I Form-løpet 2011

For et merkelig løp. Men alt var perfekt; været (jeg fikk overskyet med lett duskregn som jeg ønsket meg), pusten (sleit litt av og til, men ikke mye), beina, tiden, Endomondo, Spotify, heiagjeng - alt!
Jeg var ikke kjempeforberedt. Har ikke løpt siden Ekholtløpet, har spist veldig opp og ned, men vært greit flink i dagene før løpet. Jeg skulle ta det som en treningstur likevel, som alle andre løp. Jeg antok uansett at det ikke ville være et perseløp, og hadde ikke akkurat tenkt til å ta meg helt ut. Jeg var litt skeptisk til rent dameløp og så nesten for meg fyll og fanteri, utkledning og annet fjas - slem som jeg er. Fant ut at jeg har blitt litt "godt vant" til løp, når jeg - JEG - snegla herself rynker på nesa over lavterskelløp. Det er jo nettopp sånne løp som er perfekte for meg! Og det var det jo også. Selv om jeg var snegle, og ble forbiløpt, så hadde jeg også mange, mange bak meg og sånt styrker selvfølelsen.
Jeg gledet meg i alle fall til å løpe i gatene ved Markveien/Uelandsgate etc igjen. Farmor bodde i det området før, og pappa bor der nå, så jeg har løpt en del i de gatene da jeg gikk på videregående. Jeg så på kartet kvelden i forveien og så at det var en del av de samme gatene jeg skulle løpe i nå. Men den løypa var tydeligvis gjort om for det var jo helt andre gater vi løp i.

Marianne hentet som vanlig startnummer og t-skjorte dagen før, så da var det bare å møte opp i Sofienbergparken. For første gang hadde vi heiagjeng! Sambo skulle jo ikke løpe, så da var han og barna der for å heie på oss. Var der kvart over to og gikk for å finne do med en gang. Så én diger blå boks i det jeg kom inn i parken, med en lang kø utenfor. Tenkte som så at det kan jo ikke kun være én, den svære doen må jo romme minst fire doer! Med dengang ei. Heldigvis skimtet jeg noe blått langt i det fjerne ved lekeplassen i den andre enden. Gikk forbi en annen do med også lang kø, omtrent midt i parken. Det blå jeg skimtet var heldigvis en do, med kun tre stk i kø. Fikk unnagjort tissingen, kom ut og da var køen blitt lang der også i det Marianne kom og etterhvert også skulle på do.
Tre doer på 1500 løpere + heiere? 500 mennesker per do? Håpløst!

Vi fikk i alle fall på startnummer og chip, fikk tatt det obligatoriske bildet før start, prøvde t-skjorta (som var altfor tight. Jeg bestilte med vilje en størrelse mindre, så kan jeg heller slanke meg inn i den. :oP ), tok av t-skjorta, og Marianne stilte seg i dokø. Vips var klokka allerede fem på tre, så jeg gikk mot start. Oppvarmingen hoppet jeg glatt over. Meg og koordinasjon er ikke en bra match. Jeg så en dame i svarte klær som varmet opp som jeg trodde kunne være Moshonista, men jeg turdte ikke rope. Tenkte som så at jeg kanskje heller så henne etter løpet. Stilte meg i startfeltet (trodde jeg), ganske langt fram og helt ut til høyre, så folk lett kunne løpe forbi meg, og da Marianne kom, oppdaget vi at vi jo sto på feil side. Vi sto jo der det sto Start, men vi skulle på motsatt side.
Så da ble det litt lenger bak i feltet, men fortsatt ytterst til høyre.

T-skjortene måtte prøves

Etter litt forsinkelser, startet vi, og det var ganske trangt. Etter de trangeste fortauspartiene løste det seg bedre opp og jeg holdt en grei fart - til å være meg. Løypa var rar, og alldeles ikke den fine løypa jeg hadde sett på kartet. Det var trange fortau, byggeområder, krappe svinger, opp og ned fra fortau, over veier der biler kjørte (selv om løypevaktene var flinke og holdt for det meste bilene unna) og det var mye oppoverbakker, men også da en del nedoverbakker. Heldigvis ikke så mye gress.
Moshonista løp lett og ledig forbi meg på toppen av en bakke, ved en fortauscafé. Tenkte da at jeg skulle ha sagt noe, men hva skulle jeg liksom ha ropt? Moshonista? Haha! Og tenk om det likevel ikke var henne. Så jeg så ryggen hennes et stykke, helt til hun var long gone.
Pusten var grei, men enkelte områder som i de bratteste bakkene og etter gressområder, kjente jeg det snørte seg sammen i brystet, men ikke verre enn at jeg fint kunne løpe uten å slite, jeg bare pustet veldig høyt.

Etter 2,5 km lurte jeg fælt på hvor drikkestasjonen var. Jeg hadde jo med meg vann, men Marianne hadde ikke det siden det skulle være drikkestasjon hver 2,5 km. Den dukket i alle fall opp, da vi kom ned i Sofienbergparken igjen. Løp videre nedover forbi parken, der sto sambo og barna og heiet, og løp så nedenfor parken for så å løpe oppover igjen, møtte Silja som var ute og varmet opp og så inn i parken igjen. Jeg så på GPS'en at dette var langtfra 5 km, og trodde da kanskje at det skulle være en annen runde på den andre runden, for at det skulle bli 10 km totalt. Men nei, det var den samme runden. Beina var fine, veldig lite tunge, men jeg sleit en del med pusten etter monsterbakken på runde nr to. Da pustet jeg litt tungt og dro vel inn litt for mye pollen så det tettet seg ganske bra i halsen. Men en del harking, hosting, spytting, vann og noen nedoverbakker gjorde susen. Jeg så mange som gikk, både på flatmark og i oppoverbakkene, men enda jeg løp hele tiden, tok jeg igjen få av de gående. Det sier jo litt om tempoet mitt, haha! Selv om jeg faktisk holdt en mye høyere snittfart enn det jeg pleier. Flere steder så jeg på klokka at jeg løp litt for fort og var redd det ikke skulle holde helt til mål, men jeg følte meg fin og ga beng. Jeg løp i det tempoet jeg følte for der og da, det fikk bare være om det gikk for fort.

Heming Leira sto ved et hjørne og knipset bilder i det jeg jogget meg forbi disse damene. Bildet er lånt fra Kondis.

Plutselig var jeg ved parken igjen, barna heiet, jeg løp den lille sløyfa nedenfor parken og så da jeg nærmet meg parken og mål at dette umulig kunne være ti km. Tiden var jo rett under en time, så jeg trodde kanskje det var en ekstrasløyfe en plass og holdt litt igjen den siste kilometeren. Men det var ikke en hel kilometer. Det var bare halvparten og sambo sa da jeg passerte dem den siste gangen at jeg kunne klare det på under en time om jeg gasset på nå. Jeg svarte at det går jo ikke, jeg har nesten en time nå, og det var nesten en kilometer igjen. Men jeg så jo at mål var rett ved, det var ingen ekstra sløyfe og da ga jeg på det jeg hadde oppover gresset. Passerte faktisk folk - utrolig nok. Like ved mål så jeg en dame i rosa t-skjorte og tenkte at henne skulle jeg forbi. Jeg heiv etter pusten der jeg var omringet av gress, men løp på, passerte damen og var jammen i mål på 1 time og 35 sekunder! Garmin viste 9,5 km og Endomondo 9,46 km, så omregnet til 10 km blir jo det faktisk 1 time og 4 minutter! Det er 5 og et halvt minutt kortere enn det jeg hadde på Sentrumsløpet det! Og da gikk jeg til og med litt på toppen av en bakke. Nå løp jeg hele. Men det må ha vært mye nedoverbakker der som virket som flatmark altså, ellers hadde ikke jeg fått en så bra tid og vært så lite sliten. Eller, jeg var jo sliten, men hadde jeg skjønt tidligere at det ikke var en ekstrasløyfe kunne jeg jo gitt på litt ekstra tidligere. Mål kom for brått på meg.

Jeg skal absolutt passere damen i rosa.

Og det gjorde jeg. Hun må jo ha trodd det var selveste astmatoget som kom pesende bak henne, sånn som jeg hyperventilerte.

Silja og Marit kom i mål rett etter meg, på 5 km. De er jo så raske, så de hadde imponerende tider. De damene der er i en heeelt annen klasse enn meg altså! Jeg fant Silja for å hilse på henne, og der var også Anna som kom på 3. plass på 5 km! Imponerende! Fikk pratet litt med Silja igjen før jeg måtte finne de andre og komme meg hjem. Sto og tittet litt etter dem og da tror jeg at jeg så Janicke også, litt bortenfor. I etterkant fant jeg også ut at Camilla må ha løpt i nærheten av meg det meste av løpet. Vi startet ganske likt og hun var i mål ett sekund raskere enn meg.

På vei hjem ble det McDonalds, i dag har det vært barnebursdag for minstemann og jeg er full av pizza og sjokoladekake. Etter bursdagen hans på onsdag skal jeg skjerpe kostholdet igjen. Vekta er kun +1 kg siden Gøteborgsvarvet, men jeg merker at arbeidsbuksa er trangere i livet. Da er det tilbake til strikt lavkarbo i minst fire uker.
Jeg merker i alle fall at jeg er i bedre form da. I fjor var jeg helt ødelagt dagene etter Sentrumsløpet. Nå er jeg såvidt litt støl i lårene og litt i korsryggen etter å ha løpt en mil. (Vel, i alle fall nesten en full mil...)

Det var i alle fall et fint løp, men arrangørene har litt å forbedre seg på til neste år om de skal gjenta det. Flere doer er et minimum, bagasjeoppbevaring også. Og ikke minst: Riktig lengde på løypa!
De var i alle fall veldig flinke som hadde vannflasker i mål. Det er ikke alltid lett å få tak i vann, i alle fall ikke på større løp. Da er det gjerne saft/energidrikke det går i. Så det var veldig bra!
Jeg blir helt klart med igjen til neste år, men håper da på den løypa jeg hadde trodd det var, den jeg hadde sett på løypekartet.

Artikkel om I Form-løpet på Kondis.no.