Men - jeg skal løpe halvmaraton, og jeg har ikke vært i nærheten av den distansen siden september er det vel. Alle lange distanser løper jeg på lavkarbo. Alle løp i seg selv forsåvidt. Det gjør jeg langtfra nå, og jeg aner ikke hvordan det vil bli. Vil jeg bli sulten? Vil jeg bli tom? Vil jeg bli dårlig i magen?
Og dumme meg løp en tur i Ryggejoggen i stad. Kneet mitt har vært greit de siste dagene, vi gikk veldig mye i Disneyland og Paris og jeg tror det bidra til å styrke det. Men dumme meg måtte jo i Ryggejoggen for å sjekke om det var løpbart der nå, og siden det er litt kupert der tok bakkene opp og ned knekken på kneet mitt. Det er vondt å bøye og belaste samtidig og dermed blir jeg helt stiv oppover beinet og bak i hofta.
Det pleier å gå raskt over, og det går nok fint å løpe, men det var litt dårlig timing at det skulle bli vondt igjen akkurat nå. Som om jeg ikke gruer meg nok til i morgen fra før.
I tillegg har jeg klart å gå opp 4 kg i løpet av fem dagers ferie. På fem dager hvor vi knapt har hatt tid til å spise, vi har gått over 50 km og løpt 8,5 km - da går jeg OPP. Det er jo ikke normalt. Det er mye vann da. Ringene mine var helt fast etter løpeturen i stad. Først nå i kveld klarte jeg å ta dem av meg. Men vekt er vekt, om det er fett eller vann, så er det enda 4 kg ekstra belastning på bena mine. Så i dag er det minimalt med karbohydrater for å prøve å bli kvitt litt vann til i morgen. Fra mandag av er det slutt på alt. Da må jeg bare tilbake på lavkarbo igjen. Går nok ikke ned nå som stoffskiftet mitt ikke er stabilt, men jeg kan i alle fall stoppe vektoppgang. Ellers blir jeg snart for tung til å klare å løpe.
Men sannsynligvis er vel alt bare vondt i vilja. Kjekt å ha noe å skylde på om det blir altfor slitsomt under Fredrikstadløpet. :oP Det får briste eller bære, og kommer jeg sist og løper den siste runden helt alene, ja så gjør jeg det. Da kanskje flere treiginger tør å være med neste år når de ser hvor lang tid jeg har brukt.
Leste også akkurat dette på senpai Elisabeths blogg, og det gjorde egentlig alt litt lettere. Det er fra boka Født til å løpe hvor forfatteren snakker med ultraløperen Scott Jurek:
" "Utrolig bra løpt", sa Scott.
"Ja visst", sa jeg. "Utrolig sakte."
"Det er det jeg mener", fastholdt Scott.
"Jeg har vært der, mann. Jeg har
vært der mye. Det krever langt mer
mot enn å løpe raskt." "
