styrker selvfølelsen.
Jeg gledet meg i alle fall til å løpe i gatene ved Markveien/Uelandsgate etc igjen. Farmor bodde i det området før, og pappa bor der nå, så jeg har løpt en del i de gatene da jeg gikk på videregående. Jeg så på kartet kvelden i forveien og så at det var en del av de samme gatene jeg skulle løpe i nå. Men den løypa var tydeligvis gjort om for det var jo helt andre gater vi løp i.

Marianne hentet som vanlig startnummer og t-skjorte dagen før, så da var det bare å møte opp i Sofienbergparken. For første gang hadde vi heiagjeng! Sambo skulle jo ikke løpe, så da var han og barna der for å heie på oss. Var der kvart over to og gikk for å finne do med en gang. Så én diger blå boks i det jeg kom inn i parken, med en lang kø utenfor. Tenkte som så at det kan jo ikke kun være én, den svære doen må jo romme minst fire doer! Med dengang ei. Heldigvis skimtet jeg noe blått langt i det fjerne ved lekeplassen i den andre enden. Gikk forbi en annen do med også lang kø, omtrent midt i parken. Det blå jeg skimtet var heldigvis en do, med kun tre stk i kø. Fikk unnagjort tissingen, kom ut og da var køen blitt lang der også i det Marianne kom og etterhvert også skulle på do.
Tre doer på 1500 løpere + heiere? 500 mennesker per do? Håpløst!

Vi fikk i alle fall på startnummer og chip, fikk tatt det obligatoriske bildet før start, prøvde t-skjorta (som var altfor tight. Jeg bestilte med vilje en størrelse mindre, så kan jeg heller slanke meg inn i den. :oP ), tok av t-skjorta, og Marianne stilte seg i dokø. Vips var klokka allerede fem på tre, så jeg gikk mot start. Oppvarmingen hoppet jeg glatt over. Meg og koordinasjon er ikke en bra match. Jeg så en dame i svarte klær som varmet opp som jeg trodde kunne være Moshonista, men jeg turdte ikke rope. Tenkte som så at jeg kanskje heller så henne etter løpet. Stilte meg i startfeltet (trodde jeg), ganske langt fram og helt ut til høyre, så folk lett kunne løpe forbi meg, og da Marianne kom, oppdaget vi at vi jo sto på feil side. Vi sto jo der det sto Start, men vi skulle på motsatt side.
Så da ble det litt lenger bak i feltet, men fortsatt ytterst til høyre.

T-skjortene måtte prøves

Etter litt forsinkelser, startet vi, og det var ganske trangt. Etter de trangeste fortauspartiene løste det seg bedre opp og jeg holdt en grei fart - til å være meg. Løypa var rar, og alldeles ikke den fine løypa jeg hadde sett på kartet. Det var trange fortau, byggeområder, krappe svinger, opp og ned fra fortau, over veier der biler kjørte (selv om løypevaktene var flinke og holdt for det meste bilene unna) og det var mye oppoverbakker, men også da en del nedoverbakker. Heldigvis ikke så mye gress.
Moshonista løp lett og ledig forbi meg på toppen av en bakke, ved en fortauscafé. Tenkte da at jeg skulle ha sagt noe, men hva skulle jeg liksom ha ropt? Moshonista? Haha! Og tenk om det likevel ikke var henne. Så jeg så ryggen hennes et stykke, helt til hun var long gone.
Pusten var grei, men enkelte områder som i de bratteste bakkene og etter gressområder, kjente jeg det snørte seg sammen i brystet, men ikke verre enn at jeg fint kunne løpe uten å slite, jeg bare pustet veldig høyt.

Etter 2,5 km lurte jeg fælt på hvor drikkestasjonen var. Jeg hadde jo med meg vann, men Marianne hadde ikke det siden det skulle være drikkestasjon hver 2,5 km. Den dukket i alle fall opp, da vi kom ned i Sofienbergparken igjen. Løp videre nedover forbi parken, der sto sambo og barna og heiet, og løp så nedenfor parken for så å løpe oppover igjen, møtte Silja som var ute og varmet opp og så inn i parken igjen. Jeg så på GPS'en at dette var langtfra 5 km, og trodde da kanskje at det skulle være en annen runde på den andre runden, for at det skulle bli 10 km totalt. Men nei, det var den samme runden. Beina var fine, veldig lite tunge, men jeg sleit en del med pusten etter monsterbakken på runde nr to. Da pustet jeg litt tungt og dro vel inn litt for mye pollen så det tettet seg ganske bra i halsen. Men en del harking, hosting, spytting, vann og noen nedoverbakker gjorde susen. Jeg så mange som gikk, både på flatmark og i oppoverbakkene, men enda jeg løp hele tiden, tok jeg igjen få av de gående. Det sier jo litt om tempoet mitt, haha! Selv om jeg faktisk holdt en mye høyere snittfart enn det jeg pleier. Flere steder så jeg på klokka at jeg løp litt for fort og var redd det ikke skulle holde helt til mål, men jeg følte meg fin og ga beng. Jeg løp i det tempoet jeg følte for der og da, det fikk bare være om det gikk for fort.

Heming Leira sto ved et hjørne og knipset bilder i det jeg jogget meg forbi disse damene. Bildet er lånt fra Kondis.

Plutselig var jeg ved parken igjen, barna heiet, jeg løp den lille sløyfa nedenfor parken og så da jeg nærmet meg parken og mål at dette umulig kunne være ti km. Tiden var jo rett under en time, så jeg trodde kanskje det var en ekstrasløyfe en plass og holdt litt igjen den siste kilometeren. Men det var ikke en hel kilometer. Det var bare halvparten og sambo sa da jeg passerte dem den siste gangen at jeg kunne klare det på under en time om jeg gasset på nå. Jeg svarte at det går jo ikke, jeg har nesten en time nå, og det var nesten en kilometer igjen. Men jeg så jo at mål var rett ved, det var ingen ekstra sløyfe og da ga jeg på det jeg hadde oppover gresset. Passerte faktisk folk - utrolig nok. Like ved mål så jeg en dame i rosa t-skjorte og tenkte at henne skulle jeg forbi. Jeg heiv etter pusten der jeg var omringet av gress, men løp på, passerte damen og var jammen i mål på 1 time og 35 sekunder! Garmin viste 9,5 km og Endomondo 9,46 km, så omregnet til 10 km blir jo det faktisk 1 time og 4 minutter! Det er 5 og et halvt minutt kortere enn det jeg hadde på Sentrumsløpet det! Og da gikk jeg til og med litt på toppen av en bakke. Nå løp jeg hele. Men det må ha vært mye nedoverbakker der som virket som flatmark altså, ellers hadde ikke jeg fått en så bra tid og vært så lite sliten. Eller, jeg var jo sliten, men hadde jeg skjønt tidligere at det ikke var en ekstrasløyfe kunne jeg jo gitt på litt ekstra tidligere. Mål kom for brått på meg.

Jeg skal absolutt passere damen i rosa.

Og det gjorde jeg. Hun må jo ha trodd det var selveste astmatoget som kom pesende bak henne, sånn som jeg hyperventilerte.

Silja og Marit kom i mål rett etter meg, på 5 km. De er jo så raske, så de hadde imponerende tider. De damene der er i en heeelt annen klasse enn meg altså! Jeg fant Silja for å hilse på henne, og der var også Anna som kom på 3. plass på 5 km! Imponerende! Fikk pratet litt med Silja igjen før jeg måtte finne de andre og komme meg hjem. Sto og tittet litt etter dem og da tror jeg at jeg så Janicke også, litt bortenfor. I etterkant fant jeg også ut at Camilla må ha løpt i nærheten av meg det meste av løpet. Vi startet ganske likt og hun var i mål ett sekund raskere enn meg.

På vei hjem ble det McDonalds, i dag har det vært barnebursdag for minstemann og jeg er full av pizza og sjokoladekake. Etter bursdagen hans på onsdag skal jeg skjerpe kostholdet igjen. Vekta er kun +1 kg siden Gøteborgsvarvet, men jeg merker at arbeidsbuksa er trangere i livet. Da er det tilbake til strikt lavkarbo i minst fire uker.
Jeg merker i alle fall at jeg er i bedre form da. I fjor var jeg helt ødelagt dagene etter Sentrumsløpet. Nå er jeg såvidt litt støl i lårene og litt i korsryggen etter å ha løpt en mil. (Vel, i alle fall nesten en full mil...)

Det var i alle fall et fint løp, men arrangørene har litt å forbedre seg på til neste år om de skal gjenta det. Flere doer er et minimum, bagasjeoppbevaring også. Og ikke minst: Riktig lengde på løypa!
De var i alle fall veldig flinke som hadde vannflasker i mål. Det er ikke alltid lett å få tak i vann, i alle fall ikke på større løp. Da er det gjerne saft/energidrikke det går i. Så det var veldig bra!
Jeg blir helt klart med igjen til neste år, men håper da på den løypa jeg hadde trodd det var, den jeg hadde sett på løypekartet.

Artikkel om I Form-løpet på Kondis.no.

Jeg er på førstesiden av VG.no akkurat nå

2011-06-18T11:37:00.000+02:00

Med overskriften:

Professor: Pulstrening er mega-misforståelse

Og med bilde av meg som trener Wii Sports Active med beina i været. Jeg syns nesten nå at det var vinklet som at jeg driver med pulstrening og at professoren syns det er totalt unødvendig.

For ordens skyld - jeg er enig med ham. Jeg syns også pulstrening ikke er nødvendig for den vanlige mosjonist. For de som er mer seriøse enn meg, og som løper fort og trener mer enn meg, er det sikkert nyttig. Men jeg har altså ikke behov for å trene med puls. Så lenge jeg har en puls, er jeg mer enn fornøyd. Hva tallet viser er meg revnende likegyldig så lenge jeg selv kjenner på pusten og beina om jeg orker mer eller ikke.
Men app/klokke med GPS syns jeg jo er veldig, veldig kjekt. For meg er det langt viktigere å vite hvor fort og hvor langt jeg løper. Etterhvert som jeg løper mer og blir raskere og lettere, så kanskje jeg syns det har noe for seg å følge med på pulsen. Men for nå holder det med GPS. Det er duppedings nok i massevis for meg.

Her er det som ligger på vg.no. Her er det som sto i papirutgaven. Nå har jeg ikke sammenlignet dem, men jeg følte den opprinnelige artikkelen fikk fram det riktige, men at denne som nå ligger på vg-nett vinkler det litt annerledes. Sikkert bare jeg som leter etter ting med lupe, men nå har jeg i alle fall forklart hva jeg mener her. :o)

Klar for I Form-løpet?

2011-06-17T21:50:00.000+02:00

Haha, jeg har ikke løpt siden Ekholtløpet for snart en og en halv uke siden. Og jeg har spist mye dritt - det har blitt litt til og fra i det siste.
Onsdag var jeg på Bon Jovi-konsert på Ullevaal, så det ble både salat og sjokolade mens vi ventet på å komme inn. Litt sunt og mest usunt. Konserten var fantastisk! Enda bedre enn den forrige - om det er mulig. Vi var der tidlig for å få en god plass i køen, og vi fikk stå på første rad i år også. Møtte masse hyggelige folk, og hadde en kjempedag!

Det regna masse en stund, så han ble litt våt i håret stakkars.

To stk i ekstase på første rad

I går var det show med Kaptein Rødskjegg i Nesparken. "Scenen er min" var et kjempebra show, så dere som ikke har fått sett det ennå, må ta med barna på det altså. Det går fortsatt noen dager til.

Kalle Kanon, Kaptein Rødskjegg, Jern-Harry og verdens kuleste (Kabel)Zlatan!

Så i morgen er det da I Form-løpet. Jeg tar det løpet også kun som en treningstur. Jeg løper jo kun i løp for tiden. Blir det opphold kommer jeg til å slite med pusten, blir det regn sliter jeg med hvor jeg skal gjøre av telefonen for at den ikke skal bli våt. Blir vel litt varmt å løpe med jakke, så jeg får ikke gjemt telefonen i en jakkelomme. Garminklokke altså, det hadde vært tingen. Overskyet med lett duskregn hadde vært perfekt for morgendagen! Da redder jeg vel både telefon og pust. :o)
Marianne har i alle fall vært og hentet startnummer, drikkeflaske, t-skjorte og goodiebag. Sistnevnte var visst ikke så innholdsrik som vi trodde; en såpe, O.B., en pose grøt eller noe, en pose med krydder og resten reklame. Jaja, t-skjorta var visst fin da. Og det er "gratis" stæsj. :o)

Er det mange som skal løpe i morgen? Hører du noen som snegler seg bortover og hyperventilerer, så er det meg. :oP Si gjerne hei!

Løpeskjørt.no

2011-06-11T16:42:00.001+02:00

Jeg skal importere løpeskjørt. Starter med noen få, og utvider med flere etterhvert.
Det er så få som selger det her i Norge, og veldig lite utvalg, så det tenkte jeg å gjøre noe med.

Foreløpig har jeg kun satt opp en blogg og en Facebookside, så kommer nettbutikken etterhvert når det har blitt litt utvalg. De første skjørtene vil selges på ButikkenDin.no om forhåpentligvis ikke så altfor lenge. Domenene løpeskjørt.no og lopeskjort.no peker dit enn så lenge, til det blir opprettet en separat nettbutikk. Akkurat det siste kan ta litt tid.

Jeg har ikke tenkt til å drive reklame for nettbutikken på denne bloggen, men skrev nå dette innlegget så det går an å følge med for de som ønsker det. :o)

Blogg: http://lopeskjort.blogspot.com/
Facebook: http://www.facebook.com/pages/L%C3%B8peskj%C3%B8rtno/129514893794854

Midtsidepiken

2011-06-10T14:47:00.005+02:00

I dag er jeg i VG Fredag. Mine rosa stuegardiner og min breie ræv er brettet ut over en dobbeltside. Hjelpes meg.
Heldigvis har jeg ikke fått telefonstorm av folk som har sett det, så forhåpentligvis glir det forbi i stillhet. :oP

Artikkelen ble grei da, og heldigvis var det ikke bilder jeg skjemmes over. Så sant man ser bort fra rotet bak skapet i stua. Vi ommøblerte for litt siden, og bildene har blitt stående der baki kroken. Jeg tenkte rett og slett ikke over det før etter at bildene var tatt. Også skapet som er åpent på det bildet! Det ligger noe som er for stort inne i det, så døra lukkes ikke igjen. Jeg er blitt så vant til å se det, at jeg tenker jo ikke over det. :oP Jaja.
Og det såret jeg har på beinet der jeg ligger med beina i været, det er en idrettsskade. :oP Det er såret båndet til chip'en på Gøteborgsvarvet lagde på foten min. På bildet ser det gigasvært ut.
Men jeg måpte i alle fall ikke, eller så sur ut - som jeg har en tendens til å gjøre på løpebilder. Så det får duge.

Meg i skogen med min lånte Garmin 310. Bildet er klippet ut fra artikkelen i VG. Og nei, jeg har ikke en diger grå stripe i håret! Det bare ser sånn ut. :oP

Artikkelen ble i alle fall grei, selv om det var maaaange bilder. Jeg fikk i alle fall fram at jeg syns pulssoner etc er unødvendig for nybegynnere som meg. Det kompliserer bare ekstra. Jeg trener jo uten å sjekke pulsen. (Og da jeg prøvde pulsklokke for et par år siden, var jeg mer opptatt av om snittpulsen ble lavere etterhvert som jeg ble i bedre form. Soner ble bare kompliserende.) Jeg har nok med å konsentrere meg om distansen. Og om jeg klarer å disponere så jeg holder ut hele. Så der var vi jo enige, han treningsekspertmannen som uttalte seg, og jeg. Når folk snakker om terskeltrening, pyramider, negativ splitt, sub ditt og sub datt, pulssoner, intervall etc, detter jeg rett og slett ut. For meg som kun er opptatt av å komme i form, så holder det i massevis å bare løpe. Og det gjør det nok for veldig, veldig mange. Alt dette man skal holde styr på, kan jo skremme noen og enhver.
Så lenge jeg vet hvor langt jeg løper og hvor fort jeg løper, så er jeg strålende fornøyd!

Men det hadde vært kjekkere med en GPS-klokke man kan følge med på hele tiden, enn en telefon som må plasseres på armen. Da får jeg jo ikke alltid startet den nøyaktig samtidig som jeg begynner å løpe, og hjelpes meg om det blir noen sekunder feil. :oP

Ekholtløpet 2011

2011-06-09T09:37:00.002+02:00

I går var det Ekholtløpet til fordel for SRM.
Det er en del av Mossekarusellen som har 4 løp. Albyløpet på ca 3 km var i mai, men da var jeg på jobb. Jeg har dessuten vært litt skeptisk til å delta. Har trodd nivået var altfor høyt for meg. Men etter å ha lett litt på Kondis.no og fant resultatene fra i fjor, tok jeg sjansen. Var litt usikker på om jeg skulle melde meg på trim uten tid, men siden de skulle starte 5 min senere enn de som løper på tid, var jeg taktisk og meldte meg på med tid. Da ville jeg jo ha 5 minutter forsprang på trimklassen og alle de kunne vel ikke klare å ta meg igjen. Jeg tar jo alle løp som trening, og løper egentlig sjelden på egenhånd for tiden. I løp kan jeg jeg jo løpe i skogen, for da løper alle foran meg og jager bort ormene så det er klar bane for meg som kommer bak. :oD

Det var sol og veldig varmt. Før start satt jeg på en benk og solte meg, mens alle andre varmet opp. Jeg tok løpeskjørt igjen siden det gikk så fint sist gang, og hadde smurt lårene med Ringblomstsalve igjen. Men det var så varmt at jeg tror jeg svettet den bort. Jeg var i alle fall avslappet og syns jeg var veldig lur som hadde meldt meg på sånn at jeg hadde 5 minutter forsprang. Jeg husket til og med og ta Ventoline - en dusj en halvtime før start, og en dusj et kvarter før start.

18.30 startet vi, og jeg kjente det gikk litt fort i begynnelsen. Vi løp ut fra Ekholt skole og der var alt greit. Inntil jeg kom til et jorde fullt av gress. Brystet snørte seg sammen og jeg fikk ikke puste. Men det gikk fortsatt greit og etterhvert kom jeg inn i skogen. Da lå jeg bakerst, men var ikke lenger unna enn at jeg lå rett bak de andre. I skogen lettet pusten etterhvert og det gikk bedre å løpe. En eller annen plass der ble jeg også forbiløpt av den første trimmeren. Han lå laaaangt foran de andre som kom etterhvert i en jevn strøm. Jeg hang meg på noen av dem, men for hver gang vi kom ut av skogen og løp langs gresskledde jorder, fikk jeg pusteproblemer. Jeg heiv etter pusten og pustet så høyt at alle glodde. De trodde vel bare jeg var dødssliten eller noe. Men jeg var faktisk ikke det. Beina var fine, jeg fikk bare ikke puste. Ikke virket Endomondo heller. Den hadde ikke startet, så etter omtrent 2 km måtte jeg se på telefonen for å se om den gikk. Noe den ikke gjorde, så jeg fikk ikke startet den før det. Følte jeg løp helt i blinde. Jeg følte på meg omtrent hvor langt det var, men løypa var ny for meg, så jeg ante ingenting om hvor langt det var igjen.
Jeg prøvde å ikke gå, men enkelte steder i skogen måtte jeg bare. Det var alltid så mye gress før skogen, og dermed kom pusteproblemene og varte til et stykke inn i skogen. Da måtte jeg bare kaste inn håndkleet og gå litt for å klare og puste i det hele tatt. Jeg var svimmel og sjanglet litt, og jeg følte alle som løp forbi glodde på meg der jeg hyperventilerte som en gal. Innimellom tok jeg en dusj Ventoline, men klarte ikke få den skikkelig inn siden jeg ikke greide å trekke pusten. Heldigvis hadde jeg med vann, så noen slurker innimellom hjalp litt på slimproduksjonen.

Etter omtrent halvveis følte jeg at jeg løp i koma. Jeg bare flyttet beina framover, konsentrerte meg bare om å få luft og dreit egentlig i hvor mye jeg bråkte. Heldigvis var det fine partier inne i skogen hvor jeg etterhvert fikk normal pust og klarte og hente meg inn igjen. Inntil vi kom til nye områder med gress.

Da jeg var nesten ferdig, kom ut av skogen og så gressletta like ved starten, holdt jeg på å begynne å grine. Jeg orket rett og slett ikke mer kjemping for å få puste. Men jeg løp, og pusten min "ropte". Herregud, som jeg bråket! Ved enden av gresset så jeg sambo, brystet snørte seg totalt sammen, jeg hyperventilerte og trodde jeg skulle gå rett i bakken. Jeg begynte å få panikk, for jeg greide i perioder ikke å puste i det hele tatt og jeg følte jeg ble kvalt. Han ba meg gå, så jeg gikk noen meter, men følte for syns skyld at jeg i alle fall måtte løpe i mål. Han løp sammen med meg, og jeg løp med øynene igjen mye av veien. Følte alle stirret, jeg registreret at noen heiet, men jeg klarte ikke reagere. Jeg var helt borte.
Kom meg til slutt inn i mål på tiden 49.30. Fornøyd med det, hadde beregnet ca 50 minutter. Fra den foreløpige resultatlista å dømme ser det jammen ut til at det var én bak meg, så jeg var ikke sist denne gangen heller.
Etter målgang bare virret jeg rundt for å få igjen pusten, og det tok faktisk et par timer før jeg klarte å snakke helt normalt igjen. Jeg hostet, stemmen sviktet når jeg skulle prate og jeg klarte ikke å si lengre setninger uten å hive etter pusten. Jeg har det sånn kun når jeg løper og kun i gresspollensesongen. Huff, så synd jeg syns på de som har det sånn hele året! Det må jo være grusomt!
Sambo mente jeg ikke burde løpe Ekholtløpet mer, men at jeg heller kunne holde meg til de tre andre løpene i mai, august og september, men det spørs vel om ikke jeg stiller neste år også. Det er jo bare 7,1 km med lidelse - det hadde vært verre hvis det var over en mil. 7 km kommer jeg meg alltids gjennom. Og jeg besvimte jo ikke, selv om det føltes nære på et par ganger.

Men jeg tror jeg tok litt overdose med Ventoline. Jeg skalv og hadde hjertebank og et trykk i brystet hele kvelden. Samt at jeg svettet noe helt ekstremt. Trodde det var pga anstrengelsen, men googlet litt og det var visstnok vanlig å ha det sånn om man tok for mye Ventoline. Ikke føler jeg at det virker heller. Hadde den virket, hadde jeg vel også fått puste?
Det har i alle fall aldri vært så ille som det var i går. Jeg har slitt med å puste før også, men ikke fullt så ille. Kan ha noe med at jeg spiste sjokolade kvelden før? Jeg løp for første gang på lenge ikke i ketose, og det gikk jo faktisk greit. Om man ser bort i fra pusten. Jeg føler jo alltid at jeg puster bedre i ketose, utenfor pollensesong, så det kan jo være at det forverret pusteproblemene litt.

Løpeskjørtet var forøvrig noe dritt igjen. Jeg tror jeg svettet bort den fettete salven før start, og hele tiden vrengte sømmen på shortsen på det høyre benet seg, så den sømklumpen gnisset mot lårene. Følte jeg løp og dro den ned hele tiden.

Jeg fikk i alle fall en buff da. Og jeg hørte rykter om teknisk t-skjorte (ikke bomullst-skjorte som det har vært på de andre Mossekarusellene) på et av de neste løpene, så jeg får vel bli med på de også. T-skjorter liker vi!

Jeg fikk en buff da! :o)

Da var gresspollensesongen i gang

2011-06-05T16:18:00.002+02:00

Løp en kort tur i stad, på 3,5 km. Skulle teste både løpeskjørt en gang til, samt pust.

Pusten gikk skeis. Det er beskjeden pollenspredning nå, men nok til at astmaen slår ut. Onsdag gikk det helt fint, men da husket jeg også på å ta Ventoline en stund før jeg skulle løpe. Det glemte jeg i dag, så jeg tok det rett før. Mulig det var det som gjorde utslaget, det var i alle fall tungt å puste. Det var mye oppoverbakker, men jeg løp sakte. Sola steiket, men jeg løp bevisst uten vann for å prøve og venne meg til å ikke drikke så ofte som jeg gjør. Det er jo bare 3,5 km, så selv i 24 grader og sol skal jo ikke det være noe problem.
Men jeg får en enorm slimproduksjon når det er pollensesong. Det er uante mengder slim som tetter halsen, og det er nok det som stopper pusten. Da hjelper det ofte litt med vann som kan renske opp halsen igjen for noen små sekunder.
Da jeg kom hjem pustet jeg som en bjeffende hund, og jeg har en svær slimklump i halsen som aaaaldri ser ut til å ville løse seg opp.

Nå vet jeg i alle fall det, at pollensesongen virkelig har begynt, og at jeg sliter like mye med å puste som i fjor. Jeg tror kanskje at så lenge jeg holder meg til veldig rolig løping, altså at jeg unngår å bli anpusten - da puster jeg ikke så dypt ned i lungene og dermed sliter jeg ikke så mye. Blir jeg anpusten, f.eks. i oppoverbakker, ja, da sliter jeg resten av turen.
Jeg har jo litt lyst til å få opp farta når jeg løper - nå som jeg faktisk klarer å løpe lenger enn det jeg gjorde i fjor, men juni og juli er ikke tiden å gjøre det på. Jeg får holde meg til rolig vedlikeholdsjogging så lenge. SRM og I form-løpet er vel ikke akkurat løpene jeg skal satse på perser i nå.
Jeg innbiller meg at jo mer jeg irriterer lungene ved å dra pollenet dypt ned, jo verre blir det. Og det får jammen holde med at det utløses ved anstrengelse.

Men - jeg kunne i alle fall løpe med skjørtet mitt uten å få gnagsår! Har jo lest noen tips om Vaseline, og i mangel på Vaseline, smurte jeg på en fet Ringblomstsalve der lårene gnisser. Det hjalp.
Har også sett at shortsen under skjørtet har sømmer på innsiden av lårene. Synlige sømmer som ender i en "klump" i bretten nederst. Tror det er med på å lage gnissing. Stoffet på shortsen burde også vært strammere, sånn at det hadde sittet mer klistret rundt lårene, mer sånn tights-stoff.
Dagens gladnyhet er i alle fall at jeg da sikkert kan bruke det igjen, så sant jeg kliner på litt fettete greier som Vaseline.
Skjørtet er sikkert designet av en mann, som ikke forstår seg på gnissende lår.

SRM, ny pers og gnagsååååår!

2011-06-02T15:20:00.004+02:00

I går var det SRM igjen, ser ut til at det var den siste jeg får vært med på på noen uker. :o(

Hjemme var det varmt og strålende sol, så jeg tok løpeskjørt. Måtte få testet det skikkelig. Da vi kom til Oslo var himmelen grå og det så nesten ut til at det skulle begynne å regne. Men det gjorde det ikke - det ble perfekt løpevær!
I går var det mange kjente der; Janicke m/venninnne, Unni Bente, og også Jeanette skulle løpe i steden for å ta tiden på folk. Fikk skravlet litt før start, før vi løp avgårde.
I går var løpingen perfekt. Ingen tunge bein, litt tung i pusten bare nå og da, men ikke plagsomt. Kunne til og med spurte litt på slutten. Hjalp veldig at vi hadde med minstemann og at han sto entustiastisk og heiet og løp sammen med meg mot mål - begge rundene. :o)
Det ble ny pers også; 42.18 på to runder. Jeg løper som regel litt fortere hver gang nå, så i løpet av året bør jeg kunne klare å komme meg under 40 minutter altså.
Endomondo fungerte perfekt nå som jeg har skrudd av strømsparemodus. Etter en oppdatering har den vært helt på tur og gitt meg altfor lavt kilometertall. Uten strømsparemodus er den perfekt.

Men løpeskjørtet mitt kunne vært bedre. Enten har jeg for tjukke lår, ellers så er det et irriterende dårlig ett. Ganske tidlig merket jeg at shortsen under skled opp, så jeg ble løpende med lår som gnisset mot hverandre. Det sved og det brant, og etterpå hadde jeg to fine røde gnagsår mellom beina. :o/ Får prøve igjen når lårene blir tynnere og hjelper ikke det får jeg gå til anskaffelse av et annet.

Dere som har løpeskjørt; sklir shortsen under opp? Har dere sånt gummibånd på shortsen, sånn som er på sykkelbukser? Mitt skjørt har ikke det, men jeg så i messen på Gøteborgsvarvet ett som hadde det. Var det Puma tro? Eller Asics?

Glemte armdings i dag, så måtte løpe med mobilen i hånda.

På vei hjem var det kø utav en annen verden. På vei til Oslo så vi utallige biler som sto i veikanten, og det var det samme på vei hjem. Greit at det er utfartsdag pga langfri, men det virket ikke som om det var feriebiler heller. Bare generelt veldig mange biler!
På Ringveien var det kø, så vi dro om Bøler i steden. Der ble det kø ved Østensjøvannet. Og jammen sto det ikke på E6 også, så vi tok gamleveien i stedet. Og der var det selvfølgelig: Kø.
Vi kom oss i alle fall hjem omsider.

Det er sommer, det er sol og det er ONSDAG!

2011-06-01T11:26:00.000+02:00

Og SRM!

Jeg er ferdig med laaang jobbehelg og har fri i mange dager! Først skal jeg bare jobbe litt - men det er hjemmfra. Og så blir det en tur til Sognsvann. Regner jeg med.

Tjolabing!

"Potet"salat

2011-05-31T00:02:00.003+02:00

"Potet"salat

Kveldsmat:

Påleggsavskjær fra pakke og hjemmelaget potetsalat uten potet.
Det er oppskriften til min tidligere nabo - jeg bare kuttet ut potetene og tilsatte et ekstra egg.

1 boks seterrømme
1 pose ekte majones
5 hardkokte egg i biter
1 liten løk
1 ss sennep
Purre
Eldorado sylteagurk (den jeg har funnet med færrest kh)
Gressløk
Litt salt og evt pepper etter smak

Sliten.com

2011-05-30T14:29:00.001+02:00

Jeg spiste jo det jeg ville på lørdag og søndag etter Gøteborgsvarvet. Og jeg klarte å hente meg inn igjen forrige mandag.
Men - som så mange ganger før: Jeg var for dårlig på å planlegge. Måltidene ble utsatt og utsatt, så mandag til onsdag spiste jeg veldig lite. Sånt går jo ikke i lengden, og siden vi også var i Sverige på onsdag for å shoppe litt mat - og jeg var kjempesulten, måtte jeg jo bare ha meg litt smågodt. Siden jeg også skulle på kino på torsdag, kunne jeg like gjerne spise litt smågodt i dag. Veldig logisk.
Så det ble både godteri og pizza. Og brødskive med brunost.

Heldigvis klarte jeg å hente meg fint inn på fredag, og har holdt meg hele helgen. Selv med maratonjobbehelg med laaange vakter, mye folk og veldig liten tid til å spise. Fikk hivd i meg noe mat stående i ny og ne.
Jeg har spist 3 stk smågodt, det er det, så jeg antar jeg er i ketose i dag. Heldigvis. Nå har søtsuget vært på topp, og jeg antar jeg vil ha det noen dager til. Så går det heldigvis over.

Jeg har vært stiv i ryggen disse dagene, samt at jeg også har begynt å få vondt i knærne igjen. Begge to denne gangen. Kan være pga nesten 30 timer på beina i løpet av jobbehelga, eller det kan være fordi jeg har hatt altfor mye sukker i kroppen. Eller en god kombinasjon.
Jeg har også hatt litt rare, stive, harde legger, som jeg også skrev om for en stund siden. Begge gangene jeg nå har hatt det, har det kommet etter noen dager med høykarbo. Hm...
I tillegg merker jeg nå også at jeg har fått igjen utslettet/småblemmene jeg av og til får på høyre ringfinger. Dette får jeg kun etter en periode med høykarbo. Som regel forsvinner det av seg selv etter at jeg har kuttet ut karbohydratene. Da det kom den første gangen var det så ille at det ble åpne væskende sår på innsiden av fingrene, og jeg hadde det lenge. Helt til jeg begynte å spise strikt lavkarbo igjen. Da forsvant det. Etter perioder med høykarbo, kommer det altså tilbake, men da bare i form av kløende prikker.

I dag har jeg bare sovet. Var hjemme fra jobb sent i natt, og våknet såvidt tidsnok til å få barna på skolen. La meg et par timer igjen etterpå, men sov jammen til kl ett! Godt jeg er ferdig 23 i dag på jobb, så er det i alle fall ikke så veldig sent, og jeg får kanskje lagt meg før midnatt.
Jeg blir jo litt trøtt og i svime på våren/sommeren når jeg tar pollenmedisiner, så jeg må ha veldig mye søvn for å føle meg uthvilt.

Forøvrig har jeg ikke løpt en meter siden Gøteborgsvarvet, men på onsdag satser jeg på SRM igjen. To runder!

Gøteborgsvarvet 2011 - Vårens vakreste eventyr!

2011-05-25T15:21:00.002+02:00

Da var Gøteborgsvarvet godt overstått. Og for en dag det ble!

Været var perfekt. Det var litt varmere enn forventet, men det var perfekt løpetemperatur. For å ikke risikere vondter, irritasjoner og plager ved å løpe med noe nytt, ble det min gode gamle Nike-bukse og SRM-tskjorta, som også er Nike. Både Stian og Marianne skulle ha Oslo Maraton-tskjorte, så for å ikke bli helt grilldress, tok jeg SRM-tskjorte. Litt reklame for SRM i Gøteborgs gater er alltid fint. ;o) Skoene ble Nike Lunaracer, og de var helt perfekte - selv for 21 km.

Marianne overnattet og vi sto opp tidlig lørdag morgen. Vi skulle reise tur/retur samme dag siden vi hverken hadde barnevakt så lenge, tid eller råd til hotell, samt at Stian skulle hoppe av i Strømstad for å bo på Strømstad Spa med jobben, han heldiggrisen.

Turen til Gøteborg forløp helt fint, bortsett fra litt surr for å finne Åby Travbane hvor vi skulle parkere. Vi fant det til slutt, og allerede der viste arrangørene at dette kan de! Bussene sto linet opp og gikk hele tiden - gratis ikke minst! Også for løpernes familie. Vi kom oss ned til sentrum, fikk hentet startnummer - som selvfølgelig også gikk smooth og uten kø, var innom messen og tittet litt (Marianne fikk kjøpt seg klokke: Garmin Forerunner 210), fikk i oss litt mat, leverte sekken og stilte oss i dokø. Litt nasty at doen var stappfull, så jeg var litt redd for å få diverse saker til å touche rompa mi i det jeg satte meg ned, men det gikk heldigvis bra. Det var ufattelig mange doer, men også ufattelig mange folk, så jeg skjønner jo at det faktisk blir fullt. Jeg har bare aldri sett en full sånn type do før, hverken på norske løp eller på Ski-VM. Det vitner jo litt om hvor mange mennesker som faktisk deltar på Gøteborgsvarvet!

Så var det tid for å stille seg i startpuljene. Marianne og jeg hadde meldt oss på først, så vi var i en pulje før Stian.
Utrolig nok fantes jeg ikke nervøs, selv om jeg aldri har løpt lenger enn 10 km, og det atpåtil kun én gang i år. Sommerfuglene begynte å komme da puljen vår flyttet seg nærmere start, men været var så fint, jeg var så spent at jeg mer gledet meg enn gruet meg til å begynne og løpe. Jeg hadde bestemt meg for å gå i oppoverbakkene og ved drikkestasjonene. Ellers skulle jeg løpe mest mulig.
Startskuddet gikk, jeg startet Garminklokka ca et halvt minutt for tidlig og vi var i gang!

Fra pulje 17

Pulje 16:

Takk, det trengs!

Klare og spente!

Løpet:
Jeg startet rolig - som vanlig. :oP Det var ikke så mye annet valg heller, for det var køløping. Løp sammen med Marianne de første kilometerne. Og de gikk så fort! Plutselig ristet hele armen min av Garminklokka. Da var første kilometer nådd. Litt før skiltet, og sånn fortsatte det. GPS'en på 310 stemte ikke helt altså, i motsetning til Marianne sin 210 som var korrekt omtrent på meteren.
Det var folk langs løypa overalt. Og musikk. Mange band som sto og spilte. Også alle barna, som strakk ut hendene sine sånn at vi high fivet når vi løp forbi. Bare det hjalp så mye! Man følte liksom at dette var ekstra stas. :o)
Stian løp forbi meg ved 3 km. Rakk å vinke ham avgårde, så var han borte.
Kilometerne fløy avsted. Jeg hadde de siste par dagene hatt vondt foran på leggene, men dette merket jeg absolutt ingenting til. Jeg gikk oppoverbakkene, og jeg gikk på drikkestasjonene. Var litt forvirret ved den første over hva som var vann, men da jeg spurte fikk jeg vite det var lenger ned. Og der sto det jammen stort skilt med "Vatten". Enkelt og oversiktlig! Bakken var smekkfull av papirkoppgjørme på hver drikkstasjon, så vi vasset i oppløste kopper. Jeg så alle hadde papirkoppbiter oppover beina, inkludert meg selv. :o)

Den første broa var tung, så der gikk jeg - og de fleste andre rundt meg. Men nærmere toppen kom det flere skilt om at her var det kameraer for livesending, så da måtte jeg jo for syns skyld begynne å løpe igjen.

Ved 7 km begynte det å bli litt tungt, og jeg gikk litt innimellom. Men det var så kort mellom hver drikkestasjon at jeg stort sett fint klarte å løpe mellom de. "Litt tungt" var bokstavelig. Det var faktisk bare litt. Jeg hatet aldri en eneste gang, jeg følte meg aldri utslitt, bare litt sliten akkurat da. Det var så mye liv og så mye og se på, og ikke minst: kort mellom hver drikkestasjon sånn at jeg hadde innlagte gåpauser der. Et av skiltene langs løypa hadde teksten: "Løp som en arg Kenyan!" og da måtte jeg jo bare løpe. :o)

Runar: Jeg vet ikke hvem du er, men du har kommentert her på bloggen noen ganger. Hadde det ikke vært for deg, hadde det nok blitt mye tyngre! Jeg tenkte hele tiden på det du anbefalte, om å gå på hver drikkestasjon. Og det holdt jeg, selv om jeg følte jeg kunne løpe der og da. Du peppet meg på forhånd opp om at jeg ville klare det, og at jeg hadde fått nok trening innen starten. Det boostet selvtilliten. :o) Takk!

Da jeg nådde en mil tenkte jeg bare at dette gikk så greit. Inni hodet mitt begynte jeg på nytt på 1 km og tenkte at 10 til klarer jeg fint. Jeg tenkte det samme på 11 km.
Jeg holdt følge med en jente med rød t-skjorte ganske lenge. Noen ganger var jeg foran, andre ganger var hun foran. Ett sted stoppet jeg ved en do siden jeg innbilte meg at jeg måtte på do. Sto litt og ventet på at den skulle bli ledig, men da så jeg hun i rød t-skjorte komme løpende og da droppet jeg hele doturen. Kunne jo ikke miste henne av syne når hun dro meg så fint framover!
På bro nr 2 ved rundt 15 km, tok hun meg igjen. Absolutt ALLE gikk opp den broa, tror ikke jeg så noen som fortsatt jogget. Her tok hun med den røde t-skjorten meg igjen. Hun hadde lengre ben enn meg og strenet opp bakken.
Jeg kjente chipen rundt beinet ikke satt helt bra. Båndet var så hardt at det gnagde bak på hælen. Det var ikke kjempevondt, bare litt irriterende. Jeg skjønner nå hvorfor Stian på død og liv måtte få tak i litt lengre sokker, så han kunne feste chipen utenpå. Hør på de erfarne!
Da det ble nedover igjen, tok jeg henne igjen og lå foran helt til vi plutselig var i Avenyen. Allerede! Her ble bena litt tunge igjen, men det var så mange folk så jeg kunne jo ikke gå. Mange gikk og jeg begynte å løpe forbi en del, selv om beina mine kjentes ganske tunge ut.
I enden skulle vi snu. Der var det også svamper til avkjøling og stor skjerm. Jeg trengte ingen svamp, så jeg bare løp. Var litt redd for å skli på alle svampene som lå tett i tett, men unngikk heldigvis det. Da jeg så alle bak meg, som nå kom i motsatt retning, så jeg også hun i rød t-skjorte. Hun, og de fleste andre, så helt kjørte ut, så da tenkte jeg at jeg måtte finne noen andre å henge på. Vi var ved rundt 17 km, formen var fin, humøret var topp og jeg var full av energi! Jeg tenkte at nå er det jo bare en liten runde rundt Sognsvann igjen (det hadde vi tenkte alle tre!), så dette skulle gå helt fint. Så også ut til at jeg ville rekke tida mi på 2.40 (helst under 2.37) med glans. Runar hadde tippet 2.38, så jeg håpet litt å kunne slå den. ;o)
Jeg følte jeg danset avgårde og sang nesten høyt for meg selv. Men å finne noen å henge seg på var vanskelig. Alle virket utslitte og de fleste gikk. Gjerne mange i bredden, så de siste kilometerne ble veldig sikksakkløping for å komme meg forbi. Men jeg var nesten i lykkerus, så det gjorde meg ingenting. Jeg smilte og vinket til alle kameraer jeg så, og føler at jeg stort sett løp med et smil om munnen.
Så en gutt/mann som jogget foran meg i mørke klær, og tenkte jeg skulle henge på ham. Men jeg løp fort forbi, og så i øyekroken at så satte han opp farten og lå bak meg. Det var jammen noen som hang på MEG! Det må jo være første gang. :o)
Resten av tida bedrev jeg med å plukke folk. Plukke ham, plukke henne, plukke ham... Og løp forbi en etter en. Plutselig var 20 km gått (og jeg ble akutt sulten der og da) og det var bare en liten kilometer igjen. Men en kilometer kan være lang, så jeg holdt igjen litt. Så etter Stian og Marianne langs løypa, men ingen var der for å heie meg inn i mål. Vips var jeg inne på stadion, tittet opp og så at det var bare noen meter igjen! Så jeg spurtet i vei og løp forbi alle!
Jeg var i mål på tiden 2.36.07 og kunne ikke skjønne at 21 km gikk så lett!

Det ble nok en litt for hard overgang, når jeg begynte å gå sakte etter målpassering, for jeg trodde med en gang at jeg skulle kaste opp og jeg ble så svimmel. Jeg skal aldri mer uttale meg om folk som tar seg så hardt ut at de spyr i mål, kollapser etc. Jeg følte ikke jeg hadde tatt meg ut, men da alt var over og jeg ikke løp mer, så kjentes det jammen ut som om jeg holdt på å både spy og gå i bakken. Og leggene mine! Det kjentes ut som alle sener, muskler og hva som nå er inni der, sto i spenn! Det var ikke vondt, bare ubehagelig og jeg sleit en smule med å gå. :oP
I tillegg måtte jeg jo bøye meg ned for å ta av meg chipen, og det var ikke det letteste. Den var full av blod, så det båndet hadde skjært seg litt mer inn i foten min enn det jeg hadde merket mens jeg løp.

Jeg fikk medalje, ble tatt bilde av og fant Stian og Marianne. Gikk ut og fikk banan (som jeg brukte godt over en halvtime på å få i meg. Magen var mett, men samtidig trengte jeg noe å fylle den med.) og Kex-sjokolade med bringebærsmak. Den var god, den!

Målområdet

Etter løpet:
Bagasjeutlevering gikk også smooth. Selvfølgelig. Dette kan de! Jeg hentet sekken min, og det ble godt kontrollert at det nummeret på sekken stemte med startnummeret.Veldig bra!
Vi fant busskøen som så ut til å være endeløs, men det gikk også radig unna, og en kjapp busstur etter var vi på travbanen igjen og fikk hentet bilen.

Busskø

På vei hjem spiste jeg verdens beste cheeseburger fra McDonalds og drakk verdens beste jordbærmilkshake.
Hjemme ventet dette:

Jeg skulle fråtse! Men som forventet orket jeg nesten ingenting, så det ble stappet innpå søndagen i steden, sammen med Grandis og en diger porsjon grøt.

To dager med høykarbo gikk greit, men merkelig nok begynte jeg da også å få vondt i ryggen igjen. Det har jeg ikke merket noe til nå de siste ukene hvor jeg strikt har holdt meg til lavkarbo. Kostholdet har nok vesentlig mye mer å si enn det man tror.

Oppsummering:
Alt var helt perfekt! Været, arrangementet, formen, ikke hold, ikke krampe i fettkladden på ryggen - alt var en evig lykkerus. Gøteborgsvarvet må bare oppleves! Kan du løpe 10 km, kan du fint løpe Gøteborgsvarvet på 21 km. Påmeldingen starter 1. juni om du ikke har deltatt før, så vær kjapp! Det blir faktisk ganske fort fullt.
Endomondo sviktet litt igjen. Hadde den på først for å se hvor lenge den holdt, men jeg fikk ingen lyd - kun pause i musikken, så jeg slo den av etter 2 km. Stian og Marianne opplevde det samme, så det var jo litt rart. Kan det være fordi vi var i Sverige? Kan ikke skjønne det heller, men.
Heldigvis hadde jeg jo Garmin-klokka jeg hadde fått låne. Da hadde jeg full oversikt over fart, tid, distanse og gjennomsnittsfart. Men den er for stor for håndleddet mitt rett og slett, og etterpå har jeg hatt blåmerkevondt i kulen på håndleddet. Sikkert fordi den var for stor og vibrerte for hver km. Nå ønsker jeg meg heller en Garmin Forerunner 610. Den ser så fint ut! Og sikkert mer passe størrelse for meg. Må bare vente til jeg en dag blir rik. :oP
Garmin kan heldigvis føres rett inn på Endomondo, så her er linken: Gøteborgsvarvet.
Neste år er det Holmenkollstafetten samme dag, men i 2013 er jeg igjen klar for Gøteborgsvarvet! Det må ha vært det råeste jeg har vært med på! Jeg har fullført en halvmaraton!!

Edit: Bilder fra Maratonfoto. Fordelen (eller ulempen?) ved å løpe sakte, er at de har gooood tid til å ta maaaange bilder. :oP

Mine nye stoltheter!

Død PC og VG

2011-05-25T10:41:00.001+02:00

Fredag kveld døde pcen min. Dvs touchpaden streiket totalt, ingenting gikk an å installere - heller ikke ekstern mus. Dermed var det ingen annen utvei enn å formatere - igjen.
Jeg har snart hatt den i 3 år, men jeg tror det har vært noe gærent med den fra starten av. Etter kun noen uker døde harddisken. Nå er jeg vel på harddisk nr 3. Akkurat som om noe i pcen spiser harddiskene.
Jeg elsker min Lenovo, for den er så god å skrive på og har så god museplate, men jeg innser vel at det er på tide med en ny. Den er litt for ustabil når den må formateres og byttes harddisk på i tide og utide.
Men nå er den endelig i orden igjen, alt må bare legges inn på nytt. Alle filer og ikke minst alle programmer. Urk.

Derfor har det ikke kommet løpsrapport fra Gøteborgsvarvet ennå. Men det er på vei. :o)

Ja, også skal jeg i VG. Huff, jeg gruer meg. En artikkel på fredag ang trening med duppedingser og med blogg som treningsverktøy. Jeg har blitt tatt bilde av med Wii Sports Active, på sykkel og alt mulig rart. Huff, det kommer bare til å bli så lame!

Klar for Gøteborgsvarvet?

2011-05-20T10:29:00.003+02:00

Jeg tror jeg er klar.

Denne uka har jeg kun løpt en runde SRM. Det får holde. Jeg klarer meg best når jeg har løpt lite i forkant.
Jeg er fortsatt litt slimete i nese og hals, men skal prøve en kopp til med Pay it forward-teen i dag.
Jeg har spist som jeg pleier og ikke gjort noe unormalt, så det er masse protein og fett til hvert måltid.
Selve dagen tar jeg biff, grønnsaker og fløtesaus som vanlig. Det funker jo alltid ellers. Så tar jeg med en liten kjølebag uten kjøleelement (så det holder seg varmt) med en boks med en gryte jeg pleier å lage: Svinefilet, pølser, en boks hermetiske tomater, løk, brokkoli, fløte, bacon og litt Sambal Öelek. Rett før løpet hiver jeg i meg noen kyllingnuggets. Da burde jeg holde meg mett i lange tider. Sannsynligvis så mett at jeg ikke orker alt godteriet jeg skal stappe i meg etterpå. Tror forresten det kan være lurt at jeg hiver i meg et par nuggets eller noe før jeg lesser innpå med godteri, ellers får jeg vel sukkersjokk og blir både kvalm, svimmel og får vondt i hodet. Selv om det kommer jeg nok til å få uansett. :oP
Jeg har trappet litt opp med magnesium. Fra å ta to ganger 300 om dagen, har jeg de siste dagene også tatt en om kvelden siden jeg spiser en del melkeprodukter. Jeg pleier ikke å få krampe i beina, men har jo av og til fått krampe i fettputa bak på venstre side på ryggen. Kombinert med at fettputa faktisk har blitt mindre, samt mer magnesium, satser jeg på at krampa holder seg unna.
Jeg har også tatt dobbel dose Loratadin (antihistamin) de siste dagene. En om morgenen og en om kvelden. Jeg har vært litt redd for at gresspollensesongen i Gøteborg starter tidligere enn her siden det er lenger sør, men utsatt i det lengste å bekymre meg for det. Denne understreket imidlertid frykten min:


Pollenvarselet for Gøteborg fredag 20. mai

Ny Ventoline er hentet, i tilfelle den fra i fjor egentlig ikke skal brukes mer, og jeg får nok løpe med den i hånda alle de 21 kilometerne.
Klær er bestemt: Ville egentlig ha løpeskjørtet mitt, men tenkte som så at å løpe langt med noe nytt er dumt. Tenk om det sklir ned i livet, om shortsen under sklir opp og lårene gnisser mot hverandre etc. Ikkje bra! Så det blir min gamle velbrukte Nikebukse. Den sitter som den skal og er helt perfekt. Det er dessuten meldt 12-17 grader, så det kan vel være greit å ikke være for tynnkledd heller. T-skjorte blir vel den rosa Oslo Maraton kanskje. Den er så god å ha på seg. Skoene blir Nike Lunaracer. Eller Nike LunarElite. Tror det blir Racerne altså. Nike fra topp til tå.
Perfekt løpevær!

Pulsklokke er i boks: Jeg tenkte på det onsdag kveld at jeg gjerne skulle hatt en Garminklokke med GPS. Fant ut at den jeg ville ha var 310XT. Jeg stoler ikke helt på at telefonen min skal klare å holde med både Endomondo og Spotify i nesten 3 timer, og samtidig hadde det vært veldig kjekt å bare gløtte ned på hånda mi og se farten der og da. I stedet for å vente til at Endomondo-dama skal fortelle meg det hver kilometer. Marianne hadde tenkt på det samme, så i går lette vi etter den typen i butikkene. Fant kun 405 overalt. Sikkert bra den altså, men nå hadde vi altså sett oss ut 310 begge to. Det så dårlig ut for å få tak i en sånn til en rimelig penge for min del, så jeg spurte på Facebook om noen hadde. Trenger jo ikke pulsbelte, for pulsen bryr jeg meg ikke noe om. For meg har det ingenting å si hva pulsen er på, jeg løper ikke fortere eller saktere om den er høy eller lav. Jeg løper kun i det tempoet jeg orker likevel. Jammen fikk jeg svar med en gang! En fra ungdomsskolen hadde, en 310! Så det var jo den jeg ville ha! Nå får jeg muligheten til å teste. Utrolig snilt å låne bort den altså! Til Marianne fant vi på en liten nettbutikk/butikk her i Moss, men der kostet den 3000,-. Sjekket heller nettsidene til Gøteborgsvarvet og fant ut at Garmin skal ha stand der. Så det kan jo være man kan gjøre et kupp på pulsklokker.
En sånn skal sitte på min arm på lørdag. Bildet er lånt fra www.garmin.com.

Vi reiser herfra tidlig lørdag morgen. Barna skal være her hjemme med barnevakten. Satser på å være i Gøteborg i 12-tiden, parkere ved den travbanen og ta buss til startområdet og få hentet startnummer, titte litt på messen, spise litt og så være klar til start kl 15.39.
Musikk: Jeg bruker Spotify på telefonen og satser på at batteriet holder når jeg ikke bruker Endomondo samtidig. Tar med min lille iPod Shuffle i lomma som backup. Må bare legge inn noe musikk på den først.
Høretelefoner: Mine røyk jo på Holmenkollstafetten, så i dag må jeg ut og kjøpe nye. Noen tips til noen som er bra? Jeg fant denne testen og tenkte på testvinneren der, men tror det kan bli en utfordring å finne dem i butikkene. Tidligere har jeg tenkt på Sennheiser, men da jeg prøvde Mariannes på onsdag satt ikke de med bøyle rundt ørene mine. Jeg hadde rett og slett for små ører, siden bøylen var for stor til å gå rundt øret, uansett hvor mye jeg klemte.
Vekt: Målet var 7 kg til Gøteborgsvarvet. I dag hadde jeg gått ned 6,3. Kanskje det blir 6,5 i morgen, så da bare sier vi den er godkjent. :oP

Ellers, noe jeg har glemt?

Pers på SRM! Enda et mål oppnådd!

2011-05-18T23:26:00.002+02:00

I dag kom jeg endelig under 20 minutter på SRM! Med to sekunders margin!
Jeg heiv meg etter Janicke ved starten, og hun løp så fort! Den første kilometeren gikk unna på under 6 minutter! Men jeg klarte fint å henge på - det hjalp nok at det var regn.
Da jeg skjønte at under 20 minutter var innen rekkevidde, droppet jeg to runder og satset heller på ny pers på en. Ble litt saktere etterhvert, men kom meg fint til mål!
Det silregnet hele tiden, men det var ikke noe problem egentlig. Var bare litt redd for telefonen min som lå i jakkelomma.
Etterpå ble det litt kaldt og jeg har hostet en del hjemme, men utrolig nok rensket Pay it forward-teen opp! Nå er jeg helt klar i halsen - satser på at det holder seg sånn. :o)

Nå gleder jeg meg til lørdag!


Masse folk - selv om det silregnet hele tiden

17. mai er over - Takk og lov

2011-05-18T12:00:00.003+02:00

Dagen startet som vanlig tidlig og vi fikk på bunader og stæsj.
Var først på skolen hvor barna fikk is, før de dro ut til Halmstad hvor barnetoget starter. Vi skulle etter med bil, til Rygge kirke, der barnetoget slutter. Her burde de virkelig begynne å sette opp mange flere busser sånn at vi foreldre og alle andre også kan ta buss. Barnebussene burde gått til Halmstad, og voksenbussene til Rygge kirke. For å finne parkering der ute er kaos. Det står biler overalt, også biler som omtrent sperrer veien. Hadde kommunen heller satt opp enda flere busser, måtte jo det vært mye bedre?
Vi tok bussen sammen med barna et år, men da kom vi jo ikke lenger enn til Halmstad og måtte da gå omtrent tre kvarter i ikke så altfor behagelige bunadsko, i samme trasé som toget skulle gå. For bussene tilbake går fra Rygge kirke, så vi måtte jo uansett gå dit. Da endte det vel med at vi gikk sammen med barna i toget, og de vil jo helst ikke at voksne skal gå i det.

17. mai-toget er på vei!

Vi er omtrent midt i bildet. Fra Moss Avis.

Vi liker oss godt her i Rygge altså, men akkurat 17. mai skulle jeg ønske vi hørte til Moss kommune. Vi føler mye større tilhørighet til Moss, hvor vi kunne gått i sentrum, enn nå når vi må gå langs jorder og åkre uti Rygge. Vi føler vi er langt uti gokk, spesielt jeg og sambo som er vant til Karl Johan på 17. mai.
Barna vil aller helst være på Sunnmøre på 17. mai. I vår lille bygd med et 50 menneskers 17. mai-tog, til og med uten korps - kun sang. Det liker de (og vi) aller best.

Masse folk på Bygdetunet

Vel framme på Bygdetunet var det de eviglange køene for å kjøpe is, brus og pølse i vaffel. Og ikke minst gassballong. Jeg var spent på prisen i år. Da jeg var liten kostet de 50 kr. Det var dyrt. Da snuppa var liten kostet de 80 kr. Greit nok. Så steg prisen til 100,-. I år kostet de den nette sum av 150 kr! Da sa jeg for første gang nei. Det får være måte på blodpris. De forsto det heldigvis, spesielt siden de skulle kjøpe for sine egne penger. (De får alltid en liten ekstra sum utenom ukepengene til 17. mai, men da skal de kjøpe gassballong, lodd på skolen etterpå etc selv).
Vi dro ganske raskt fra Bygdetunet og begynte på den lange vandringen mot bilen. Deretter dro vi til Oslo.

Først plukket vi opp søsteren som var på jobb. Hun fikk fri en time til å bli med oss. En hun kjente hadde verdens vakreste lille valp, som vi fikk låne med oss. Snuppa fikk mye oppmerksomhet da hun gikk rundt med den. :o)

Se, så søt!

Rakk en tur innom Kastellet skole for å være med på leker. De har alltid et sånt fint opplegg. I år kunne man kjøpe et "aktivitetskort" til 100 kr, hvor man fikk stempel for hver aktivitet man har deltatt på. Og så fikk man premie for hvert tredje stempel. Minstemann var helt i hundre. Han storkoste seg og sanket premier.
(På Kastellet skole kostet gassballongene forøvrig kun 80 kr.)

Vi ble servert rømmegrøt (som jeg måtte takke nei til siden det var hvetemel bl.a. i den), masse koldtbordmat og iskake. Koldtbordmat var heldigvis perfekt, så jeg trengte ikke grillmaten jeg hadde tatt med meg som backup. Kaka mi var det ingen som likte, og jeg syns ikke den var noe god selv heller. Ikke hadde jeg noe voldsomt behov for kake heller fant jeg ut, så den gikk i søpla.
For ordens skyld så holdt jeg meg ikke til lavkarbo i går pga slanking. Selv om det er deilig å ha gått ned så godt som 6 kg, deilig å ha plass i søsterens bunad (min er for liten), (ja, den var trang, men det var mye lettere å puste i år og jeg følte meg mye mer vel). Jeg holdt meg til kostholdet og ville helst ikke ha vin fordi jeg skal løpe min første halvmaraton på lørdag. Jeg vil helst ikke ha 21 km med lidelse, men prøve å få en så bra opplevelse som mulig. Derfor utgikk alskens søtsaker på 17. mai.

Jeg tok en liten bit kransekake. Det fikk holde.

Jeg føler meg ofte litt kjip når jeg takker nei til noe, eller har med meg noe fordi jeg vet at hvis jeg først skeier ut én dag, så er det gjort og da er alt ødelagt og jeg må begynne på nytt. Jeg eier jo ikke viljestyrke. Men samtidig skjønner jeg liksom ikke greia om folk er negative. Jeg spiser som de andre, men dropper brød, pasta, ris, sukker og hvetemel (også fordi jeg blir veldig dårlig i magen av det, oppblåst og stinn). Alle vet jo at kake, is og loff ikke er bra, men så er det jeg som er rar når jeg ikke spiser det?
Enda en digresjon: Lena Beatrice skrev litt om variasjon i kostholdet for litt siden, og dette har jeg tenkt litt på. Jeg spiser egg/makrell i tomat/egg og bacon/middagsrester/salat etc til frokost. I samme kategori til lunsj - om jeg orker lunsj. Til middag har jeg gjerne det samme som de andre om de spiser rent kjøtt/fisk/kjøttkaker jeg lager/taco etc, men bruker salatblad i stedet for tacolompe/grønnsaker eller salat i stedet for ris, potet eller pasta, kveldsmaten kan bestå av middagsrester/salat/noe pålegg med noe grønt til/asparges med spekeskinke etc.
Sambo og de fleste jeg kjenner spiser brød til frokost, lunsj og kvelds, middag med masse poteter eller ris. Og så er det jeg som ikke spiser variert? Hm...

Vel hjemme gikk jeg rett og la meg. Jeg er fortsatt litt tett i nese og hals, men heldigvis mye bedre. Hvordan dere andre orker å både jogge og sykle 17. mai, er for meg komplett uforståelig. :oP Jeg var gåen i beina etter trange bunadsko og mye gåing. Jeg sov hele natta med ett barn på hver side - verdens beste følelse!

Heldigvis var været bra hele dagen! Var litt redd for regn, men det holdt bortsett fra et par regnskurer på ettermiddagen.

I dag er det SRM. En eller to runder får min tette nese og hals vurdere mens jeg løper.