Dagen startet kl 06 med mageknip. I tillegg til den vonde venstre beinhinna og det høyre kneet. Jeg tenkte bare at det fikk gå som det gå. Komme meg gjennom skulle jeg alltids klare.
Frokost ble fortært og matpakke (salat) laget, før vi satte oss i bilen. På Hamar ble det en stopp for å levere minstemann hos oldemor, før vi fartet videre mot Lillehammer. Stian skulle ta bussen fra hallen 11.15 så vi begynte å få litt dårlig tid om han skulle rekke den. De tidligere årene har riktignok ikke bussene gått til de oppsatte tidene, men bare kjørt avgårde en etter en etterhvert som de ble fulle, så vi satset på at det var det samme i år og at han ville rekke å komme seg til Sjusjøen i god tid.
Litt over 11 var vi framme ved hallen, fikk omsider parkert og småløpt nedover mot Håkons hall. Jeg ville gjerne se de andre Mossjonistene på Halvbirken komme i mål, men jeg holdt på å tisse på meg, så jeg måtte bare gå rett i dokø, mens Stian gikk for å hente startnummeret sitt og så ta bussen til Sjusjøen.
Det tok sin tid, så dermed var det bare å få hentet startnummer, levere sekken og rusle mot bussen. Jeg prøvde å se etter Haren og Skilpadden, men det var klin umulig. Det var folk overalt. Jeg satset på å heller treffe henne på Sjusjøen.
Bussen gikk omtrent med det samme og jeg ble sittende og snakke med damen ved siden av mens jeg spiste salaten min. Vel framme på Sjusjøen fant jeg ut at jeg kanskje kunne rekke å se Stian starte, om jeg skyndte meg. Han sto selvfølgelig på motsatt side så jeg måtte løpe bak hele startfeltet mens jeg hørte speakeren si det var ett minutt igjen til start. Rakk akkurat bort for å si lykke til, før startskuddet gikk.
På vei tilbake var Silja på vei inn i sin pulje, så jeg fikk vekslet noen ord med henne.
Etter at hun også hadde løpt avgårde visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg gikk litt rundt og surret, inntil jeg fant ut at jeg ville gå bortover mot bussene og se om kanskje frk Hare dukket opp. Og jeg hadde ikke før tenkt tanken, så kom hun gående. Det var en lettelse å møte henne, så slapp jeg å stå der alene og føle meg dum.
Vi gikk oss en tur så vi fikk varmet opp og pratet litt. Og like brått som alltid var det på tide å ta siste tissetur, siste avgjørelse om hvor mye jeg skulle ha på meg, levere bagasjen og stille oss i pulja. Det var varmt i sola på Sjusjøen, men de -3 gradene det hadde vært på morgenen skremte meg litt, så jeg tok en buff rundt halsen og løse ermer på armene. Og jeg valgte å ta med drikkebelte.
I pulja var jeg ganske spent. Vi valgte 2.30-puljen, selv om den tida uansett måtte tas med en klype salt nå som løypa var 2 km lengre.
Løpet:
Det startet med oppoverbakker. Det gikk heldigvis relativt greit, men hun jeg altså hadde tenkt til å bruke som Hare, forsvant for meg omtrent med det samme. Prøvde å snu meg et par ganger siden jeg ikke så henne foran meg, men bak så jeg lyseblå jakker overalt, så jeg fikk ikke øye på henne i farta. De løse ermene og buffen kunne jeg bare latt ligge igjen. Ermene dro jeg ned omtrent med det samme, og buffen ble bare irriterende rundt halsen. Jeg har aldri fryst før når jeg har løpt, så jo mindre klær, jo bedre.
Det sto heiende folk langs løypa, så det var gøy. Jeg ble til og med heiet på i det jeg løp forbi noen, siden navnet mitt står på ryggen. :o)
Terrengpartiene kom ganske fort. Og der kom jeg virkelig til kort. Jeg trodde jeg var godt vant med steiner, røtter og gjørme i Mosseskogen, men det kan virkelig ikke sammenlignes med fjellterrenget på Birken. Jeg fant kjapt ut at her var det for mye stein tett i tett for meg, og da den verste gjørma kom, bare sklei jeg med mine Nike Free. De er perfekte i skogen her, men ikke i terrengpartiene på Birken. Jeg ble forbiløpt av mange, og det kom veldig mange kjempekjappe karer bakfra, som jeg hele tiden måtte passe meg for. Hva de gjorde bak sammen med oss snegler skjønte jeg ikke helt poenget med. Enten har de meldt seg på for seint for seeding, eller de har ikke giddet/fått med seg at de må seede seg selv. De må ha hatt en fryktelig irriterende tur hele veien, når de konstant måtte forbi så mange.
Jeg gikk mye der det var som vanskeligst og jeg bannet inni meg for at jeg ikke hadde terrengsko. Hele tiden kom det folk bakfra som skulle forbi, så jeg stoppet opp flere ganger for å slippe dem fram. Ikke én eneste en gadd å si takk. Der gikk jeg til side, stoppet helt opp og snudde meg liksom mot dem for å vise at jeg stoppet for å slippe dem forbi og beveget meg ikke framover igjen før sistemann hadde passert. Er det ikke da naturlig å si takk? Jeg stoppet sikkert 7-8 ganger på denne måten, og slapp forbi sikkert 30-40 stk, men ikke en eneste en virket til å sette pris på det. Til slutt ga jeg beng og tenkte at jeg skal da fram jeg også. Så lenge jeg holder meg til høyre fikk det være deres business å komme seg forbi. Jeg hørte folk skled bak meg, faretruende nært og jeg var så redd noen skulle dette og dra med seg meg i samme slengen. Ett sted jeg måtte kravle meg gjennom noen trær, klarte jeg å slippe en grein rett på han bak meg. Da snudde jeg meg og sa unnskyld. Selv om man løper og er opptatt med sitt, kan man vel klare å beholde litt høflighet syns jeg.
Etterhvert kom vi til Birkebeinerbakken. Der skulle vi løpe ned langs skiheisen. Jeg ble litt overrasket over det, for da jeg hadde sett på videoen på VGTV kuttet de akkurat ved den bakken og der sto det at traseen var endret der. Så jeg trodde vi slapp unna den bakken. Noe vi jo ikke gjorde. Jeg har jo tatt den heisen sikkert 1000 ganger, men det var noe annet å løpe nedover på bratt og steinete underlag. Der gikk jeg en del igjen, og småløp der jeg kunne.
Ellers husker jeg egentlig ikke så mye mer. Jeg husker mye stein, en del gjørme det bare var å plumpe uti, folk som løp forbi, jeg som passerte folk på grusveiene, jeg gikk litt innimellom, fotografer som bare plutselig dukket opp fra ingenting, alle gel-tubene som lå rundt i løypa (klarer man å ha dem med seg, bør man jammen klare å ta de tomme tubene med seg til mål, evt kaste dem på en drikkestasjon. Å bare hive dem fra seg i naturen hører ingensteds hjemme!), masse grus, litt mer terreng og enda mer grus. Det ble ganske monotont etterhvert og på ett punkt begynte jeg å kjede meg skikkelig og tenkte at dette gidder jeg ikke flere ganger. Å løpe i terreng er varierende. Å løpe kilometer etter kilometer "alene" på øde grusveier uten et menneske å se (bortsett fra de foran meg og de bak meg) ble monotont og kjedelig i lengden uten musikk. Men da var jeg glad jeg hadde Nike Free igjen. I de verste terrengpartiene og gjørma, ble de for glatte, men mesteparten av løpet var de helt perfekte. (Tror jeg må skaffe meg et par av de nye, de med grovere såle som er beregnet mer for småglatte underlag og terreng)
Og jeg var glad jeg hadde vann. Hele drikkeflaska gikk med. Jeg skjønner ikke helt logikken i å fjerne en drikkestasjon når man lager løypa 2 km lenger? De tre stasjonene holdt ikke for meg som løper vedlig sakte.
En ting jeg likte veldig godt var at kilometerskiltene telte nedover. Det er så mye bedre å se tallet 10 enn tallet 13 når man har 10 km igjen. :o)
Jeg løp lenge sammen med de samme folka. En dame i hvit trøye var et stykke foran meg. Etterhvert tok jeg henne igjen og vi pratet litt. Hun hadde løpt Halvbirken i fjor og gruet seg litt til de fæle nedoverbakkene på slutten. Etter en slags liten bro måtte jeg melde pass og gå litt, så da ble hun liggende litt foran meg igjen. Noen få passerte meg, og jeg passerte noen få. Vi var mange som gikk innimellom, så vi passerte hverandre til stadighet.
Da det gjensto 3 km og nedoverbakkene begynte (jeg skjønner jeg må ha vært fjern, for Stian snakket om en bakke på slutten som jeg aldri kan huske å ha løpt. Tror jeg må ha løpt et annet sted enn ham. :oP ), tenkte jeg at nå er det bare en runde på Sognsvann igjen og jeg fikk mer krutt i beina. Tenkte at nå skulle jeg bare gi på og telle de jeg passerte. Tenkte jeg kanskje kunne plukke 5-6 rygger.
Men det gikk så lett! Jeg bare satte utfor, og telte alle jeg passerte. Ingen løp forbi meg, mange gikk og jeg følte nesten jeg passerte dem i en vill fart. Jeg bare slapp beina og følte meg ikke det slag sliten.
Like før mål var det en liten bakke til og der passerte jeg en gående mann. Endelig så jeg mål og ga på ennå mer. Da så jeg at Ungsdomsbirkerne kom inn i løypa fra venstre i en kjempefart, så jeg bremset litt. Var sikker på at de skulle løpe meg ned. :oP Men så ga jeg på igjen, løp og løp, kjente jeg ble sliten, men jeg skulle klare å holde ut til mål! Bortsett fra at mål kom jo aldri. Det var ikke etter den svingen jeg trodde, men enda en sving! Det tok jo aldri slutt! Omsider nærmet målstreken seg, jeg så en fotografmann og smilte og viste tomler opp. (De bildene ble tydeligvis aldri noe av. Synd, for på alle de andre ser jeg ned eller har øynene lukket.)
Jeg var i mål på 2 timer og 53 minutter, hadde tilbakelagt 23,46 kilometer og passert 18 stk på veien ned mot Lillehammer - inkl hun i den hvite trøya!
Målet var under 3 timer, helst rundt 2.30-2.45 i en 21 kilometers løype. Så jeg er veldig fornøyd. :o)
 |
| På vei nedover. Veldig konsentrert. |
 |
| Passerer nr 17. (Hvorfor har hun blått på startnummeret? Er hun fra useedet pulje kanskje? Eller er hun Ungdomsbirker og jeg tok henne for å være en av de som løp 23?) |
 |
| Og oppdager Stian som plutselig sto her også. :oP |
 |
| Straks i mål (Ser her at jeg har passert enda en mann. Kanskje det var flere enn 18?) |
 |
| Måååål! |
Etter løpet:
Jeg fikk meg et par glass vann, røsket med meg en potetgullpose og en pin, møtte Stian og gikk for å se på de som kom løpende mot mål. Jeg prøvde å se etter Haren og Skilpadden og etter noen minutter så jeg henne komme nedover. Jeg heiet på henne, men jeg tror ikke hun hørte det blant all heiingen på Ungdomsbirkerne. Vi møtte henne i mål, og fikk vekslet noen ord før vi måtte haste hvert til vårt.
 |
| Møkkete sko |
Jeg begynte å bli småsulten etter løpet faktisk, og det pleier ikke skje så ofte. Jeg tror jeg har vært litt for slomsete med maten uka i forveien, for jeg tror jeg hadde spist meg ut av ketose. Det hadde nok blitt litt for mye Skyr med fløte, laksesuppe, peanøtter, kjøttkaker med kålstuing og til og med Fedon-brød. Hver for seg er det ikke så gærent, men mye av det gjennom hele uka ble rett og slett for mye. Jeg sleit med magekramper i første halvdel av løpet, rundt 20 km begynte jeg å bli sulten, og jeg kjente ikke acetonlukt en eneste gang. Hverken underveis eller etterpå.
Etterpå dro vil til sambos bestemor hvor det vanket middag med poteter, samt kake. Sammen med litt godteri ble det nok litt karbosjokk for jeg ble helt ødelagt. I bilen på vei hjem var jeg så sliten at jeg snøvlet, hodet fungerte ikke, og jeg tror det er derfor jeg husker så lite av selve løpet. Alt går liksom i ett.
Jeg er vant til å løpe på minimalt med karbohydrater, altså kun fettforbrenning og vann. Da går alt superbra, og jeg er veldig mett etterpå så jeg gjerne ikke orker mat. Energien etterpå er også på topp (selv om jeg gjerne er sliten i beina om jeg har løpt langt - selvfølgelig). Nå fylte jeg på med karbohydrater etterpå, og det gikk tydeligvis skeis. Er nok greit å holde seg til det kroppen er vant til tror jeg.
Dagene etterpå:
Jeg var støl! Samme dag var jeg så støl etter 3,5 time i bilen på vei hjem, at jeg knapt kom meg ut av bilen. Dagen etter jobbet jeg, så å stå i 9 timer i strekk tror jeg gjorde underverker. Bedre enn å sitte stille i sofaen. Mandagen var alt mye, mye bedre. Tirsdag hadde jeg kun litt vondt igjen i høyre hofte.
Løpe gjorde jeg ikke før onsdag, og det gikk fint. Både Stian og jeg merket at leggene var tunge, så det er nok litt tungt for beina det Birkebeinerløpet. :o)
Vil jeg delta igjen? Jeg vet ikke. Jeg syns løypa ble for monoton. Neste år er det muligens vanlig trasé igjen, men da er det mer terreng og det terrenget der var litt for tøft for meg altså. Jeg kommer meg fint gjennom det, selvfølgelig, men det er jo kjedelig å gå/småjogge i de partiene også. Jeg vil jo helst løpe der jeg kan.
Nå har jeg i alle fall gjort det, så får tiden vise om jeg blir med flere ganger.
(Kjenner jeg meg selv rett, står jeg på startstreken neste år også.)
