Sentrumsløpet 2011 - målet oppnådd!

Da var Sentrumsløpet for i år over, og jeg har bevist for meg selv at jeg klarer å løpe en mil. (Nesten) Uten å gå! (Jeg gikk akkurat den siste tredjedelen av bakken opp fra Youngstorget, og så løp jeg igjen. Men det snakker vi ikke om...)
Da burde jeg komme meg gjennom Göteborgsvarvet også altså. Det er jo bare dobbelt så langt. :oP

Vi plukket med oss Camilla og reiste inn til Oslo i 12-tiden. Parkerte på Lindeberg, plukket med oss Marianne og tok T-banen ned til byen. Hun hadde hentet startnummerne på torsdag, og plukket med seg t-skjorter til alle, siden vi hadde vært så kjappe og meldt oss på før januar. T-skjorta var litt kjip by the way. Litt sånn som Tunnelløpet sin. Litt for tjukk og litt for lange ermer. Jeg liker best Nike sine, som vi fikk bl.a. på Oslo Maraton. Men t-skjorte er t-skjorte og det er alltids kjekt med flere tekniske t-skjorter. Det kommer godt med!

Vi fant do på utsiden av Paleet kjøpesenter, og slapp dermed dokø. Der fikk vi på oss startnumre, byttet sko, tok det obligatoriske bildet før start og gjorde oss klare. Jeg heiv i meg noen kyllingnuggets og følte meg akkurat passe mett. Biffen med fløtesaus til frokost gjorde susen!

Plutselig var det ikke så lenge igjen til vi skulle gå i puljen og vi måtte jo først rekke å sette fra oss sekkene. Vi var i puljen rett før 14.50 og det var så mange folk! Prøvde å se etter kjente, men det var ikke lett i mengden, helt til jeg plutselig så Jeanette V lenger fram, som snudde seg og så i min retning. Sendte henne melding, hun snudde seg og så meg og kom bakover. Omsider begynte puljene å bevege seg framover og vi var alle spente før start. Marianne ville under en time, Camilla ville bare fullføre, jeg ville løpe hele uten å gå (og helst komme under 1 time og 10 minutter) og Jeanette ville vel også bare fullføre.
Til slutt sneglet vi oss over startstreken og var i gang!

Allerede før Slottsbakken var Jeanette ute av syne. Camilla hadde jeg også mistet, bak meg. Marianne løp sammen med meg, og jammen var den bakken tung. Det ble lettere mot Frognerparken, men jeg kjente at i dag kom det til å bli veldig hardt pga varmen. Jeg var knusktørr i munnen, så jeg sørget for å få i meg en slurk vann nå og da.
Folk gikk og løp om hverandre rundt meg. Når de gikk løp jeg forbi, når de løp passerte de meg og sånn fortsatte det. Jeg er jo en snegle, så folk kunne jo nesten gå ved siden av meg.
Første kilometerskiltet jeg oppdaget var 3 km, og det stemte sånn ca med Endomondo. Jeg måtte jo starte den litt før for å rekke å få telefonen på plass før jeg skulle over startstreken. Jeg hadde satt på 10 km som mål og fikk for hver km vite sånn ca hva sluttiden ville være på. Jeg lå på 1 time og 6 minutter til ca 1 time og 9 minutter hele veien. Så jeg håpet at jeg skule klare det under 1 time og 10 minutter.

Frognerparken gikk som en lek, men jeg var glad jeg hadde store solbriller på meg. Det virvlet opp med støv. Mot Bygdøy Allé gikk det også greit, og jeg var forundret over ingen vondter, relativt lette ben og jeg var såpass at jeg kunne titte rundt meg hele veien og ikke bare se ned i bakken som jeg har pleid tidligere.
Jeg var veldig glad for at jeg hadde med meg vann for den drikkestasjonen kommer seint. 6 km er 3 km for sent i varmen, og jeg var nok allerede da halvveis i min 0,7-flaske. Hadde jeg ikke hatt med meg vann, hadde jeg dødd på meg underveis, sånn som i fjor og da var det ikke så varmt. For de som løper fort, holder det kanskje med den ene drikkestasjonen (selv om det virket ikke sånn når man så hvor mange som hadde kollapset), men for oss som løper seint har vi jo allerede jogget i 30-40-50 minutter når vi kommer dit og det er ganske lang tid uten drikke.
Jeg fikk overrakt et krus med vann og fikk i meg to slurker mens jeg løp. Hadde jo ikke tid til å stoppe når målet var å løpe hele veien!

Det vaset folk ut i veien hele tiden, men det gikk stort sett greit. Noen menn på sykkel syklet sakte ut i veien rett foran meg og en haug andre så vi måtte slakke farten for å ikke løpe på dem, og da kjente jeg irritasjonen stige litt. Men de som var i sentrum denne lørdagen må jo få bevege seg de også, så jeg prøvde å ikke irritere meg for mye. De irriterte seg sikkert like mye over dette dusteløpet som sperret gatene og kunne gjøre det trøblete å ta trikk og buss. 

Rundt 7 km da var jeg ganske fornøyd, siden jeg aldri har løpt lenger enn to runder rundt Sognsvann i strekk før, altså ca 6,5 km. Men da begynte jeg også å bli sliten. Jeg syns alt var en eneste stor oppoverbakke, og jeg så speilbildet mitt i diverse butikkvinduer og det så ut som jeg bedrev kappgang. Selv om en kappganger (kappgjenger?) hadde vel glatt kappet seg forbi meg i mitt joggetempo. Mange gikk fortsatt rundt meg, og hadde sikkert en bedre totaltid enn meg selv om de løp og gikk. Men pyttsann. Tida er ikke det viktigste.
Enkelte partier var det veldig varmt og jeg ønsket at jeg hadde på meg shorts. Eller aller helst løpeskjørt! Det er belønningen min når jeg har gått ned 10 kg. Jeg skal kjøpe meg løpeskjørt!
Jeg fortsatte å drikke små slurker jevnlig for å holde energien oppe, selv om jeg ikke var tørst der og da. Tror det var lurt.

Da jeg kom til Karl Johan hadde jeg innstilt meg på at det ikke skulle bli en nedtur å se målområdet og alle løperne som snart var i mål. Prøvde heller å se etter Stian og kanskje andre kjente som nærmet seg mål. Men jeg så ingen, bortsett fra en stakkars mann som hadde kollapset og fikk assistanse, og kjempet meg med korte skritt opp bakken. Akkurat i svingen vaset det en dame rett ut i veien uten å se seg for, så jeg var millimetre fra å kræsje. En smule irritert da også, men prøvde igjen å ikke la meg irritere.

Veien videre til Youngstorget var lang og tung. Den virket endeløs og jeg lurte på i mitt stille sinn hvordan i alle dager jeg skulle klare Göteborgsvarvet om kun to uker. Beina var begynt å bli tunge og jeg sleit med å løfte dem. De to siste kilometerne var tunge og kjipe. Plutselig åpenbarte Youngstorget seg og jeg stålsatte meg til å løpe opp bakken. Det var så vidt jeg klarte å flytte beina og når det gjensto ca 5 meter av bakken måtte jeg bare kaste inn håndkleet og gå resten av den. Løp igjen etter 9 km-merket og begynte da å irritere meg over at jeg gikk. Jeg skulle jo liksom løpe hele! Men jeg sa til meg selv at jeg løp gjennom drikkestasjonen der mange stopper, så da må jo det gå opp i opp. :oP Mulig det var det jeg tenkte på gjennom den ekle tunnelen, for jeg husker knapt at jeg løp der.
Akersgata åpenbarte seg og jeg visste at da var det ikke langt igjen, men regnet med at det garantert var lenger enn jeg trodde.
Men nei, det var ikke det! Karl Johan var jo rett der framme, og jeg ble så glad at jeg satte opp tempoet litt. Holdt tempoet det meste av Karl Johan, men jeg kom jo liksom aldri nærmere mål da! Jeg tror jeg kanskje løp fra de bak meg, for jeg syns nesten jeg løp alene oppover Karl Johan. Og mål nærmet seg sakte, men sikkert - langt der borte.

Jeg så etter Stian og Marianne blant publikum, men det var ingen av dem der til å heie meg i mål. Etter jeg kom i mål, så jeg dem sto lenger framme, sammen med Jeanette. Stian var i mål på rundt tre kvarter som vanlig, han sprekingen, Marianne klarte ikke under en time, men slo seg selv med 10 minutter fra Oslo Maraton! Jeanette som ikke har løpt særlig i det siste, løp på imponerende 1 time og 6 minutter!
Jeg var i mål på 1 time, 9 minutter og 25 sekunder. 35 sekunder bedre enn det jeg håpet på.

Etterhvert kom også Camilla. Hun hadde skadet kneet sitt underveis, så hun måtte gå mesteparten av veien. Imponerende at hun gjennomførte. Mange andre ville ha brutt.

Vi møtte Unni Bente og andre SRMere på Universitetsplassen og fikk skravlet litt der også. Vi som hadde løpt før var alle enige om at løypa var tung, oppoverbakkene endeløse og at det burde vært enda en drikkestasjon tidligere. Det var jo kollapsede folk og oppkast overalt. Stian og Marianne som løp for første gang, syns ikke det var særlig med oppoverbakker - samme oppfatning jeg hadde i fjor, så det virker som om oppoverbakkene blir verre og fler jo oftere man løper. :oP

Vi kom på i det de holdt på å pakke sammen alt at vi hadde jo meldt oss på Duell mot hverandre nesten alle sammen, så vi måtte hente premier. Litt skuffende at det var samme t-skjorte som ved påmeldingen som var premien, men men. Da fikk jeg i alle fall en av hver farge. Og fikk røsket med meg fjorårets medalje i samme slengen. Den var jo askefast i fjor.

Vi gikk litt rundt på Aker Brygge etterpå for å strekke ut beina litt, og det var sikkert lurt. Beina var helt fine etterpå, og jeg er heller ikke støl i dag. Litt støl i armene faktisk og litt bak i ryggen om jeg kjenner godt etter, men det er også det. Jeg kjenner også Hallux Valgus'en min. At den er vond er en sterk overdrivelse, øm er også å overdrive. Jeg bare kjenner den. Og håper at det går over og at det ikke blir vondt sånn som i fjor. Da blir Göteborgsvarvet et slit. Blir det verre de neste dagene, får jeg bare begynne å teipe igjen. Så går det nok over.

Husker jeg tenkte underveis at jeg elsker beina mine, hehe. Ikke hadde jeg beinhinnebetennelse, ingen krampe i ryggfettputa, ikke hold, ingen knær eller Hallux Valguser gjorde vondt, de var ikke tunge før de siste 2-3 km og alt det var så uvant! Jeg tror også jeg kan takke mine elskede Nike Lunaracer. <3 Men når ikke beina var ille, måtte det jo dukke opp noe annet; båndet til telefonen på armen min begynte å gnage så jeg fikk et lite gnagsår på underarmen, og jeg merket også at jeg ble sliten i armene faktisk. Men det er så lite og så pirkeri siden det ikke var noen store vondter å snakke om, så det blir nesten som å lete etter noe med lupe. Bare for å finne noe å sutre over. :oP

Alt i alt er jeg kjempefornøyd. Knallvær, fine bein - om enn litt tunge på slutten, godt selskap både før og etter løpet, masse folk, god stemning og et fint arrangement. Og ikke minst ble det jo faktisk pers!
Jeg husker flere steder at jeg hatet underveis og skjønte ikke helt hvorfor jeg gjorde dette, men merkelig nok blir det glemt med en gang. Nå husker jeg bare at det var deilig å løpe, uten noen vondter. 

Nå ser jeg ikke lenger med stor skrekk på Göteborgsvarvet. Selv om jeg ikke har løpt lenger enn en mil, skal musikken langs løypa, alle menneskene og alle de 12 drikkestasjonene få meg til mål.

Ang maten, så var biff med fløtesaus helt perfekt. Jeg holdt meg mett uten å være stappmett. Kyllingnuggetsene var også kjekke å ha med seg. Etterpå var jeg ikke sulten før mange timer etterpå. Jeg oste acetonlukt, så det var vel fettforbrenningen som holdt meg mett.

Jeg gleder meg allerede til Sentrumsløpet 2012!

Før start - veldig spente

Fra pulje 3 framover

Fra pulje 3 bakover

Pulje 5 med oversikt over de andre puljene. Masse folk!

Vi har begynt å gå ned mot start

I mål kom vi, omtrent med 3 minutters mellomrom

Godt å være i mål, på tiden 1.09.25

Heming Leira var selvfølgelig på plass med kameraet

Møtte på Unni Bente m/fam på Universitetsplassen