KK-mila 2011: En fest!

I går var det den aller første KK-mila. På forhånd tegnet det til å bli et supert arrangement, om enn med noen løpsmessige mangler. Og det stemte ganske godt.
Jeg kjente utrolig mange som skulle løpe. Ikke bare bloggerne, men også venninner og kjente som aldri har deltatt i noe løp før. Og sånt er gøy!

Marianne fikk heldigvis hentet startnummer for meg og Miriam dagen i forveien, for da vi ankom Bryggetorget ca 12.30 var det vanvittige køer. Camilla skulle komme noe senere, så for at hun skulle rekke alt med god margin prøvde vi å få hentet hennes startnummer også. Men da gikk det ikke, gitt. Da måtte det vises legitimasjon. Rart, når det gikk helt fint uten dagen før. Mulig de var så strikse på det pga sprudlevannet, ikke vet jeg. At man måtte bevise at man var over 18 mener jeg. Køen hadde jo gått kjappere unna om man kunne få hentet hverandres startnummer.
I køen møtte jeg Anne Kjersti som jeg ikke har sett på evigheter, så det var kjempekoselig!

Jeg var godt påkledd før start, likevel var jeg en smule frossen. Foto: Heming Leira

Heming var som sedvanlig på plass, så Stian og jeg fikk slått av noen ord med ham før det var tid for å haste avgårde for å finne doer. Ja, for de som skulle vært satt opp på Bryggetorget var jo selvfølgelig ikke-eksisterende, så vi måtte inn på kjøpesenteret. Der var det lange køer, men det gikk heldigvis greit unna. Jeg observerte Moshonista i en rulletrapp, men litt for sent til at jeg bare kunne storme tilbake og hilse (på noen som kanskje likevel ikke var henne). :oP
Det var godt vi var relativt tidlig ute med å gå på do. Da vi kom ut igjen var køen tredoblet. Vi fikk i alle fall hivd i oss litt mat (mange hadde visstnok sett merkelig på meg og min makrellboks, men hey - nå som det skrives om lavkarbo i alle aviser i hytt og pine (stort sett med svada og oppspinn), burde vel min makrellboks nesten snart være normal lunsj for den gjengse nordmann. :oP )

Litt før-løps-mat må fortæres

Vel ute igjen var det tid for å levere bagasjen. Der møtte jeg Janicke E, med løpeskjørt. Akkurat i det jeg prikket henne på skulderen, overhørte jeg noen forbipasserende som mente at løpeskjørt måtte være kaldt. Jeg tenkte som så at det var vel heller alle de med flere lag klær, jakker, buffer og vanter som ville renne bort. Men selvfølgelig, det var kaldt for Janicke i løpeskjørt uten overtrekksbukse, men under selve løpet hadde vel hun den mest behagelige temperaturen av alle. :o)
Å levere bagasjen gikk knirkefritt, selv om en sikkerhetsnål fra startnummeret måtte ofres til bagasjelappen.  Det var sol og behagelig temperatur, så jeg bestemte meg kjapt for kun t-skjorte. Tok på de løse ermene også for å ha noe på armene før start.
Camilla dukket opp, og det var på tide å bevege seg mot oppvarmingen. Der var også Janicke L på plass.
Med mitt fullstendige fravær av koordinasjon, ble jeg heller en tilskuer til den fantastiske massen som beveget seg helt synkront. Stemningen var på topp!

Oppvarming

Camilla, Janicke L, Marianne, Miriam og meg

Vi sto sånn omtrent midt i og antok det ville være passe, med tanke på våre løpstempo. Fartsholderne som var lovet så vi ikke snurten av, så da sto vi der vi sto. Men da det nærmet seg start skjønte vi at vi sto visst nesten helt bakerst. Og da det forsinkede startskuddet gikk var det full stopp. Det sneglet seg avgårde, men vi kom oss til slutt over mattene - gående. Jeg prøvde å løpe over broa, men det var nytteløst. Alt gikk i slow motion.
Ved enden av broa var det ikke stort bedre. Folk gikk allerede der, flere i bredden og det var som en vegg. Jeg prøvde å jogge, men det var umulig. Jeg så en liten luke, siktet meg inn på den, men så ble den tettet og jeg måtte lete etter ny. Jeg løp slalåm, opp og ned på fortau, grus, gress og også utenfor løypa. Marianne, Miriam og Camilla gjorde det samme. Plutselig var de foran meg, så bak meg, så foran meg igjen. Det var en eneste stor propp og sånn var det hele den første kilometeren. Da hadde jeg klart å ta meg såpass langt fram at det ble litt større luker og lettere å slalåmløpe forbi.

Slalåmløping

Ved ca to kilometer så jeg Else Kåss Furuseth rett foran meg. Jeg hadde jo lest at hun løp mila på en time og tenkte henge meg på henne. Men vips var jeg ved siden av henne, og så var jeg forbi. Så jeg fortsatte min sikksakkløping gjennom massene. Tenkte i alle fall at da skulle jeg holde henne bak meg!
Hold til høyre var et fremmedord. Folk gikk og løp i bredden, i store gjenger, så jeg følte meg som en bulldoser der jeg brøytet meg fram. Jeg som pleier å være så "høflig" når jeg løper, dultet borti folk og tråkket folk i hælene. Det gikk rett og slett for sakte, det var for mange folk rundt meg til at jeg fikk plass og armslag. Jeg er helt klar for lavterskelløp for alle nivåer, men da må de gående ta hensyn og gi plass til de som vil løpe, og omvendt. Med puljestart ville dette gått mye, mye bedre. Nå virket det som at de som var tregere enn meg hadde stilt seg foran, mens vi sto bak. Og sånt blir håpløst for alle parter.

Utover mot Bygdøy løste det seg litt mer opp, men jeg og noen fler løp stort sett forbi folk i stedet for å bli passert. Jeg er jo som kjent ikke av de raskeste (jeg har ikke vært i nærheten enda å nærme meg 10 km på en time), men her følte jeg meg som en racer. Noe som jo helt klart tydet på at både de foran meg og jeg hadde plassert oss feil.
Her hadde jeg også mistet alle andre helt. Jeg trodde Miriam og Camilla lå bak meg, jeg visste Marianne var foran og regnet også med at Janicke L var foran.

Første drikkestasjon ble passert, og den ble faktisk nesten akkurat det; passert. Jeg så en propp av mennesker, øynet en mulighet til litt ledig plass å løpe på, Endomondo-dama hadde nettopp fortalt meg at jeg lå an til en tid rundt 1.02 og jeg var ikke tørst. Men så var det tomt av folk ved enden av bordet, så jeg røsket med meg et vannglass, svelget en slurk i fart og løp videre. Til en oppoverbakke. Hvor f*** kom den fra? Skulle ikke løypa være flat?? Jeg har aldri før løpt på Bygdøy, men der var det jammen bakkete. Her gikk folk i mengder, så det ble sikksakk for å komme forbi igjen. Jeg prøvde å holde en grei fart opp bakkene, for jeg kunne jo ikke tape den 1.02/03-tiden jeg lå an til! Jeg tenkte som så at bakkene varer ikke for evig, og etter opp kommer gjerne ned og da kan jeg hvile. Det stemte relativt bra, så jeg klarte stort sett å holde kilometertidene oppe. Bortsett fra ved den stranda, der det smalnet til. Da ble det propp igjen, så jeg følte jeg brøytet meg fram. Jeg holdt nesten på å ta en Ingunn og rope "Hold høyre!" for folk gikk/jogget i hele bredden, men jeg bare pustet dem i nakken i steden for - med min makrellånde, så kom jeg fram på et vis. Om enn i sakte film. Opp bakken der løp jeg helt ut på siden, under greiner og det som var, for å komme forbi alle som gikk. Jeg var ikke den eneste som jogget opp bakkene, flere løp forbi meg også, men veldig mange gikk. Hadde det vært for få måneder siden, eller vi snakker kanskje uker, hadde jeg gått selv.

Skogen på Bygdøy ble unnagjort og jeg kjente jeg var tørst. Det hadde gått mye fortere enn det pleier. Spesielt når det var såpass kupert. (Hvem i alle dager kan finne på å si at det er en flat løype?? Veldig fin, ja, men flat, nei.) Visste heldigvis at det nærmet seg drikkestasjon og den kunne ikke komme fort nok. Men Endomondo-dama var fortsatt fast bestemt på at jeg kom til å være i mål på 1 time og 3 minutter, så jeg hadde ikke tid til å sette ned tempoet (Tiden spiller visst en liten rolle likevel, selv om jeg egentlig mener den ikke gjør det :oP )
Drikkestasjonen kom og jeg fant ikke vann. Hylte ut om de ikke hadde vann og det ilte til en kar og viste meg vannglassene. Jeg fikk i meg en slurk eller to og beinet videre. Kjente jeg var sliten, men regnet med at jeg ville holde de tre kilometerne jeg antok var igjen (det sto på forhånd at drikkestasjonene skulle være ved 2,5 og 7,5. Den første hadde 3 km rett etter seg, og da antok jeg at det samme gjensto ved denne.) Men jammen sto ikke 8 km-skiltet med en gang. Kun 2 km igjen - dette skulle jeg klare!

På asfalten begynte flere å komme forbi meg. Nå var det mye mer åpent og slutt på sikksakkløpingen. Jeg trodde jeg hadde sakket på farten siden så mange kom forbi, men følte det fikk bare være. Jeg løp så fort jeg klarte og for meg er det mer enn godt nok. Jeg så etter pappa siden jeg visste han skulle stå like ved Color Line.
Jeg begynte å bli veldig sliten. Passerte folk, men ble også passert. Jeg var likevel veldig fornøyd, for denne gangen følte jeg at jeg faktisk hadde løpt det jeg kunne - ikke bare i komfortfart som jeg pleier. Mye sikkert pga nettopp køløpingen. Jeg måtte litt opp i fart i begynnelsen, da jeg siktet meg inn på alle lukene, og da var det nok også litt lettere og holde den farten.

Pappa åpenbarte seg og jeg hadde såvidt ork til en vink. Han rakte frem en vannflaske, men jeg hadde ikke tid. 1.03 var jo i sikte! Normalt sett ville jeg tatt ut øreproppene, smilt og småsnakket litt ved passering, men der og da var plutselig tiden så viktig og at jeg måtte holde farten. Sorry pappa!

9 km ble passert, fortsatt med 1.03 fra Endomondodama og jeg var veldig glad det kun var en km igjen. Aker Brygge var ikke langt unna og jeg skuet framover for å prøve og se hvor jeg kunne prøve å sette opp farten enda litt til. Om jeg orket. Men da så jeg plutselig et 10 km-skilt og jeg kjente jeg eksploderte innvendig. Her hadde vi mast på arrangørene så mye i forkant med viktigheten av en korrekt løype, etter I Form-løpetfadesen, så klarer de å tydeligvis ha den lenger enn 10 km! Jeg ble så sinna, og samtidig forvirret, for alle begynte å gå. Jeg oppdaget Stian og minstemann og knurret noe om at 10 km var jo allerede her, hvor i svarte var mål? Men minstemann ropte at jeg var før Else Kåss Furuseth så jeg svarte glad at jeg vet det, og løp videre. Stian sa noe om at vi måtte fortsette. Forbauselsen over 10 km-skiltet gjorde at jeg ikke fikk med meg hva Endomondo-dama sa da jeg passerte 10 på (jeg lurte jo på om jeg hadde klart 1.03 something), jeg ble så sinna at jeg glemte jeg var sliten og jeg fikk ekstra krefter til de siste meterne, som viste seg å være hele 410 meter i følge Endomondo. Det var jo liksom her jeg skulle satt inn en spurt. Da kanskje 10 km-tida mi hadde blitt enda bedre. I stedet ble det ny sikksakkløping mot mål for å komme forbi alle som gikk. Jeg følte meg litt teit som fortsatt løp, for det kunne jo ha vært noe jeg ikke hadde fått med meg ang målgang siden det virket som om alle gikk og kun jeg fortsatt løp. Kanskje vi egentlig virkelig var ferdige?
Jeg tenkte så mye rart at jeg ikke fikk med meg at Cato hadde prøvd å heie på meg og få kontakt. Sorry Cato!
Men jeg meg da i mål, fikk stoppet Endomondo, men gadd ikke engang se på tiden. Jeg var fortsatt sur for at løypa var for lang. Marianne dukket plutselig opp bak meg og hadde visst løpt i mål samtidig, så hun endte med nesten samme resultat som meg selv om hun egentlig hadde løpt 10 km 3-4 minutter raskere og endelig kommet under timen! Grattis - selv om du i resultatlista blir stående med en mye dårligere totaltid. Hun var nemlig en av de mange som hadde trodd løpet var ferdig etter 10 km. Hun hadde dermed stoppet og stått en stund og snakket med Stian før hun innså at tida fortsatt gikk.

Ansiktsuttrykket mitt sier vel sitt om hvor sint og forfjamset jeg ble i det jeg oppdaget 10 km-skiltet. Og legg merke til at stort sett alle løp med jakke, og stort sett alle tok den av underveis. T-skjorte var perfekt. Løse ermer too much. Less is more! Så man skal ikke kimse av Janickes løpeskjørt!

Etter målgang gikk jeg kjapt tilbake igjen og opp mot broa for å heie de andre i mål. Miriam var der nesten med det samme, kun et par minutter etter meg. Så dukket hennes mamma opp, min mamma opp, Stian og begge barna og det ble så folksomt atte! Noe annet enn de løpene vi stort sett er på mutters alene - uten heiagjeng. :o) Jeg så at Camilla hadde kommet seg i mål, så da var det bare å vente sammen med minstemann på at Else Kåss Furuseth skulle komme. Da vi så henne oppe på broa begynte vi å heie, og hun så oss og smilte. Etterpå fikk han tatt bilde sammen med henne (og Anne Rimmen og Didrik Solli Tangen tidligere på dagen) og det er stas for en liten kar som ler rått av Torsdag kveld fra Nydalen.

To glade og fornøyde Mossjonister etter målgang

Jeg skjønner jeg har vært med på en del løp i det siste, for jeg syns jeg så kjentfolk overalt. Oppdaget Siri og andre campere da jeg gikk bortover mot bagasjeoppbevaringen og fikk slått av noen ord med henne også i farten. Hun var ganske hemmelighetsfull om at hun hadde vunnet hele 5 km! Noe jeg oppdaget like etter da jeg sjekket mobilen og leste messengertråden fra Heming med litt oppdateringer om løpet på Google+. Gratulerer Siri!

Ved bagasjeoppbevaringen var det lang kø jeg stilte meg i da jeg hørte noen bak meg som plutselig sa Tone! Der sto Janicke K, så da fikk jeg jammen slått av noen ord med henne også. :o)
Køen sto bom stille, så jeg og Miriam smatt ut og gikk bort i den andre enden. Det var jo der våre startnumre var, og der var det nesten ingen folk og vi fikk utlevert sekkene med en gang. Enkelt og greit.

Vi fikk røsket med oss goodiebagene, jeg gikk for å lete etter champagnen og fant den omsider, godt borgjemt vekk fra Bryggetorget hvor alt annet var. Jeg hadde ikke funnet noe drikke etter målgang (var visstnok smoothie, men den så ikke jeg noe til), så jeg var tørst. Miriam skulle ikke ha sin champagne, så jeg fikk jo begge. De gled fort ned. Jeg drakk dem nesten som substitutt for vann. Den var i alle fall veldig god, ikke alltid jeg kan si det om sprudlevann.

Champagnepiken

Fikk igjen slått av noen ord med Anne Kjersti, før vi måtte skynde oss til bilen for å hente sekken med skiftetøy. Vi skulle jo rett på bankett, alle vi KK-jentene og de som har sanket kilometere for Mile Hunters. Kattevasken og skift måtte foretas på en do inne på kjøpesenteret på Aker Brygge, og jeg følte meg ikke akkurat helt vel der jeg skulle spise på Olivia - svett, klam og stinkende. En dusjmulighet hadde vært kjekt.

Men - det var et flott løp og et flott arrangement! Dog med en del startproblemer, så jeg håper arrangørene gjør noe med det til neste år. Også er det så deilig at selv jeg kan klatre mer enn jeg pleier på resultatlistene! Jeg kom på 700. plass av 1217 stk! Til meg å være er jo det nesten en topplassering!
Og tiden? Fantastiske 1.03.48 på 10 km! 1.05.59 totalt på løpet. Årets mål var å komme under 1 time og 6 minutter på et 10 km-løp og det klarte jeg med to tiendedels margin! Atpåtil på en løype som da er 10,4 km!
Det er jeg fornøyd med! Og banketten på Olivia var kjempekoselig. Vi kommer til å fortsette med Mile Hunters, selv om konkurransen nå er over. :o)

Innholdsrik goodiebag

Positivt: 
- Stemningen
- Arrangementet
- Oppmøtet til alle som har trent kanskje kun for dette
- Fin løype
- Kjekt med stæsj som goodiebag og champagne
- Bra info i forkant (selv om alt ikke stemte)
- Kjekt å befinne seg høyere opp på resultatlista enn jeg normalt sett gjør
- Bra merking på 10 km

Negativt: 
- Starten, ved en smal bro
- Burde vært puljestart
- Ikke satt ut noen doer
- Lang kø for henting av startnummer. Tok tid siden mange visstnok måtte betale der også, samtidig. Sto man i feil kø (med feil bokstaver på navnet), ble man bedt om å stille seg på nytt i riktig kø - selv etter å allerede ha stått i kø en halvtime
- Ingen dusjer eller garderobe
- Ingen medalje
- Champagnen var for bortgjemt. Mange fant den ikke.
- Ikke vann ved målgang. Var visstnok smoothe som jeg ikke så noe til.
- For lang løype, og full forvirring og full stopp ved 10 km-skiltet
- Elendig resultatliste
- Nesten umulig å få svar fra arrangøren dagen før og den samme helgen, da veldig mange har spørsmål og tilbakemeldinger
- Burde vært informert på forhånd at gående bør stille seg bakerst før start og at alle skal holde til høyre

Reportasje fra Kondis