Lufta som gikk ut av ballongen

Jeg er litt sliten om dagen, så jeg henger etter med alt føler jeg.
Det er ikke kroppen som er sliten, men hodet.
Jeg har jo kjent en stund at stoffskiftet mitt har vært litt opp og ned. Nå er det veldig ned tror jeg. Jeg mister masse hår, hjernen er en bomullsdott, jeg klarer ikke samle meg til å få rompa opp av sofaen, jeg sover masse og jeg glemmer ord. Jeg har ikke løpt siden Oslo Maraton, selv om jeg gjerne vil. Ting tar bare veldig lang tid om dagen.

Grunnen til at jeg MÅ trene og at jeg spiser lavkarbo er fordi jeg da holder stoffskiftet mitt i sjakk, kombinert med medisin. Da klarer jeg meg bra. Men det skal ikke mye til før ballongen sakte, men sikkert mister lufta. Bare litt slurving med maten en periode og lite løping, og jeg merker håret begynner å ramle av igjen og jeg trenger mer søvn. Jo mer jeg sover, jo mindre tid får jeg, jeg blir giddaløs, gir fullstendig beng i maten og hodet mitt blir på tur. Hjernen blir sirup og jeg føler ikke jeg klarer å tenke en hel tanke. Dette skjer uten unntak hver høst, og det er som regel kun doseøkning som hjelper.
Jeg føler jeg henger etter med alt og hodet stresses mer med alt jeg ikke får gjort. Og det ender med at jeg ikke får gjort noe som helst. Så jeg jobber og jeg sover.

Heldigvis blir jeg nå ikke sliten i kroppen lenger. Sikkert fordi jeg generelt er i bedre form enn før. Da jeg gikk ubehandlet i mange år, var jeg i perioder så fysisk sliten at jeg var utslitt av å gå opp de to trappene hjemme. Jeg husker også veldig lite fra de årene, siden hypothyreose jo også går ut over hukommelsen. Så ille er det heldigvis ikke lenger. Nå har jeg medisin jeg kan øke litt på når det trengs.

Jeg blir fullstendig tiltaksløs og evner bare ikke å komme meg opp fra sofaen. Er det mulig da?? Nå må jeg bare ta meg skikkelig sammen, være strikt med maten og komme meg ut. Jeg må prøve å få med meg noen, for akkurat nå kommer jeg meg garantert ikke ut alene. Jeg vil så gjerne, jeg elsker jo å løpe og jeg savner det, men jeg stoppes av alt hodet mener jeg skulle, burde og måtte ha gjort. Og så ender jeg opp med å gjøre ingenting. Hjernen henger ikke helt med meg om dagen.

I morgen er en ny dag. Jeg skal spise ordentlig og jeg skal prøve å få med noen ut på en joggetur. Jeg må bare, hvis ikke kommer sofaen til å sluke meg. Funker ikke skikkelig trening og skikkelig mat, så får jeg vel krype til legen for nye blodprøver og doseøkning. Ikke f om stoffskiftehelvetet skal sluke meg igjen!

Det var dagens syting. I morgen skal jeg løpe. Jeg antar humøret vil stige i takt med endorfinene.