3 x Ryggejoggen og Christian Frederik-løpet

Totalt 25,71 km i forrige uke, så jeg ligger veldig godt an til å klare 100 km i august.

Mandag: Ryggejoggen 4,5 km med Linda
Linda vil gjerne begynne å gå/jogge, men sliter med knærne sine. Vi tok en rolig tur i den korte løypa. Jeg løp foran og så gikk vi en del innimellom. Jeg tok det ganske rolig og det kjentes faktisk ut som om de ketosetunge bena mine endelig har lettet. Det pleier jo å stemme egentlig, at det blir lettere etter ca 2 uker. Men det kunne jo også være fordi jeg tok det litt roligere enn ellers.
Vi hadde uansett en veldig fin skravletur. Det var litt varmt, men vi klarte oss uten vann underveis begge to, så lenge vi hadde det liggende i bilen til etterpå.

Onsdag: Ryggejoggen 4,5 km med Linda

Onsdag gjentok vi mandagens tur, men denne gangen med litt mindre og enda roligere løping.
Bena mine virket fortsatt lette og fine, men igjen så kunne jo det være fordi jeg løp litt roligere og gikk en del innimellom.
Linda hadde fått litt vondt i knærne igjen etter forrige tur, så vi prøvde å løpe veldig sakte når vi løp. Hun klarer jo å løpe kjempemye i strekk! Mye bedre enn hva jeg gjorde helt i begynnelsen.
Underveis fikk jeg melding fra Marthe som lurte på om jeg ville være med en tur i Ryggejoggen, så jeg dro hjem, heiv i meg litt salat og var klar for en ny tur.

Onsdag: Ryggejoggen 7,5 km med Marthe
I dag var det mye lettere å løpe enn ellers. Det var ikke noe jeg hadde innbilt meg på de to forrige turene. De eneste gangene vi stoppet og gikk litt var da Marthe fikk skikkelig hold. Ellers holdt vi et greit tempo hele veien. Beina var ikke ketosetunge lenger! Nå fikk jeg testet det ordentlig, og nå føles de helt vanlige igjen. Vi var så konsentrerte om å løpe begge to, så vi skravlet mindre denne gangen. Kan jo være derfor også at alt virket så mye lettere. Jeg pustet og peste, men følte meg ikke kjempesliten, som så ofte før. Nå fikk jeg puste ordentlig ned i magen, og det er så deilig!
Vi slo vår egen hittil bestetid med to minutter! Og vi klarte oss begge uten vann.

Lørdag: Christian Frederik-løpet
Så var dagen her, da det skulle være byløp i Moss. Jeg var spent og grugledet meg. Det er egentlig lenge siden sist. Normalt sett bare gleder jeg meg til løp, men nå var jeg skikkelig spent.
Jeg føler jeg sov ganske dårlig, og fikk også lagt meg ganske seint, siden jeg ikke var hjemme fra jobb før 00.30.
Men jeg kom meg da opp kl 9, fikk dusjet og kledd på meg før vi dro ned og hentet startnummer. Vi fikk en Spenst-gymbag hver med drikkeflaske, bomulls t-skjorte og diverse give-aways. Det var en innholdsrik goodiebag, faktisk. Minstemann fikk også goodiebag, mens snuppa kun fikk startnummer. Merkelig at det ikke er likt til barna når de er påmeldt barneløp begge to, i samme klasse.
Siden det var bomulls t-skjorte vi fikk var det uaktuelt å løpe med den, så det ble Oslo Maraton t-skjorta på meg.
Vel hjemme igjen klarte jeg såvidt å presse i meg litt frokost. Mamma kom med bussen fra Oslo og vi var alle klare for barneløpet kl 12.

Barneløpet: 
Vi kom ned i det oppvarmingen begynte. På scenen sto selveste Zlatan og heksa fra Kaptein Rødskjegg (om enn i private versjoner), så det var stor stas. Barna varmet opp som bare det og så gikk startskuddet. De forsvant begge to kjapt avgårde og jeg var spent på hvordan minstemann ville takle to runder.
Vips var allerede de første guttene forbi, så kom første jente med snuppa mi rett i hælene. Litt etter kom minstemann i full fart og satte igang med runde to. Det var kjempestemning i hele gågata, så dette lovet godt for løpet.
Snuppa endte som andre beste jente og minstemann kom i mål etterhvert han også. Han så helt kjørt ut, stakkars, da han kom løpende. 1408 meter er langt for en utrent gutt. Men han hadde løpt hele veien og i mål ventet det drikkeflaske med saft, bolle, medalje og ballong. Etter en liten stund ble han kvalm, og ville bare hjem, men heldigvis fikk vi overtalt ham til å være igjen, og det hadde visst gått over etter en stund.

Fra barneløpet. Foto: Moss Avis

Før løpet: 
Det var masse folk i sentrum. Hørte folk si at det var jo nesten flere nå enn på 17. mai. (Vi går jo i tog i Rygge, så vi vet ikke hvordan det er i Moss sentrum).
Jeg så Janicke i det vi kom ut av bilen, men rakk ikke hilse siden vi måtte forte oss ned for å rekke starten på barneløpet. Jeg sa til Stian at hvis han ville prøve å komme under 45 minutter, burde han henge på henne.
Kjente så jeg overalt så det ble så mange å rekke og snakke med; Marthe, Christina, Karin, Henrik fra Mossjonistene, Susi fra Mossjonistene og Unni Bente som hadde tatt turen helt fra Frogner i Akershus.
Sommerfuglene fløy rundt i magen min, og jeg prøvde å få i meg litt salat, men jeg fikk knapt ned en bit. Ikke fikk jeg i meg noe særlig med vann heller. Jeg var så redd for å bli tissetrengt og kanskje få igjen det fra forrige gang; at det kjentes ut som om bekkenet mitt sa fullstendig stopp.
Jeg fikk tatt meg en tur på do og skviset ut noen dråper, og så var det klart for oppvarming.
Snakket litt da med Henrik ang drikkestasjonene siden han på forhånd hadde fått vite at det skulle være to drikkestasjoner. Noe som jo er kjempebra på et 10 km løp. Jeg sa til ham at jeg håper de har vann og ikke bare sportsdrikke, siden jeg pga drikkestasjonene skulle løpe uten drikkebeltet mitt. Men vi kom vel til det at de MÅ jo ha vann. Går ikke an å ikke ha det.
Oppvarmingen besto av noe hopp og sprett fra Spenst. Koordinasjon er ikke min sterke side, så jeg bare hoppet litt her og der så fikk det duge. :oP
Så var det endelig klart til start og Marthe og jeg stilte oss foran i den bakerste puljen.

Oppvarming med Spenst. Foto: Moss Avis

Løpet:
Jeg startet litt for fort. Men det går nedover og flatt den første kilometeren, så jeg klarte fint å holde tempoet. Også når det begynte å gå oppover på Jeløya gikk det greit. Jeg snudde meg stadig vekk og så at Marthe var like bak, så hun var i alle fall i nærheten.
Mot Sjøbadet kjente jeg at tempoet var litt høyt, det var varmt og jeg kjente jeg trengte væske. Jeg regnet med at drikkestasjonen var like rundt hjørnet og at jeg da ville på påfyll av energi. Jeg snudde meg for å se etter Marthe, og der så jeg Camilla fra Pulsblogg rett bak meg. Ble løpende litt sammen med henne til vi kom til drikkestasjonen, og der så jeg bare dunker med energidrikk. Ikke noe vann! Det var stekende varmt og jeg fikk litt halvpanikk for at det ikke skulle være vann på neste drikkestasjon heller. Men jeg tenkte at det måtte det jo være - de kan jo ikke ha et løp uten vann?
Ved kanalbroa var jeg da så sinna og fortvilet over at jeg ikke fikk noe å drikke og jeg måtte bare be Camilla løpe. Det var null futt igjen når jeg ikke fikk noe å drikke.

På vei over Rådhusbroa. Foto: Moss Avis

Jeg løp og gikk om hverandre opp mot sentrum igjen, og når jeg så Kenta som sto og heiet, brølte jeg ut om han hadde noe vann. Og han hadde! Jeg fikk i meg en slurk og bare den lille slurken hjalp så mye! Det ble litt lettere en stund, så det er ikke så mye som skal til.
Men så ble det tungt igjen. I Nesparken ble jeg tatt igjen av Marthe. Da var jeg helt død. Det var omtrent 4 km igjen og jeg ventet på neste drikkestasjon. Stor var fortvilelsen da jeg oppdaget at heller ikke de hadde vann, og da ga jeg bare opp. Jeg følte meg dehydrert, hodet kokte, det prikket for øynene, magen begynte å buldre, jeg kaldsvettet og den eneste tanken fra da var bare å komme meg i mål, og heller ta det med ro. Tida fikk bare være. Jeg gikk masse og ble forbiløpt av alle jeg hadde hatt bak meg fra start. Til slutt føltes det som om det var kun meg og noen Vandrere igjen.
Ved Tigerplassen begynte nedoverbakkene, men da var jeg så kjørt at jeg knapt greide å løfte beina. Jeg angret sånn på at jeg ikke hadde drikkebelte på meg, og det eneste jeg greide å tenke på var vann - og den kjempesinna mailen jeg skulle sende til arrangørene MED EN GANG jeg var i mål (noe jeg selvfølgelig ikke gjorde. :oP ). Jeg subbet bortover til broa ved fossen og gikk opp den. Deretter begynte jeg å løpe igjen og da var det knapt en kilometer igjen og DET skulle jeg greie. Jeg løp på som bare det, datt nesten over målstreken hvor sambo ventet - klar med et vannglass. Jeg var helt fjern og følte meg ute av meg selv nesten, og hylte ut hvor idiotiske de var som ikke hadde VANN! Jeg fikk trykket noe inn i hånda av en eller annen (oppdaget senere at det var medaljen) og sambo ba meg om å stoppe. En stakkars mann hadde lenge prøvd å få av meg chipen, men jeg hadde ikke enset ham. :oP

Etter løpet:
Jeg fant sekken min og fikk tømt i meg hele vannflaska mi, og kom sakte, men sikkert til meg selv igjen. Fant Janicke og snakket litt med henne og Siri. Siri sin bag var borte, så hun hadde mistet mye klær, i tillegg til at Nike-dingsen hennes hadde ramlet av skoen. Sånt er kjipt. :o(

Etterhvert dro vi hjemover, for så å sette kursen mot Sverige. Magen min var helt  i ulage, og jeg var utrolig kvalm.
Vel hjemme fløy jeg på do hele kvelden, og kvalmen kom og gikk. Mulig jeg rett og slett hadde en kvalme "på vei" mens jeg løp, at det er derfor jeg reagerte så veldig på at jeg ikke fikk i meg noe å drikke.

Jeg var i alle fall veldig fornøyd med arrangeringen av løpet - selv om det ikke høres sånn ut. :o) Det var fantastisk stemning i Moss, masse folk i sentrum, ved kanalen og på Jeløya. Jeg blir helt klart med neste år!
Og tiden? Jeg klarte ikke målet mitt på under 1 time og 10 minutter. Den ble 1.10.36, så det er helt klart noe å slå neste år. Jeg ble i alle fall ikke sist denne gangen heller. Til og med ikke i min klasse! :o)