Lørenskog Halvhalvmaraton 2011

Egentlig var min løpssesong ferdig etter Hytteplanmila (rapport kommer). Men så dukket Lørenskog Halvmaraton opp. Og det måtte jeg jo bare være med på.
Men utover i uka, slo jeg det litt fra meg. Mandag løp jeg til jobb og det var veldig tungt. Onsdag var det Fakkelløp på SRM (rapport kommer) og det var også veldig tungt. I tillegg var Marianne usikker på om hun fikk fri fra jobb, jeg var litt sliten og jeg begynte å bli forkjøla. Så jeg slo egentlig hele greia fra meg. Men så fikk Marianne fri, og jeg hadde jo sagt jeg skulle løpe, så da var det ingen vei tilbake og jeg meldte meg på.

Leste hos arrangøren at de som regnet med å bruke mer enn to timer kunne starte en time før. Jeg var veldig i tvil. På en måte kunne det være kjekt i og med at jeg da ville komme i mål før de fleste av de som startet kl 14.30, men på en annen måte litt kjipt i og med at jeg sannsynligvis ville løpe mye alene. Men Marianne ville starte 13.30, så da valgte vi det.

Om morgenen kjente jeg meg febrete og generelt trøtt og sliten. Vi ankom Lørenskog i god tid før start og fikk gått på do i en småskitten garderobe. Det fløt av papir på gulvet på do, og jammen var det ikke klint litt bæsj utover gulvet der også. Sjarmerende.
Litt tvil om hva jeg skulle ha på, men bestemte meg for langermet supertrøye med t-skjorte over. 3/4 tights og kompresjonsstrømper, siden det var 21 km på asfalt. Buff i halsen siden jeg var litt forkjøla. Og jammen hadde jeg ikke glemt armbåndet til telefonen! Det var kjipt, for jeg må jo ha med Endomondo og musikk. Ikke hadde jeg jakke med lommer heller, det ville jo bli for varmt siden det var strålende sol og rundt 8 grader. Bestemte meg for å bare stappe telefonen i lomma bak på buksa, og gikk for å finne start.

Klare for start - på et vis

Nesten hele tidlig-start-startgruppen

Det var vel meg og Marianne og 9-10 andre som valgte tidligstart. En litt utålmodig starter syntes vi var fryktelig treige med å komme oss på plass, før han smalt startskuddet (visstnok et halvt minutt for tidlig) og vi spant avgårde. Eller, de andre spant avgårde. Jeg prøvde å stappe telefonen ned i buksa, noe som jo ble for tungt og alt begynte å skli av meg. Så jeg ble løpende med den i hånda i steden. Og jammen fikk jeg ikke krampe i venstre ryggfettpute sånn som jeg pleide å få før. Da løp jeg også ofte med vannflaske og/eller telefon i hånda, så kanskje det er det som har vært årsaken?
De andre løp fort fra meg, men jeg hang på en liten eldre dame som var like foran meg. Etter omtrent en km hadde jeg skjønt at dette virkelig ikke var dagen. Det var så tungt, jeg var så sliten og hvert skritt kjentes ut som om beina veide et tonn. Jeg fikk omsider stappet telefonen ned i lomma, og strammet buksa det jeg kunne. Det ble bedre enn den første gangen jeg prøvde i alle fall, men det var like tungt å løpe. Etter 2 km tenkte jeg bare på at jeg skulle bryte. Jeg ville virkelig ikke løpe og jeg prøvde å kjenne etter om jeg hadde noen bra brytegrunn. Ikke hadde jeg noen skader jeg kunne skylde på, det var bare tungt.
Det var bakker, det var hestemøkk, det var strålende sol og varmt, det var en fin løype, men det eneste som kvernet i hodet mitt var at jeg skulle bryte. For første gang skulle jeg bryte, ved 10 km, før jeg skulle begynne på runde 2.
Den lille eldre damen var fortsatt like foran meg, men det var aldri noe mål å hverken løpe forbi henne eller henge på. Jeg så ingen andre løpere og jeg følte meg litt teit med startnummer på der jeg følte jeg løp helt alene. Det eneste fokuset jeg hadde var at jeg skulle bryte. Likevel opprettholdt jeg en grei fart, til å være meg på en halvmaraton, men jeg bare sutret for meg selv inni hodet mitt. Nå etterpå husker jeg egentlig ikke noe annet enn at jeg var fast bestemt på å bryte.
Drikkestasjonen dukket aldri opp, så jeg begynte å planlegge hvordan jeg kunne bruke det som en unnskyldning for å bryte. Men der var den, ved 6 km omtrent. Fikk i meg et glass vann i det jeg kom inn i en skog og med ett føltes alt så mye bedre. Og det var jo helt feil. Jeg skulle jo bryte! Jeg løp forbi damen, følte meg lett og fin, men skog og gjørme var jeg ikke forberedt på, så i stedet for å plaske uti som jeg pleier, løp jeg rundt og prøvde å unngå å bli våt. Jeg hadde jo ikke sokkeskift med meg må vite, og det var mange timer enda til jeg skulle hjem.
Slutt på skogen og slutt på motivasjonen. Jeg følte meg igjen tung og treg, den lille damen løp lett forbi og jeg bestemte meg igjen for å bryte. Jeg skulle til og med forplikte meg til å bryte, så jeg informerte om det på G+-messenger mens jeg løp. Tekstet litt med Stian også, for å si fra at jeg gir meg på ti. (Ellers ville jeg fortsatt, og da hadde alt bare blitt en veldig kjip opplevelse.) Jeg var sliten, demotivert, kvalm og atpåtil måtte jeg også tisse. Likevel hadde jeg ikke funnet noen brytegrunn, så jeg lurte litt på om jeg kunne finne opp en. Jeg kunne jo late som at jeg hadde snublet og skadet meg eller noe. :oP De siste par km gikk/løp jeg bare og soste. I mitt hode var jeg likevel ferdig og hadde brutt, så jeg snakket litt i telefonen, og bare surret. De hyggelige løypevaktene viste meg vei, men da jeg hadde passert 10,5 km og enda ikke så noen hall ble jeg litt usikker. Kanskje jeg allerede var på runde to, og at jeg ikke kom til å passere hallen så jeg kunne bryte? Det gikk jo ikke an, jeg hadde jo brutt! Jeg kunne ikke fortsette da! Jeg hadde jo surret bort de to siste km, men likevel begynte jeg å tenke tanken på at jeg skulle fortsette. Jeg ville klare 10 km til, men det ville nok bli 10 vonde kilometer.
Da så jeg pappa og hallen og begynte å gå. Sa til ham at nå var jeg ferdigløpt. I dag var ikke dagen. Jeg ville heller gi meg nå etter én runde og ha en grei opplevelse, kunne heie Marianne og Marianne F (og kanskje Frode) inn til mål, enn å lide meg gjennom enda en runde og hate hele greia etterpå. Det så jeg ikke helt vitsen med.
Så jeg gikk inn i hallen, fant noen funksjonærer og sa at jeg hadde brutt, men jeg har aldri brutt før og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. :oP Jeg kjente det var det beste jeg kunne ha gjort. Jeg kjente nå veldig at jeg var forkjølet, hostet masse og fikk alle funksjonærenes støtte i at det var nok best å gi seg. Så der fant jeg vel egentlig brytegrunnen min.

Ikke var det bittert, ikke kjentes det som et nederlag, jeg var egentlig bare glad til. Jeg hadde løpt 10,7 km og i dag fikk det være langt nok. Hadde det ikke vært to runder, hadde jeg nok ikke brutt, men nå ble det et lettvint brytepunkt halvveis. Hadde jeg startet 14.30 sammen med alle andre og dermed mer hatt følelsen av at jeg faktisk deltok i et løp, så hadde jeg kanskje heller ikke brutt. Men jeg er glad for at jeg gjorde det. Nå kunne jeg heller stå sammen med pappa og hunden Konrad og se på alle de andre som løp. Marianne F passerte i forrykende fart og jammen kom ikke Frode løpende i bermudashorts like bak. Han hadde altså trosset forkjølelsen og meldt seg på i siste liten.

Marianne F skal straks begynne på runde nr 2

Etterhvert kom også Marianne som løp inn på 2.03.06 og slo sin egen pers med 15 minutter! Hun hadde hatt et totalt motsatt løp enn meg, og kunne gjerne tatt enda en runde.
Marianne F og Frode kom også i mål på kjempetider, så vi fikk pratet litt med begge to før det var å haste videre.

NÅ er det sesongpause. I alle fall når det gjelder løp. Løpe skal jeg jo fortsette med. Men ikke i dag. I dag skal smågodt få trøste min tette nese, vonde hals og bomullshode.