iForm-løpet 2012

Som vanlig har jeg løpt lite i det siste, og som vanlig feiler det meg et eller annet. Denne gangen pustebesvær siden det nå er gresspollensesong. Så som vanlig har jeg subbet meg gjennom enda et løp.
På forhånd hadde jeg sett at løypa var endret fra i fjor. Da var det merkelig nok en ganske rask løype, selv om det var et par kjipe oppoverbakker, samt mange krappe svinger og trange fortau. På vei inn til Oslo var det skybrudd, men vel framme i Sofienbergparken var det blitt omtrent det samme været som i fjor; overskyet og litt sol. Perfekt løpevær! - om man ikke har pollenallergi. ;o)

Jeg møtte et par gamle frisørvenniner, som det var utrolig koselig å møte igjen. Fikk startnummeret, en fin rosa t-skjorte og en innholdsrik goodiebag, skravlet litt, fikk såvidt med oss en premietrekning og kom oss i startpuljen. Dobesøk gjorde jeg unna på veien, klok av skade fra i fjor hvor det var 2 doer + en defekt - til 1500 mennesker (!). I år hadde de lært, og det så ut til å være nok av innleide toaletter.
Starten gikk, og Jeanette var kjapt unna. Like etter forsvant Anne Kjersti i en forrykende fart. Jeg gikk i oppoverbakkene og dermed var det mange som var forbi meg ganske tidlig. I nedoverbakkene tok jeg flere av dem igjen, men det var gress overalt (det føltes i alle fall sånn) og da begynte min bjeffepust. Jeg får pustet inn, men ikke ut, og jeg får bare pustet med toppen av lungene, så jeg klarer liksom ikke trekke pusten dypt ned. Så jeg måtte gå for å hente meg inn igjen.
I en av bakkene fant en svær lastebil det for godt å skulle snu, så hele veien ble sperret og vi måtte stoppe og vente på å kunne få passere. Smart.
Det gikk bortover, det gikk oppover og det gikk nedover. Og så gikk det oppover. Og oppover. Og oppover. Jeg måtte jo gå i oppoverbakkene, så jeg følte jeg gikk sammenhengende i 2-3 km. Vi var jammen langt oppe på Sinsen, og bakkene tok aldri slutt. På det tidspunktet hatet jeg både løypa og løpet, og det var stor kontrast til gleden jeg opplevde på GöteborgsVarvet. Der hatet jeg ikke et eneste sekund - selv med mageknip og gnagsår under foten.

Jeg løp (gikk er vel mer riktig) stort sett alene. Hadde noen få rygger foran meg, og jeg kunne se to stykker bak meg.
Etter 6,3 km kunne jeg endelig løpe nedover. Selvfølgelig på gress. Det var bratte skråninger og litt gjørmete, og jeg forbannet det hersens løpet enda mer. Jeg bjeffepustet og så vel så lidende ut at alle funksjonærene så rart på meg, haha. Flere av de skal ha skryt altså! De heiet og engasjerte seg, så da får det bare være at noen av dem sto helt i sin egen verden så man måtte bare sjanse på at man løp riktig. De aller fleste var engasjerte og oppmuntrende. Sånt liker vi!
Nedover gikk det i alle fall bedre. Nedover kan jeg løpe mye mer med min bjeffepust enn jeg klarer oppover. Jeg begynte å ta igjen flere av de som hadde passert meg tidligere, vi kom inn i 5 km-løypa og det hjelper på selvtilliten da å kunne passere mange. :) Selv om mange så rart på meg fordi jeg bråkte sånn, hehe.

Ca en km fra mål gikk løypa forbi målområdet, og det er litt kjipt å se alle som er ferdige når man føler man selv har evigheter igjen. Sambo og yngstemann sto der, men jeg klarte knapt å si et ord tilbake til dem. Men jeg fortsatte å passere folk, jeg gikk litt innimellom og etter litt ble jeg løpende å glane på en ung fyr som holdte på å låse bilen sin. Han så litt forfjamset på alle damene i rosa t-skjorte som løp forbi og jeg glante på ham sånn egentlig uten å tenke noe mer over det. Sånn når man bare fokuserer på noe, uten å egentlig ense hva. Helt til han plutselig så på meg og da gikk det opp for meg at det var selveste Atle Pettersen jeg glante på, haha.
Det ga et lite ekstra boost, og samtidig med at jeg visste at mål ikke var langt unna, så ble det litt lettere å løpe.

Oppløpet går på gress, så det var bare å trå til og bli ferdig. Jeanette og Anne Kjersti m/familier hadde ventet på meg og sto og heiet meg i mål. Det satte jeg stor pris på! Jeg er jo så treig, så de fleste har jo dratt hjem for lengst før jeg kommer meg i mål, hehe. At de ventet, syns jeg var kjempekoselig. :) Takk jenter!

Etter målgang med obligatorisk snakk om løpet og jeg fikk blåst ut litt frustrasjon om alle bakkene, kom jeg jo til slutt fram til at det var jo et fint løp. Det er mange og fine premier, løypa er annerledes og ikke kjedelig (10 km var i år litt kjedelig, det var faktisk bedre i fjor med to runder i 5 km-løypa - den er litt mer spennende.), det så ut til å være nok doer, det var mange løypevakter og terskelen for å delta er lav. Dette skal være gøy - ikke blodseriøst. (Dermed litt rart å velge en såpass hard løype som et lavterskelløp, men men.)

Jeg er helt klart med neste år også, men om de da beholder samme 10 km-løype, tror jeg muligens at jeg bytter til 5 km.