På forhånd var jeg som vanlig usikker på om jeg skulle feige ut og ta kort løype. Jeg hørte det ofte var færre som deltok på dette siste løpet, fordi det var så langt. Jeg kan godt komme sist, men jeg vil ikke være så sist at jeg er langt bak nest siste. Sånn at funksjonærene må vente på meg. Jeg vil helst løpe i nærheten av flere inn mot mål. I alle fall så jeg i det minste har andre løpere i syne.
I tillegg hadde jeg jo løpt 21 km på onsdag, så jeg var litt usikker på om 13 km kunne bli litt mye for beina.
Men beina var fine, tid-klassen starter 5 minutter før trimklassen og det var egentlig ingen grunn til å ta 8 km. 5 minutters forsprang på evt trimmere som velger lang løype, er kjekt å ha.
Snuppa var på overnatting, minstemann ble kjørt i bursdag og Stian og jeg var klar for å løpe. Jeg følte meg veldig lur da jeg spurte på forhånd om det var vann på drikkestasjonen. Det var de ikke helt sikre på, men snille folkene sjekket det opp. Og joda, det skulle være vann. Det hadde visst vært så mange tilbakemeldinger etter Christian Frederik-løpet på at de ikke hadde vann, så derfor hadde de nå også vann på Mossekarusellen. Dermed følte jeg meg trygg på at jeg kunne legge igjen drikkebeltet. Det var passe temperatur, litt vind og opphold, så det var fint løpevær.
 |
| Stian har fått ny fin t-skjorte |
Den første kilometeren forsvant avgårde på 6.03. Det er kjapt til å være meg. Da den neste også gikk unna på 6.05, var jeg bombesikker på at dette aldri ville holde i hele 13 km. Men beina var uventet fine og jeg syns alt gikk så lett avgårde. Det eneste var at jeg løp med Nike LunarElite i stedet for Nike Free Run, siden jeg hørte dette var mest asfalt, noe som også stemte, så i de få skogspartiene som var, var jeg redd for å vrikke foten. Skoene virket som platåsko i forhold og alle små humper kjentes kjempehøye ut. Jeg bannet litt inni meg for at jeg ikke hadde tatt Nike Free likevel, men så ble det asfalt igjen og alt var greit.
Mange løp fra meg, men jeg så hele tiden ryggen til Anett og Monica langt der framme. Monica løp med et vondt kne, så hun skulle ta det rolig.
Plutselig dukket det opp en drikkestasjon ved ca 4,5 km (jeg trodde den skulle være ca halvveis siden jeg trodde det kun var én), og det var helt perfekt! Jeg løp så fort at jeg var kjempevarm og jeg ble tørst, så det å få vann allerede der var ganske deilig. Jeg gikk ved drikkestasjonen mens jeg drakk, og snudde meg samtidig. Jeg hadde kjempemange bak meg, men ved drikkestasjonen var også der løypa delte seg og jeg var spent på hvor mange som ville fortsette på 13 km. Det var én. Én eneste dame var det jeg hadde bak meg.
Overraskende nok kom hun ikke forbi, men lå hele tiden bak meg. Det var litt surrealistisk, for alle løper jo forbi meg på et eller annet tidspunkt. - Så også denne damen. Etter et godt stykke og vi var ute på en bred asfaltvei, kom hun forbi. Vi løp ved siden av hverandre en stund, helt til hun passerte. For meg var det helt greit, for vi var jo nesten halvveis, beina mine var fine og jeg følte jeg fint kunne klare å henge på henne så jeg ikke ville komme alene inn i mål.
Hun løp foran meg et lite stykke, og litt foran der igjen løp det to menn. Monica og Anett så jeg fortsatt langt, langt der framme, så jeg følte heldigvis aldri at jeg løp alene.
Men så kom Jennifer Lopez' Get on the floor og farten min gikk automatisk opp. Damen ble passert, og jammen begynte jeg ikke å hale innpå de to mennene også. Og jeg tok dem igjen! Og løp fra dem! Jeg løp fra to menn! Og det beste var at jeg klarte fint å holde farta. Ikke hatet jeg, og ikke sleit jeg. Det var helt behagelig tempo.
Etterhvert halte jeg også innpå Monica og løp litt bak og sammen med henne før jeg passerte henne i en bakke. Pga kneet gikk hun i bakkene, så da dro jeg fra. Derfra var det egentlig bare å fortsette og holde alle bak meg. Og det gikk helt fint, selv om det var noen tunge motbakker på tilbakeveien.
10 km ble passert med ny pers så det sang (slo meg selv med 5 minutter - om man ser bort fra I Form-løpet), så da ble det jammen både pers på 5 og 10 km i ett og samme løp. :o)
Jeg så at flere foran meg gikk i bakkene, og da var det så deilig at jeg faktisk løp! Ikke fort selvfølgelig, men jeg gikk ingenting, bortsett fra på de to drikkestasjonene.
11 og 12 km var ganske seige, med flere motbakker, men jeg bare konsentrerte meg om musikken, skritt for skritt og at jeg måtte fortsette å holde de andre bak meg. Anett var fortsatt i syne, men altfor langt unna til at jeg skulle klare å ta henne igjen.
Den siste kilometeren gikk lettere og plutselig svingte jeg inn på veien rett ved mål. Da var det bare å gi på det jeg kunne. Jeg hadde beregnet bruke ca 1,5 time, så 1.27.00 var jeg veldig fornøyd med.
Stian sa jeg ikke så sliten ut engang, og Anett hadde løpt på for at jeg ikke skulle ta henne igjen, så det er morsomt for lille snegla meg. :o) Jeg har ikke engang hatt antydning til stølhet etterpå. Jeg følte meg jo nesten som en løper! Ikke som den treigeste nybegynneren lenger.
Det var et kjempefint løp, som jeg anbefaler alle som vil og kan å delta på. Løypa var fin, og det er god stemning og hyggelige folk. Mange trimmere, flere i mitt tempo og flere raske. Altså noe for alle!
T-skjorte fikk vi ikke da. Det hadde visst vært en feil da det ble informert om det på Ekholtløpet. Jaja, kanskje det blir t-skjorte neste år?
Konklusjon:
Jeg som var så redd for Mossekarusellen er herved kurert. Nå har jeg løpt Ekholtløpet lang løype uten å være sist i mål (nest sist på listene, men det spiller ingen rolle). Jeg løp den korte løypa på Kambomila og løp fra flere. Og ikke minst løp jeg den lange løypa på Årefjorden Rundt og følte meg som dronninga på haugen.
Jeg trodde nivået i Mossekarusellen var altfor høyt og at jeg ville henge altfor langt bak alene. Men det har jeg ikke gjort på noen av de tre av fire løpene jeg deltok på.
Neste år melder jeg meg på hele karusellen med en gang, i stedet for å melde meg på ett og ett løp. Håper enda flere kjente blir med også!
Link til løpet på Endomondo.
