Den kjipe turen

Først hadde jeg tenkt meg tidlig ut på løpetur. Siden jeg begynte å jobbe igjen i går etter ferien, ble det lite mat i går. Jeg hadde ikke tatt med meg mat, hadde tenkt til å kjøpe meg noe for en gangs skyld, men så ble jeg stående så godt som alene på jobb. Med masse kunder, null matpause og 3 paller med bruskasser som skulle stables. Siden jeg i tillegg har vært litt sløv de siste dagene med å få i meg mat (glemmer gjerne å spise når jeg har masse å gjøre), var jeg svimmel og kjente at jeg virkelig trengte mat. Dermed måtte jeg spise noe da jeg kom hjem fra jobb nærmere halv ett i natt. Dermed kom jeg meg ikke i seng før ca halv to.

Satte vekkerklokka på 9.30, men våknet faktisk før den. Leser om så mange av dere som bare hopper i joggesko med en gang, så det var også min plan. Men jeg måtte ha frokost. Kjente jeg fortsatt var litt svimmel, så mat måtte jeg ha. Og måtte pusse tenner. Og ta ut av tørketrommelen. Og sette på en ny. Og brette litt tøy, så jeg fikk hengt opp nytt til tørk. Og sette på en vaskemaskin. Og gi mat til minstemann som nettopp hadde våknet. Og svare en telefon.
Og vips var klokka over halv tolv før jeg kom meg ut. I stekende sol og dermed potensiell fare for at det ville ligge ormer på veien i skogen.

Først gnagde vaskelappen i trusa meg nederst på ryggen. Helt til det etterhvert gikk seg til. Da overtok båndet jeg har på armen til å ha telefonen i. Det bare løsnet. Hele tiden. Borrelåsen begynner tydeligvis å bli en smule sliten, for den satt ikke lenger fast i det hele tatt. Så ringte telefonen: "Mamma, kan vi kjøpe slush?" Så ringte telefonen en gang til, men denne gangen la de tydeligvis på. Endelig fått båndet på armen igjen, så ringte telefonen enda en gang. "Mamma, hvor er pengene?" JEG VET IKKE! RING PAPPA!
Vel inne i skogen begynte ormejakten. Øynene lette febrilsk etter orm, og jeg løp forsiktig i tilfelle den pinnen kunne være en orm, eller den pinnen, eller kanskje den... Men jeg så ingen orm og øynet håp. Hadde ingen planer om hvor langt jeg skulle løpe, men skulle i alle fall prøve å få 10 km.


Etter 3 km åpenbarte det seg. Monsteret. Den lå nesten midt på stien og eklet seg. Den stirret meg i senk, klar til å hoppe på meg. (Eller kanskje den ikke gjorde det.)

Se så stor den var'a!

Eller kanskje den var mer på størrelse med denne...

Det var en stålorm. Heldigvis var det i den første lange oppoverbakken, så jeg gikk akkurat da, og så den da jeg var et par meter unna. Først bråsnudde jeg, før jeg tenkte jeg likevel skulle prøve å gå forbi. Men jeg klarte ikke. Vet at da hadde jeg løpt med hjertet i halsen resten av veien og gruet meg for å snu, i skrekk for at den fortsatt skulle ligge der på tilbaketuren.
Så jeg snudde etter 3 km. Da var jeg sur og grinete og det forbaska båndet på armen bare løsnet.
Jeg får en helt irrasjonel frykt, og innbiller meg at ormen kommer etter meg og jeg vet ikke hva. Så møtte jeg øyenstikker. Noe som kun er fint på bilder og tegninger, ikke nærgående øyenstikkere in real life. Enda mer hjertet i halsen, i tillegg til at jeg nå trodde omtrent alle pinner var stålormer. Hadde jeg hatt pulsbelte, hadde sikkert pulsen vært i taket. :oP
Etterhvert begynte jeg å gå. Jeg gadd ikke engang å løpe lenger, så grinete var jeg. Og så fikk jeg vondt i magen. Det klemte til og jeg visste ikke om jeg måtte spy eller hva. De siste 1-2 km gikk jeg og kaldsvettet mens jeg takket stålormen som lå midt i veien så jeg måtte snu tidligere enn planlagt. Hadde vært kjipt å måtte gå med vondt i magen enda lenger enn 1-2 km.
Til alt overmål begynte også høyrearmen min å verke igjen, så nå blusser vel ratt senebetennelsen min opp igjen. Great. Kan vel takke de tre pallene med brus for det.

Bæsjeormer altså! Nå tør jeg ikke løpe i skogen igjen før det regner. Og hvor skal jeg løpe da? På asfalt må jeg løpe enten langs veien eller i boligområder, og ingen av delene frister særlig mye der jeg løper med hengemagen over drikkebeltet. Jeg har SRM på onsdager i alle fall, men jeg må jo bare løpe mer enn det. Hadde vært kjekt med noen å løpe sammen med i skogen altså.
Jeg burde jo bare vært modigere, for ormen er garantert reddere for meg enn jeg er for den, men jeg klarer bare ikke. Jeg får helt panikk, og det er ikke noe koselig i det hele tatt. Det er helt irrasjonelt, jeg vet det, men jeg klarer bare ikke noen form for buktende dyr; om det så er stålorm, hoggorm, bendelorm, larve, meitemark, snegle eller halen på en rotte! Ser jeg et bilde av eklingene kjenner jeg at jeg nesten brekker meg, så jeg selvpiner meg selv ved å se på bilder, så kanskje det hjelper en liten anelse på sikt.

Men: Jeg pustet i alle fall helt fint! Det har ofte gått bra i skogen før også, men jeg tror jeg kan takke kortisonsprøyta altså. Selv om den ikke fjerner kløende øyne og nese, så har den tydeligvis lettet pustingen. :o)