Fredrikstadløpet og løpepause FML

Fredrikstadløpet, ja. Nå i ettertid innser jeg vel at jeg burde ha vært tilskuer, som etterhvert var blitt til den opprinnelige planen. 21 km på asfalt var ikke akkurat optimalt, med min for tiden tunge kropp. Allerede denne innledningen tyder på et negativt innlegg, og ja, det er helt rett.

Vel, jeg møtte i alle fall opp, sammen med fire andre Mossjonister. Vi var ute i god tid og fikk skravlet en del med Henrik, eksil-Mossjonist som har flyttet til Oslo. Møtte også han som løp bak meg i Fredrikstadmarka rundt, så i håp om at han ikke hadde blitt supergod i løpet av vinteren, håpet jeg på å fortsatt ha ham bak meg nå.

Høyre kne var fortsatt vondt når jeg gikk opp og ned trapper, men på flatt underlag merket jeg som vanlig ingenting, bortsett fra litt slærk, så å løpe ville ikke bli noe problem, tenkte jeg. Men jeg gruet meg og kaldsvettet. Jeg har løpt mye mer denne vinteren enn i fjor vinter, men det har vært mye tyngre i år. I fjor løp jeg mindre, og syklet og styrketrente mer. I år har jeg kun løpt. Mulig årsak til at det er så tungt? Kombinert med vektøkning selvfølgelig?

Mossjonistene klare til start

Det var strålende sol, varmt og løpeskjørt var midt i blinken! I mars! Til og med kompresjonsstømpene tok jeg av meg i håp om litt sol på leggene. Bad move?

Starten har gått. Foto: Fredrikstad blad

Starten gikk, og ganske raskt var det meg, Roger og to karer til som dannet baktroppen. De første kilometerne hadde jeg vonde, tunge legger (nå innbiller jeg meg også at jeg har Kronisk kompartmentssyndrom, selv om det er vel heller mangel på muskler), men det løsnet etterhvert. Gikk en del innimellom, men jeg og Roger holdt fint de to andre bak oss. Litt stusselig å løpe så alene, men det er jeg jo forsåvidt vant til i mindre løp. Noen meter før andre runde ble vi allerede passert av førstemann. Tenk det. Da løper han fort! (Eller vi treigt...)

Her kunne jeg ha skrevet at jeg smilte tappert til Silja som tok bildet, men her hadde det jo ikke begynt å bli vondt enda en gang.

Ved første passering stoppet jeg en del ved drikkestasjonen og Roger forsvant. Holdt ryggen hans en stund, helt til det skar som en kniv inn i kneet og jeg måtte gå. Og sånn fortsatte jeg. Løp og gikk om hverandre. Kneet verket, men var løpbart, intil det hogg til igjen og jeg måtte gå litt. Det begynte også å gå opp for meg noe av forskjellen ved å løpe i ketose og å ikke løpe i ketose; jeg måtte tisse! I ketose svetter jeg veldig mye, og har aldri opplevd i nærheten av å være tissetrengt. Nå svettet jeg ikke i samme grad (var heller ikke så tørst som i ketose, så jeg drakk mye mindre enn jeg pleier og enda måtte jeg tisse)  og jeg måtte veldig på do allerede ved 7 km.
Ved passering andre runde måtte jeg så veldig på do at jeg skjente ut til siden for å løpe inn på kinoen og tisse. Men jeg ble stoppet av en løypevakt, som sa jeg ikke kunne det. Da vurderte jeg for alvor å bryte. Jeg var så tissetrengt, og midt i sentrum fant jeg ingen steder å snike meg unna. Men jeg bestemte meg for å klare en runde til, så fikk jeg heller bryte eller noe da. Jeg kunne ikke tenke på annet enn at jeg måtte på do, og at jeg bare var halvveis fortonte seg som en evighet til jeg kunne få tisse.

Midt i en sving rundt et hjørne greide jeg å vrenge kneet. Det var like før jeg hylte og beina sviktet, så vondt var det, og jeg tenkte at nå var løpet kjørt. Men forunderlig nok ble all vondt borte! Kneet var like fint igjen og jeg kunne løpe helt uten vondt av noe slag! Det virket nesten som at jeg hadde vrengt kneskåla tilbake på plass eller noe. Og så dukket Shell opp. Jeg strente over veien, gikk inn og spurte om å få låne do. Ferdig tisset og med et smertefritt kne, gikk det nesten som en lek. Jeg tok igjen han som var bak meg i Fredrikstadmarka og løp litt sammen med ham en stund. Han skjønte ikke helt hvor jeg kom fra, for jeg lå jo foran ham. Han hadde sett at jeg vrei kneet i den svingen og trodde jeg forsvant. Men jeg hadde jo bare tatt meg en dotur og i mellomtiden hadde han løpt forbi.

Etter litt dro jeg fra og jeg nærmet meg igjen gata mot kinoen. Dermed begynte jeg å se de andre deltakerne som kom mot. Kneet hogg til igjen, og jeg var tilbake på den samme greia; løpe så lenge det gikk, for så å gå. Jeg var nå nesten fast bestemt på å bryte. Tårene sprengte på, jeg følte meg helt alene. Roger var langt foran, Stian, Christian, Marianne F, Astrid, Tim, Frode og alle andre hadde passert meg for lengst og var snart i mål. Dermed hadde jeg ikke alle de oppmuntrende ropene fra dem lenger etterhvert som de løp forbi. Jeg hadde fortsatt én runde igjen. Kneet var også nå så vondt at jeg ikke klarte å bøye benet. Jeg måtte løpe på tå, jeg måtte legge all vekt på venstre ben, samtidig som jeg løp på strakt høyreben.
Ved siste passering var jeg helt bryteklar. Målområdet var fullt, jeg ble selv dirigert mot mål og ikke mot drikkestasjonen for å fortsette. Jeg fikk klemt fram omtrent med tårer i øynene at jeg fortsatt hadde én runde igjen, så jeg fikk fortsette. Alle rundt meg var så glade for å være ferdigløpt, og jeg hadde så lyst til å delta i akkurat det. Sånn sett er flere runder ikke optimalt når man er så treg som meg. Og da å skulle legge ut på den siste runden holdt hardt. Men jeg brøyt jo halvmaraton i Lørenskog rett og slett fordi jeg ikke gadd å fortsette, og jeg skulle jaggu ikke bryte en til.
Stian sto ved passering og spurte om han skulle være med meg rundt. Noe jeg selvfølgelig takket ja til. Hadde han ikke løpt sammen med meg, hadde jeg garantert begynt å grine, og da hadde det vært min tur til å løpe gråtende rundt i Fredrikstad. :oP

Hele den runden var det bare oss to. Flere av løypevaktene hadde pakket sammen og gitt seg. Vel var flere av dem uoppmerksomme mot oss bakerst i feltet, så jeg flere steder var på vei til å løpe feil, men nå som flere av dem hadde gått hadde jeg garantert ikke funnet fram alene. Tusen takk til alle de som sto igjen og også ventet på oss som kom bakerst! Nå bare luntet jeg etter Stian, haltet, gikk og småjogget om hverandre. Jeg var så sliten, beina var vonde, jeg var så demotivert som det går an å bli og jeg forbannet meg selv for at jeg er så treig. Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skal melde meg på sånne mindre løp. Der blir det altfor synlig at jeg er så treig, og det er ydmykende å gang på gang løpe alene og være den som gjør at løypepersonell og de i målområdet må vente. Jeg har hele tiden gått litt i bresjen for at også treiginger skal være med. Jeg har konsekvent meldt meg på med tid, aldri i trimklassen (bortsett fra på Kambomila fordi jeg skulle løpe kort løype), fordi jeg ønsker at da kan også andre treiginger som sikkert tråler tidligere års resultatlister se at jeg har brukt lang tid. Og da kanskje flere treiginger tør. Men å være treig er ensomt, og man får ikke den store følelsen av at man faktisk er med i et løp der man stort sett løper i ensom majestet.

Da vi nærmet oss gågata igjen, sa jeg til Stian at nå kan jeg egentlig bare løpe tvers over her, og droppe de siste kilometerne. Ingen hadde merket en ting og jeg kunne løpt i mål på godt under 2.20. Dermed vil jeg stått i listene med bedre tid enn persen på Oslo Maraton; 2.22. Men jeg kunne jo ikke det. Hva vil vel poenget være med å jukse meg selv? Så vi fortsatte, på den uendelig lange sløyfa før vi skulle inn i gågata igjen. Der satt det faktisk noen folk igjen og heiet, snille menneskene. Men selve målområdet var tomt. Der var det kun funksjonærer igjen, samt Roger og han ene av oss fire som dannet baktroppen i første runde. Det var en så total motsetning til hvordan målområdet så ut da jeg skulle begynne på den 4. runden.

Sliten og med vondt, men i mål kom jeg.

Der og da var jeg stolt av at jeg fullførte og ikke ga meg, og jeg ble stående og vente på sistemann. Han hadde jeg ikke sett siden jeg løp fra ham før 3. passering, så jeg var litt redd for at han hadde brutt da. Men det hadde han ikke, for ikke lenge etterpå kom han løpende. :o) Dermed hadde vi gjentatt Fredrikstadmarka rundt; jeg først, og han like etter. Kanskje vi ses igjen i Fredrikstad til høsten? :o)



Etterpå var kneet vondt, men beina føltes generelt som de hadde fått juling, så knevondten druknet litt i det. Det positive var at jeg ikke kjente noe beinhinnevondt i venstre legg.

Men i dagene etterpå? Nå angrer jeg som en hund for at jeg var så sta og fullførte. Hvorfor tok jeg ikke til vett og brøyt? Eller hvorfor i alle dager startet jeg i det hele tatt?

Kneet har potetmelknirket, det knaser og knepper når jeg bøyer det og det er vondt i trapper og ved belastning. Men jeg vet at det går over for det har vært sånn utallige ganger før. Tidligere har jeg prøvd å fortsette og trene det som har gjort vondt, men uten å lykkes, så deretter har jeg bare unngått det som setter i gang knevondten; utfall, knebøy og mye sykling. Dermed har kneet aldri plaget meg så lenge jeg har løpt, og jeg jeg vet det kommer til å gå over av seg selv nå også, om jeg bare ikke trigger det.
Det som plager meg mest er venstre legg. I 2010 løp jeg med Asics Gel Kayano og hadde vondt i begge legger hele året. Jeg løp ikke så mye i forhold til det jeg gjør nå, men jeg hadde konstant vonde beinhinner. Jeg løp Oslo Maraton 10 km det året med legger som kjentes ut som om noen slo meg med balltre underveis.
Vinteren til 2011 leste jeg en del om det, gikk over til lettere sko og har stort sett ikke være plaget siden. Ja, det har kommet igjen av og til, men ikke i nærheten av så vondt som det var i 2010. Stort sett har det kommet etter intervall. Men jeg har hele tiden hatt ett punkt midt foran på venstre legg som har vært ømt. Der har det ofte vært kuler når jeg drar over der. Men det har vært ømt, ikke vondt, så det har ikke hindret meg på noe vis, men heller ikke blitt bedre eller verre.
Dagen etter Fredrikstad begynte det imidlertid å bli verre. Ikke som en vanlig beinhinnevondt, men som ett vondt punkt midt på Tibia-benet. Etter all skjevbelastningen beina mine hadde i 14 kilometer, begynte jeg å lure på om det var tretthetsbrudd. Eller i alle fall en begynnende stressfraktur. Vondten er ikke som en beinhinnevondt, men mer som et sviende sår på en måte. Vanskelig å forklare. I tillegg dunker og verker det.
En tur til legen avfeide derimot det. Han kjente ikke på det, men sa bare at ved tretthetsbrudd ville jeg ikke engang klare å stå på beinet. Og jeg klarer jo både og gå, sykle og løpe. Men ved både sykling og løping gjør det vondt, og jeg tror ikke jeg har opplevd vondt når jeg har syklet med beinhinnebetennelse tidligere.

Torsdag etter Fredrikstad tok jeg en tur i Ryggejoggen med NybegynnerMossjonistene. Det endte med at jeg var tregest. Jeg måtte gå med stivt kne i alle opp- og nedoverbakker, så da bestemte jeg meg for løpepause. Som varte til lørdag. Da var det tid for bakkeintervaller. Jeg løp rolige intervaller, presset ikke på som jeg pleier, likevel var både venstre legg og kne vondt etter kort tid. Da bestemte jeg meg for ordentlig løpepause. Langturen søndag utgikk og jeg har ikke løpt siden da.

Sykler korte turer, men prøver å også gå minst mulig. Men en av grunnene til at jeg MÅ trene er at jeg stivner totalt i ryggen om jeg ikke gjør det. Det var noe jeg hadde glemt. Så nå som jeg ikke har trent annet enn å sykle ytterst korte turer (3-4 km), så er bekkenet mitt helt stivt (mulig fordi jeg går rart for å unngå belastning på bena?) og korsryggen min er helt stiv. Natt til onsdag var det så ille at jeg våknet av at rygg og bekken var forferdelig vondt. Jeg våkner normalt sett ikke om det hadde vært jordskjelv engang, så da må det ha vært vondt. Tok først en Paracet, men når det ikke hjalp tok jeg en til. Jeg var kvalm og trodde jeg hadde fått omgangssyke - minst!

Så nå er jeg ganske rådvill. Jeg klarer knapt å sitte. Bekkenet mitt kjennes som det brenner. Leggen verker og dunker selv når benet ligger utstrakt på sofaen. Ikke klarer jeg å ligge. Da blir ryggen så stiv at jeg knapt klarer å rette meg ut. Jeg kunne brukt krykkene sambo har liggende for å avlaste kneet, men da vil jeg få trykket på venstre legg. Og omvendt, om jeg ville avlastet leggen. Trapper er vondt for kneet, dermed også kupert terreng som i Ryggejoggen. Skal jeg bare gå mest mulig for å styrke beina, eller skal jeg være helt totalt i ro? Er gåturer i variert terreng i skogen en god idé, men ikke i kupert terreng?
Jeg skjønner selvfølgelig at jeg ikke bør løpe, og det gjør jeg heller ikke. Jeg vet også at asfalt er drepen for beina, og jeg foretrekker skog, bortsett fra de løpene som går på asfalt. 
Kiropraktor, NIMI, fysioterapeut etc utgår. En fattig gründer som snart ikke lenger har fast inntekt har ikke budsjett til sånt. Ja, jeg kunne nok ha kjøpt færre par joggesko, men de jeg har kjøpt ble altså kjøpt da jeg fortsatt trodde jeg hadde fast jobb. Hadde jeg vært synsk, kunne jeg heller spart pengene og prioritert NIMI e.l.
Tåhev, er det tingen? Jeg dro i alle fall fram en Pilatesvideo i dag. Det pleier å myke opp ryggen, men det forbaska bekkenet brenner like mye.
Nå er jeg i dialog om å få ta inn KT tape til Løpeskjørt.no, så den tapen håper jeg skal gjøre underverker. Kneet blir bedre om jeg støtter opp under kneskåla sånn at den holder seg stabil, så kneet blir nok snart bra igjen. Akkurat nå er det bekkenet som er det verste. Kanskje alle dunking og verking er tegn på at det jobbes intenst inni der, og at det snart blir bra igjen?

Alle er vel mektig lei av å høre om stoffskiftet mitt, men sånne vondter jeg har nå, pleide jeg ha mye av før jeg ble medisinert. Nå har jeg jo trappet ned på medisin etter instruks fra legen, og vondtene er tilbake for fullt. Selv om det vel denne gangen mest sannsynlig kan tilskrives julingen beina fikk i Fredrikstad, kan det jo være stoffskiftet har en finger med i spillet. 

Argh, dette ble depressivt og demotiverende. Holmestrand marathon 15. april må utgå. Mulig at jeg prøver meg på 7 km. Får se litt nærmere. Sentrumsløpet nærmer seg og maraton til høsten virker helt uoverkommelig. Og utrolig nok har jeg en sånn løpelyst jeg aldri har hatt før. Jeg leser om andres løpeøkter, grønn av misunnelse, men når jeg kan fint løpe selv er jo dørstokkmila gjerne enorm! Det har vært så tungt i vinter, så jeg bare gleder meg til det igjen blir sånn det var på Årefjorden rundt. Da følte jeg jo at jeg fløy avgårde!
Nå vi jeg bare drukne alle mine sorger i sjokolade.

De siste innleggene mine er jo bare sutring, så nå får jeg snu hodet litt før dette blir en sutreblogg og ikke en løpeblogg. :oP

God påske!