100 km oppnådd - og vel så det.

Målet var 100 løpte kilometer i august, og det gikk overraskende lett. Rundt 10. august var pollensesongen helt ferdig og det ble mye lettere å løpe. Jeg kunne øke mengden betraktelig, og jeg klarte å løpe lengre turer. Og ikke minst har det blitt en del løpeturer sammen med venninner og Mossjonistene. Mye lettere å komme seg ut når man har en avtale altså. I går f.eks. var jeg tett i pappen, forkjøla og slapp, og hadde mest lyst til å baile. Men siden jeg hadde en avtale med Mossjonistene, så kom jeg meg ut. Og jeg følte meg faktisk bedre etterpå (selv om jeg i dag er like forkjøla, om ikke mer. Kroppen verker, så det spørs om ikke onsdagsløpingen min utgår.)

Søndag: Langtur 13 km med Miriam
Sambo var bortreist siden torsdag for å sykle Birken, og med syke barn hjemme var det ikke lett å komme seg noe sted. Og jammen erfarte jeg det samme som Janicke: Dørstokkmila vokser for hver løpefrie dag.
Onsdag, etter Kambomila, var jeg helt i ekstase, ville bare løpe og løpe og fablet om Birkebeinerløpet og greier. Torsdag ble det ingen løping, fredag var barna syke, lørdag var eldste syk og jeg hadde lovt minstemann kino og da søndagen kom var løping allerede blitt en fjern greie jeg engang dreiv med. Snuppa var fortsatt syk, så jeg ventet til sambo kom hjem på ettermiddagen. Avtalte med Miriam at jeg skulle løpe fra meg og gjennom skogen, møte henne ved Noreødegården og ta den korte løypa i Kambomila, og så hadde jeg egentlig tenkt til å løpe hjem igjen også. Det skulle bli ca 16-17 km.
Men jeg skulle løpe i Nike Free. Jeg vil gjerne prøve å venne meg til å løpe med dem ellers også etterhvert, ikke bare i terreng. På denne ruta er det ca 3 km asfalt, 3 km skogsvei og så de 5,5 km i Kambomila. Så jeg tenkte at 17 km ville kanskje bli litt overkill. Derfor ble jeg heller med Miriam hjem så kjørte hun meg hjem igjen. Da ble det 13,22 km totalt.
Det regnet da jeg dro hjemmefra, og i skogen begynte det å silregne. Jakka ble litt tung når den ble gjennomvåt, og jeg kjente at jeg kanskje kunne komme til å fryse litt om regnet fortsatte over lengre tid, fordi jakka ble tung, kald og våt. Men det var bare deilig å løpe. Jeg var søkkvåt, skoene var søkkvåte etter å ha plasket i store vanndammer, men alt vare bare deilig. Jeg gikk kun i halvparten av den lange, bratte bakken jeg alltid går. Ellers løp jeg alt. Tror jeg hadde en litt raskere fart enn jeg pleide å ha.
Etter 5,5 km var jeg ved Noreødegården og møtte Miriam. Så lenger var det jo faktisk ikke. Da var det litt sol, så jakka ble tatt av og det ble t-skjorteløping resten. Det var veldig gjørmete og veldig vått, så det var bare å plaske uti her og der. Gikk noen steder for å ikke skli, ellers løp vi.
De to km hjem til Miriam etterpå, var nesten de tyngste. Det var på skogsvei, men også en del på vei av mye løs stein, så det var tungt. Ikke rart hun blir i bra form fort når hun løper her støtt og stadig! :o)

Å løpe med Nike Free gikk overraskende greit. Litt ømme ankler og litt ømt i venstre hofte, men det kan like gjerne tilskrives distansen. Dagen etter merket jeg ikke engang hofta, så da tar jeg sjansen på at det går greit fremover også. Jeg kommer fortsatt til å løpe med vanlige joggesko på kun asfalt, men på turer som nå med litt av hvert av underlag, så kan jeg ta Nike Free. Neste gang tar jeg sjansen på å løpe hjem igjen også. Det blir jo da bare 3-4 km lenger og det bør jeg klare!

Møkkete bein, hvite vasstrukne føtter og myggstikk.

Mandag: Ryggejoggen 4,5 km med Mossjonistene
Jeg har som sagt fått snuppas forkjølelse og hadde egentlig tenkt til å trekke meg. Men det kunne jeg jo ikke gjøre. Det ble en rolig skravletur i den korte løypa, og etterpå følte jeg meg faktisk friskere og raskere. :o)

I morgen hadde jeg egentlig planer om SRM, men det spørs om ikke det utgår. Jeg har i alle fall klokket inn 107 km denne måneden, og satser på 125 km i september!