16-17 km i Nike Free og en GPS på ville veier

Fredag skulle jeg ha en langtur. Forkjølelse får være forkjølelse. Jeg har i alle fall løpt annenhver dag for det. Formen var helt merkelig på fredag, så jeg var en stund usikker på om jeg skulle tørre å løpe så langt. Jeg skjønte jo etterhvert det var kun stoffskiftet mitt, så det ble heldigvis løpetur.
Stian skulle være med og vi startet hjemmefra i 17-tiden. Løp til Noreødegården, møtte Miriam og tok den korte løypa til Kambomila og så hjem igjen.
Det er vel omtrent 5,5 km eller deromkring til Noreødegården, så ca 5,5 i den korte løypa og dermed 5,5 hjem igjen. Det skal jo bli ca 16,5 km. Men på vei hjem stusset jeg litt da jeg syns 15 km kom altfor fort, og totalt endte jeg på 18,45 km. Hadde det bare vært så vel. :oP
Sjekket Endomondo da jeg kom hjem og så at noe måtte ha skjedd omtrent da vi kom til Noreødegården. Derfra har jeg tydeligvis løpt under jorda.

Jeg løp i Nike Free denne gangen også, og det går fortsatt bra. Totalt blir det vel 7-8 km på asfalt på denne løypa, 5 km i skogsterreng og resten på skogsveier.
Til Noreødegården løp jeg hele veien, bortsett fra i den lange bratte bakken jeg pleier å gå i. Kjente det trykket litt rart i brystet fortsatt, men det gikk greit. Da vi møtte Miriam ble det en stopp for å prate litt. I Kambomila løp vi også hele, men jeg gikk litt opp bakken mot Skihytta.
Tilbake ved Noreødegården igjen ble det en skravlestopp på nytt før vi dro hver vår vei hjemover. På vei hjem kjente jeg at beina var slitne, så jeg gikk de fleste oppoverbakkene. Ellers løp jeg for det meste altså. Selv om beina kjentes like sprengte, rare og stive ut som de gjorde da jeg kom i mål på Gøteborgsvarvet. Jeg kjente på vondt i høyre kne og vondt i begge stortåleddene. Utover kvelden kjente jeg veldig godt i beina at jeg hadde løpt langt, men da jeg våknet på lørdag var de overraskende fine. Jeg kunne vandre rundt på Tusenfryd hele lørdagen uten støle ben. I dag kjenner jeg kun litt stølhet, ingen vondter.

Jeg løp forøvrig i t-skjorta fra I Form-løpet for første gang, og jeg trodde jeg skulle bli gal. Følte den kvelte meg, krøyp oppover ryggen og at sømmen rundt halsen bare gnagde. Mulig den rett og slett bare fortsatt er for trang.

Plagsom t-skjorte. Fra I Form-løpet 18. juni.

Den merkelige turen kan ses her. Og årsaken? Sannsynligvis høy aktivitet på sola. Det samme skjedde en gang i Ryggejoggen også.

LCHF - Oppsummering uke 5 - Store forandringer!

Jeg føler egentlig at ting har forandret seg litt siden forrige ukes-oppsummering.
Jeg har vært forkjøla denne uka og har innimellom tenkt at jeg kan gi beng i å være flink nå som jeg er syk og heller spise godteri. Men så har jeg ikke hatt lyst på.
Med lavkarbo forsvinner liksom fokuset på mat. Sulten forsvinner, og jeg glemmer nesten å spise - uten at jeg blir slapp av den grunn. Jeg spiser når jeg er sulten eller når jeg kjenner at jeg trenger mat, enkelt og greit.

Men jeg har slitt med å sove denne uka. Trodde kanskje det var fordi jeg hostet om natta, men det skal jo ikke tilsi at jeg blir liggende lys våken og stirre i taket, samtidig som jeg var så rastløs at jeg måtte stå opp og bare gjøre et eller annet innimellom. Jeg sovnet en gang mellom 3 og 5/6 sikkert hver eneste natt uten at jeg egentlig var nevneverdig trøtt på dagen heller. Jeg trodde kanskje det var lavkarboens fortjeneste, at jeg nå ikke var så trøtt og daff lenger, men at jeg trengte mindre søvn. Det fikk bare være måte på mindre søvn da.

Fredag var en ekkel dag. Jeg hadde som vanlig sovet lite, jeg hadde et trykk over venstre side av brystet og en slitenhet i venstre arm og litt i skuldrene. Det kjentes ut som om hjertet var på utsiden av hele kroppen og det var nesten så jeg trodde jeg hadde noe galt med hjertet. Og jeg var så varm! Helt til det gikk opp for meg at jeg nok har klassiske symptomer på for høye stoffskifteverdier pga for mye Levaxin. Googlet litt og fikk bekreftet både søvnløsheten, hjertebanken og trykket i brystet. Jeg har jo lest om så mange som har lavt stoffskifte, spiser lavkarbo og kan trappe ned på/slutte helt med stoffskiftemedisin, og nå har det sannsynligvis skjedd meg. Det var en smule beroligende. Jeg har nok begynt å spise meg friskere! Jeg har stått på samme dose siden i fjor høst/vinter, men nå virker det som om denne har blitt for høy for meg. Det har ikke skjedd før at jeg må trappe ned på høsten altså, det er alltid sånn at da må jeg gå opp!
Lørdag droppet jeg stoffskiftemedisin helt og i dag har jeg gått ned litt på dosen. Og jeg fikk sove litt bedre i natt. Og har følt meg helt fin. Ikke noe er bedre enn det!

Fredag var jeg ute på langtur og kombinert med at jeg etter det kjente på altfor lite søvn gjennom hele uka, så ga jeg etter for en sprekk. Jeg kunne nok egentlig fint ha klart meg, men siden vi skulle til Tusenfryd dagen etter tenkte jeg heller lettvint og at jeg heller ville spise litt sukkerspinn og lettvint mat, sånt jeg pleier å avstå fra. Så da spiste jeg like gjerne litt påskemarsipan fredagen også. Jeg følte meg så lett og følte på en måte at nå merker jeg faktisk at jeg har gått ned i vekt, så Tusenfryd får gå i kategorien "unntak".
Lørdag veide jeg faktisk 68,7 kg, selv med påskemarsipan kvelden før. 68,7 kg! Det er 700 gram unna delmål nummer 2 det!
Jeg ble så glad at jeg hoppet inn på soverommet, dro fram dongeribuksene fra øverste hylle i skapet og begynte å prøve. Den første kunne jeg ikke huske at jeg hadde engang (jeg har ikke brukt dongerbukser siden 2008 tror jeg), den var i stretch og satt som et skudd. Ja, jeg hadde sikkert greid å skvise meg inn i den om jeg veide 78 kilo også, men da hadde magen hengt utenfor og jeg hadde følt meg ukomfortabel. Magen var nå faktisk på plass! Litt sideflesk, men ingenting som syntes med fleecegenser på. Fleecegenseren kjentes forøvrig også mer passe ut. Ikke sånn at jeg måtte holde inn magen hele tiden. I det vi skulle dra, byttet jeg også til den mindre størrelsen jeg har i ytterjakke, og jammen måtte jeg ikke også ha den i steden. Og den var ikke pølseskinn.
Selv om de andre dongeribuksene fortsatt ikke gikk igjen i livet, fikk jeg dratt dem over lår og rompe. Så til jul har jeg kanskje flere enn én dongeribukse jeg kan bruke. :oD

Det syns sikkert ikke på bilder ennå at jeg har gått ned i vekt, og det syns sikkert ikke in real life heller. Men den følelsen av å komme seg inn i klær - og føle seg vel, den slår alt!
Jeg gikk rundt på Tusenfryd i dongeribukse, og jeg følte meg ikke lenger som en tjukkas med altfor trange klær (selv om buksa strengt tatt strammer litt over leggene). Jeg følte meg for første gang på mange år, normal. Og det gjør noe med humør og alt. Selv om jeg fortsatt har noen kilo igjen til at jeg ikke lenger er overvektig, spiller det ingen trille akkurat nå. Å nå normalvekt på ca 66 kilo klarer jeg før jul. Kanskje før også.

Hjelp, sjåføren døde!

Dagen i går medførte både Bergene melk med karamell, litt sukkerspinn, litt kjeks, smågodt, pizza, eplemost og hjemmelaget saft. Til og med noen få nudler. Til frokost spiste jeg en diger skål med cornflakes, en knapp time senere var jeg skrubbsulten. Magen romlet også flere ganger i løpet av dagen. Vanligvis spiser jeg en skål salat, eller en boks makrell i tomat eller noe, og holder meg mett i timesvis. Jeg spiser så uendelig mye mer når jeg spiser høykarbo, og jeg er så sulten! Sulten gnager, utrolig nok egentlig når man stapper i seg så mye mat og andre godsaker.
I dag er jeg tilbake på lavkarbo igjen. Spiste en boks makrell i tomat i stad, og er fortsatt god og mett. Deilig.
Neste søndag er det navnefest, og sikkert masse kaker. Nam! Lurer på om jeg kommer meg inn i noen kjoler den dagen? Eller om det må bli søsterens bunad om alt fortsatt er for trangt?