Lenge siden - rare øyne, Inga-Låmi og Fredrikstadløpet

OBS! Ikke skvett av øye-bildene lenger ned i innlegget. Jeg selv skvetter når jeg scroller nedover. :o)

Nå er det lenge siden jeg har vært aktiv her, og på blogger i det hele tatt.
Det er så mye diverse som har skjedd, så jeg har ikke hatt tid. Også har jeg kanskje vært litt lei hele bloggen.

I høst fikk jeg en ny stilling på jobb. Endelig skulle jeg få slippe å jobbe kvelder og helger! Færre faste timer, ja, men helt klart verdt det for å jobbe på dagtid! Jeg hadde uansett tenkt til å ta noen kvelds- og helgevakter ekstra, når det passet seg sånn.
Det medførte at jeg av og til kunne løpe til jobb. Ikke lange biten; 3,5 km, men det er da noe. Om vinteren måtte jeg likevel ha gått, så da kunne jeg like gjerne løpe.

Forsåvidt har jeg løpt en del i vinter. Lite i forhold til andre, men mye til å være meg og mye i forhold til hva jeg gjorde sesongen før:

November 2010: 4,24 km --> November 2011: 44,14 km
Desember 2010: 0 km --> Desember 2011: 51,13 km
Januar 2011: 19,69 km --> Januar 2012: 67,60 km
Februar 2011: 22,15 km --> Februar 2012: 71,81 km
Mars 2011: 17,80 km --> Midten av mars 2012: 16,07 km

Det er ganske mye mer enn året før, men likevel blir jeg ikke bedre. Det er like tungt hver gang, beinhinnene mine verker til og fra og beina mine er sprengte. Mye pga vann. Jeg samler enorme mengder vann for tiden. Vekta mi kan svinge med nærmere 4 kg bare i løpet av 4-5 dager. Ikke rart det blir tungt for beina.
I vinter begynte det lave stoffskiftet mitt å ture litt. Jeg begynte å få hjertebank igjen og trappet litt ned på stoffskiftemedisin, noe som ble for lite. Jeg begynte å sove masse igjen, håret ramlet av i massevis, vekta gikk oppover, jeg surret med ord, og det samme vanlige greiene når stoffskiftet mitt blir lavt. Så jeg økte igjen.
Da begynte det høyre øyet mitt å bli rart. Jeg kan ikke annet enn å beskrive det som rart. Det kjennes ut som det er et trykk på øyet, hele området rundt føles varmt, rart og stivt. Senhøstes/tidlig vinter var det ikke så ille, men jeg kjente at det var noe rart bare. Men nå i år har det bare tatt helt av, det rare øyet.

Jeg vet jo at mange med for høyt stoffskifte sliter med at øyet eller øynene "popper ut". De blir utstående pga væske/hevelse i øyehulen. Men jeg trodde ikke de med lavt stoffskifte kunne få det samme. Men jo verre det ble, jo mer begynte jeg jo å google. Og fant selvfølgelig ut at de med lavt stoffskifte også kunne ha øyeproblemer. Jeg fant noen som beskrev fett bak øyet, og det er det det kjennes ut som. At det ligger et fettlag under øyelokket og rundt hele området. Det rare er at øyet mitt "popper" ikke ut, som beskrevet blant de som har Graves eller høyt stoffskifte - mitt blir skjevt. Ikke skrått skjevt, men stort i forhold til det andre. Når det er veldig ille fyker øyenbrynet mitt et par cm over det andre og drar på en måte med seg all øyehuden, så jeg får et stirrende blikk.

Her ser jeg jo nedover, så øyet stirrer ikke sånn, men skjevheten syns. Det ene øyenbrynet er høyere enn det andre.

De med høyt stoffskifte kan få sånne øyne, på ett eller begge. Mitt øye er annerledes enn det.

Jeg tror kanskje det kan være Orbital Myosit. Eller en slags betennelse eller noe i vevet rundt eller bak øyet. Jeg er lysømfintlig, øyet mitt er ofte veldig tørt, det er hovent om morgenen, noe det venstre ikke er, jeg har av og til tåkesyn også er det denne rare følelsen da. Kanskje det er fett eller hevelse eller hva det er, som klemmer på nerver og muskler sånn at øyenbrynet mitt fyker i været. Datteren min satt og stirret på meg en dag jeg følte øyet var helt på tur, og da sa hun at øyenbrynet mitt var midt i panna! Og jammen var det ikke det, når jeg kikket i speilet.
Det rare er at det er ikke sånn hele tiden. Noen ganger er det helt normalt, andre ganger litt rart og noen ganger ekstremt rart. Er jeg noe sted offentlig og jeg kjenner øyet er rart og varmt, sitter jeg gjerne med hånda over øyet og klemmer det ned. Det er litt hemmende, jeg føler jo alle stirrer.
Jeg tror det er når jeg er trøtt og sliten, så i vinter har jeg sovet masse. Men like fullt blir det sånn om kvelden. Er ikke mange timene jeg da er våken før øyet mitt tar kvelden.

Fikk omsider somlet meg til legen som tok nye stoffskifteprøver og Borrelia-test. Har kun fått svar på stoffskifteprøvene hittil og nå var det visstnok for høyt. (Men når min TSH er på 1, mener leger at det er for høyt - jeg føler meg grei nok, bortsett fra dette øyet da). Så nå har jeg måttet trappe ned på stoffskiftemedisin. Resultat? Hormonene mine er på tur, med alt det innebærer, jeg er på gråten for ingenting, jeg er amper og kjefter barna ihjel - for ingenting, jeg er så sliten at jeg knapt orker å løfte armene og holde hodet oppe, jeg er kvalm, har hodepine og er bare generelt trøtt.
Atpåtil var jeg så "heldig" at jeg mistet jobben. Stillingen jeg fikk skulle plutselig bort. Jeg har fortsatt litt annet igjen som jeg gjør hjemmefra, men det er minimalt. Nå er jeg da stuck med kveld og helg igjen (som ekstravakt, ikke noe fast lenger) og det er ikke forenlig med mitt stoffskifte når det er som nå. Jobbe seint og så tidlig opp med barna går bare ikke. Så mulig det rett og slett er det som slår ut på humøret også. Det er litt fortvilende å ikke ha en fast månedlig lønning framover lenger. Så nå nijobber jeg med Løpeskjørt.no og MediaTONE.no, så kanskje det blir litt avkastning etterhvert. En jobb på dagtid, evt med mye jeg kunne gjort hjemmefra, hadde vært perfekt. Som å jobbe med sosiale medier f.eks. Og nettsider og sånne ting. Det dukker vel snart opp noe. :o)

Men enough syting. Jeg har fått begynne på Grazax da! Etter mye styr frem og tilbake og mange hundre kroner i egenandeler, fikk jeg endelig beskjed om at jeg reagerte på de rette stoffene i gress og  at jeg kunne begynne på allergivaksinasjon. Jeg hadde 90% sjanse til å reagere positivt på vaksinen, så nå er jeg spent på sommeren. Tenk om jeg kan løpe og puste samtidig! Jeg har klødd i munnen, ører, vært svimmel, vanvittig trøtt og ikke minst har leppene mine hovnet opp noe voldsomt en times tid etter Grazax'en er inntatt, men nå over en måned etter tablettstart ser det ut til å bli bedre.
Kan være Grazax som har innvirkning på det rare øyet mitt, men det tviler jeg på. Nå er jeg bare veldig spent på om jeg får effekt av medisinen allerede til sommeren. Da skal jeg kysse gresset!

Og så var det løping da. Som sagt, jeg blir ikke bedre. Og det er ikke noe jeg innbiller meg. Jeg har slitt litt med pust i vinter, når det har vært et par minusgrader eller kaldere. Det snører seg sammen, helt på samme måte som i gresspollensesongen. Allergilegen tok astmatest (måtte det for å få Grazax, siden jeg sliter med å puste når jeg løper om sommeren), som var fin, men de små luftveiene mine var trange. Kan være det som gjør at jeg ikke får bedre kondis? Jeg vet ikke? Får prøve litt mer intervall, men det går så hardt utover leggene mine. Jeg må bare komme meg ned i vekt, så kanskje det blir bedre. Nå samler jeg så mye vann og min teori er at vannet presser sånn på alt inni leggen at beinhinna blir irritert. Så jeg må bare komme meg ned i vekt. På et vis. Men det skal jeg klare, så lenge stoffskiftet mitt blir skikkelig regulert!
Men jeg må innrømme at det er litt kjipt å se alle som har begynt å løpe lenge etter meg, nå løper mye mer, fortere og lenger enn meg. Og jeg henger fortsatt bakerst og surrer og må gå mye, ellers klarer jeg ikke få med meg beina. Men - nå har jeg jo ingen jobb jeg skal på, så nå står jeg mer fritt til å løpe når det passer. :o) Ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Jo, også har jeg gått Inga-Låmi!
I fjor gikk jeg og en venninne, ordentlig kosetur i knallvær og perfekte forhold. Vi gikk 15 km og brukte 2 timer og 15 minutter. Da kom vi til og med for sent til starten, så vi måtte gå blant de uten tid. Vi tok det med ro, koste oss og tok gode pauser på drikkestasjonene. Jeg gikk med mine elendige Skilom-ski med null gli, likevel var det en fin tur.
I år meldte jeg meg på 30 km. De andre skulle gå 15. Men det var jo aldri vinter her, og aldri skikkelig skiføre. Jeg fikk én tur fra Lindeberg til Mariholtet og tilbake igjen. Det var alt. 13 km. Så jeg endret distanse og tok 15 km sammen med de andre.

Før start - med mine nye fine ski!

 Vi leide en liten hytte på Hunderfossen, og to av oss dro opp fredag kveld. Skulle møte de to andre dagen etter på Birkebeineren skistadion. Klok av erfaring fra i fjor, var vi ute i god tid og stilte oss i kø for å få smurt skiene. Det skulle alle andre også tydeligvis. Da vi omsider kom fram, fikk vi beskjed om at der var det ingen smøring, der var det kun rens av ski! Hallo! Hva med et skilt som informerte om det?? Så det ble ny kø, og tida gikk. 20 minutter til start, og vi hadde allerede stått der en halvtime-40 minutter. Vi begynte å få alvorlig dårlig tid, så jeg gikk for å levere sekkene mens Miriam sto i smørekø. Hun var nesten ferdig da jeg kom tilbake. Jeg fikk mine ski (nye Fisher som sådan, de fikk sin jomfrutur på Inga-Låmi) og da hørte jeg de ropte det var 15 sekunder til start!
Akkurat da fikk Miriam sine ski, jeg ropte "løp!" og så gikk jeg. Å komme seg gjennom puljen som skulle starte 10 minutter senere var ikke så lett. En tett folkemengde med ski og jeg skulle gjennom - med ski på beina. :oP Jeg kom meg i alle fall fram, fikk kastet meg under tauet og gikk litt ut på sletta for å vente på Miriam. Trodde muligens hun ikke hadde fått med seg at jeg gikk (det hadde hun ikke), men etter litt dukket hun opp.
Hastverk hadde vi ikke, for all den tida vi hadde brukt på å komme oss dit, så hadde ikke puljen vår kommet lenger enn til broa helt ved start. Der sto det som en propp. Det var fortsatt folk der da vi kom dit, og først etter der en plass kom vi på at vi ikke hadde startet Garmin. Dumt, for tida vår startet tydeligvis ved startskudd - ikke da vi passerte startstreken.

Føret er et kapittel for seg selv. Jeg har aldri hatt mer bakglatte ski - ever. Jeg bare sklei, selv i den minst hump sklei jeg. Og jeg som husket Inga-Låmi i fjor som relativt flat, jeg kan bare klappe igjen. De første 5 km kjentes som en eneste lang oppoverbakke, og med ski som bare gikk bakover var det helt fryktelig. Jeg hang i stavene, jeg skled til og med i fiskebein, sola stekte, jeg svettet og tørstet, men kunne ikke ta armen på ryggen og ta ut flaska. Da hadde jeg bare sklidd nedover baklengs. I den ene oppoverbakken vurderte jeg å ta av skiene og gå oppover. Men jeg kunne ikke stoppe, da hadde jeg bare sklidd og havnet i mølja bak meg.
Stort sett alle skled, bortsett fra en og annen som hadde fint feste (de hadde sikkert smurt skiene sine selv... Klister hadde nok vært tingen.)

På 5 km fikk vi ny smøring på drikkestasjonen. Sto litt i smørekø, men ikke i nærheten av den timen i kø før start.
De neste 2-3-4 km gikk ganske radig og jeg fikk kjenne hvor mye bedre glid disse nye skiene mine hadde i steden for de gamle, som lugget i nedoverbakkene. Vi passerte masse folk, og øynet håp om at det kunne fortsette sånn.
Men så var vel smøringen borte, sporene var fulle av granbar og det var tungt. Igjen bare skled jeg bakover. Hadde null feste og med motvind i tillegg sleit jeg med å komme fremover. Jeg staket og staket og staket. Jeg småløp opp den minste hump - hvis ikke ville jeg sklidd bakover. Jeg kjente armene ble kraftløse og jeg slet med å holde meg på beina. Jeg var redd stavene skulle knekke, så mye hang jeg på dem opp bakkene. Jeg hadde kun armene og stavene å stole på, skiene ville bare motsatt vei.

Vi brukte alt vi hadde av krefter, det begynte å regne på tvers og vi staket oss bare innbitt til mål for å bli ferdig. Like ved mål hørte vi også sirener og skjønte at noen hadde fått trøbbel.
Endelig, endelig, endelig - etter 15 km som føltes som minst 30, så var vi i mål. Der ble vi møtt av to Mossjonist-jenter og ble fortalt at hele det store teltet hadde blåst avgårde og folk hadde blitt skadet, derav sirenene.
Og tida? 2.12.47. Tre minutter raskere enn i fjor, da jeg gikk rolig kosetur med billige, dårlige ski. Da hadde jeg i alle fall feste. Jeg gikk rett opp bakkene, trengte ikke engang fiskebein. I år sklei jeg i fiskebein.
Men det sier vel sitt om føret. (Tida må ha begynt ved startskudd. Jeg var lenge før Miriam over startstreken, men vi var likt i mål. Likevel har vi samme tid.)
Jeg kan med hånda på hjertet si jeg aldri har vært så sliten etter en fysisk anstrengelse i hele mitt liv. Og jeg alri noen gang vært så sliten og jobbet så mye underveis. Det var kun for å bli ferdig. Og hadde jeg gått saktere hadde jeg sklidd mer, så det var best å holde farta oppe.

Det er rett og slett den verste skituren jeg har hatt. Føret kunne vel knapt blitt verre. Men været var fint da! Stort sett.
Etterpå var det fort glemt - som vanlig. :o) Vi møtte de to andre venninnene i hallen, var på premieutdeling og jeg vant til og med et drikkebelte! Det ble donert til en av venninnene som trengte. Jeg har jo, og trengte det strengte tatt ikke.
Vel tilbake på hytta var vi ikke verre enn at vi tok en 4 km rolig løpetur. Deilig å få løst opp beina litt.
Dagen etter var jeg støl. Dagen etter der kunne jeg knapt gå. :oP

Men - vi er vel med neste år også. Da skal jeg stille med armmuskler!

Puljen vår etter at vi hadde startet. Ved den broa sto de en stund. :oP

Nå er egentlig Fredrikstadløpet neste post på programmet. Planen har hele tiden vært å delta, men i det siste har løpeselvtilliten vært på bånn.
Nå skulle jeg teoretisk sett vært en rask og elegant gaselle. Sannheten er at jeg er nesten 8 kilo tyngre enn i høst, og enda treigere enn jeg var.
Jeg har tittet i fjorårets resultatlister og kun én løp på rundt 2.20. De andre var i mål lenge før det. Med min elendige form nå er realistisk tid 2.30 og jeg har ikke så veldig lyst til å løpe rundt der alene hele den siste runden. I hvert fall ikke midt i Fredrikstad sentrum, kanskje det er mye folk og greier. Så jeg har enda ikke meldt meg på og jeg vurderer å baile. Også fordi jeg ikke får løpt noe særlig uka før, og det er faktisk allerede neste helg.
Dessuten har jeg lyst til å være tilskuer. Jeg er alltid sist av alle jeg kjenner som regel, så jeg får ikke sett de jeg kjenner løpe. Stort sett når jeg kommer i mål har de fleste dratt, så nå har jeg muligheten til å faktisk se på! Og heie! Hele 4 ganger, siden det er 4 runder! Det er ganske fristende det også. Men samtidig har jeg jo lyst til å være med, og jeg trenger virkelig de kilometerne. Målet mitt er liksom 80 km i mars - nå har jeg 16...
Er det egentlig en trimklasse med der? Noen som vet? Hvis de starter samtidig eller litt før, så kan jeg kanskje vurdere det.
Nei, jeg får se. Melder jeg meg på, så blir det nok i siste sekund. Jeg har lyst, men jeg vil se dere andre løpe også. What to do, what to do...

Huff, dette ble mye sutring og oppgulp, og ikke minste LANGT - når en hel vinter skal oppsummeres! Men det kommer vel bedre tider - og snart skal jeg til Paris!

Au revoir!