Gøteborgsvarvet 2011 - Vårens vakreste eventyr!

Da var Gøteborgsvarvet godt overstått. Og for en dag det ble!

Været var perfekt. Det var litt varmere enn forventet, men det var perfekt løpetemperatur. For å ikke risikere vondter, irritasjoner og plager ved å løpe med noe nytt, ble det min gode gamle Nike-bukse og SRM-tskjorta, som også er Nike. Både Stian og Marianne skulle ha Oslo Maraton-tskjorte, så for å ikke bli helt grilldress, tok jeg SRM-tskjorte. Litt reklame for SRM i Gøteborgs gater er alltid fint. ;o) Skoene ble Nike Lunaracer, og de var helt perfekte - selv for 21 km.

Marianne overnattet og vi sto opp tidlig lørdag morgen. Vi skulle reise tur/retur samme dag siden vi hverken hadde barnevakt så lenge, tid eller råd til hotell, samt at Stian skulle hoppe av i Strømstad for å bo på Strømstad Spa med jobben, han heldiggrisen.

Turen til Gøteborg forløp helt fint, bortsett fra litt surr for å finne Åby Travbane hvor vi skulle parkere. Vi fant det til slutt, og allerede der viste arrangørene at dette kan de! Bussene sto linet opp og gikk hele tiden - gratis ikke minst! Også for løpernes familie. Vi kom oss ned til sentrum, fikk hentet startnummer - som selvfølgelig også gikk smooth og uten kø, var innom messen og tittet litt (Marianne fikk kjøpt seg klokke: Garmin Forerunner 210), fikk i oss litt mat, leverte sekken og stilte oss i dokø. Litt nasty at doen var stappfull, så jeg var litt redd for å få diverse saker til å touche rompa mi i det jeg satte meg ned, men det gikk heldigvis bra. Det var ufattelig mange doer, men også ufattelig mange folk, så jeg skjønner jo at det faktisk blir fullt. Jeg har bare aldri sett en full sånn type do før, hverken på norske løp eller på Ski-VM. Det vitner jo litt om hvor mange mennesker som faktisk deltar på Gøteborgsvarvet!

Så var det tid for å stille seg i startpuljene. Marianne og jeg hadde meldt oss på først, så vi var i en pulje før Stian.
Utrolig nok fantes jeg ikke nervøs, selv om jeg aldri har løpt lenger enn 10 km, og det atpåtil kun én gang i år. Sommerfuglene begynte å komme da puljen vår flyttet seg nærmere start, men været var så fint, jeg var så spent at jeg mer gledet meg enn gruet meg til å begynne og løpe. Jeg hadde bestemt meg for å gå i oppoverbakkene og ved drikkestasjonene. Ellers skulle jeg løpe mest mulig.
Startskuddet gikk, jeg startet Garminklokka ca et halvt minutt for tidlig og vi var i gang!

Fra pulje 17

Pulje 16:

Takk, det trengs!

Klare og spente!

Løpet: 
Jeg startet rolig - som vanlig. :oP Det var ikke så mye annet valg heller, for det var køløping. Løp sammen med Marianne de første kilometerne. Og de gikk så fort! Plutselig ristet hele armen min av Garminklokka. Da var første kilometer nådd. Litt før skiltet, og sånn fortsatte det. GPS'en på 310 stemte ikke helt altså, i motsetning til Marianne sin 210 som var korrekt omtrent på meteren.
Det var folk langs løypa overalt. Og musikk. Mange band som sto og spilte. Også alle barna, som strakk ut hendene sine sånn at vi high fivet når vi løp forbi. Bare det hjalp så mye! Man følte liksom at dette var ekstra stas. :o)
Stian løp forbi meg ved 3 km. Rakk å vinke ham avgårde, så var han borte.
Kilometerne fløy avsted. Jeg hadde de siste par dagene hatt vondt foran på leggene, men dette merket jeg absolutt ingenting til. Jeg gikk oppoverbakkene, og jeg gikk på drikkestasjonene. Var litt forvirret ved den første over hva som var vann, men da jeg spurte fikk jeg vite det var lenger ned. Og der sto det jammen stort skilt med "Vatten". Enkelt og oversiktlig! Bakken var smekkfull av papirkoppgjørme på hver drikkstasjon, så vi vasset i oppløste kopper. Jeg så alle hadde papirkoppbiter oppover beina, inkludert meg selv. :o)

Den første broa var tung, så der gikk jeg - og de fleste andre rundt meg. Men nærmere toppen kom det flere skilt om at her var det kameraer for livesending, så da måtte jeg jo for syns skyld begynne å løpe igjen.

Ved 7 km begynte det å bli litt tungt, og jeg gikk litt innimellom. Men det var så kort mellom hver drikkestasjon at jeg stort sett fint klarte å løpe mellom de. "Litt tungt" var bokstavelig. Det var faktisk bare litt. Jeg hatet aldri en eneste gang, jeg følte meg aldri utslitt, bare litt sliten akkurat da. Det var så mye liv og så mye og se på, og ikke minst: kort mellom hver drikkestasjon sånn at jeg hadde innlagte gåpauser der. Et av skiltene langs løypa hadde teksten: "Løp som en arg Kenyan!" og da måtte jeg jo bare løpe. :o)

Runar: Jeg vet ikke hvem du er, men du har kommentert her på bloggen noen ganger. Hadde det ikke vært for deg, hadde det nok blitt mye tyngre! Jeg tenkte hele tiden på det du anbefalte, om å gå på hver drikkestasjon. Og det holdt jeg, selv om jeg følte jeg kunne løpe der og da. Du peppet meg på forhånd opp om at jeg ville klare det, og at jeg hadde fått nok trening innen starten. Det boostet selvtilliten. :o) Takk!

Da jeg nådde en mil tenkte jeg bare at dette gikk så greit. Inni hodet mitt begynte jeg på nytt på 1 km og tenkte at 10 til klarer jeg fint. Jeg tenkte det samme på 11 km.
Jeg holdt følge med en jente med rød t-skjorte ganske lenge. Noen ganger var jeg foran, andre ganger var hun foran. Ett sted stoppet jeg ved en do siden jeg innbilte meg at jeg måtte på do. Sto litt og ventet på at den skulle bli ledig, men da så jeg hun i rød t-skjorte komme løpende og da droppet jeg hele doturen. Kunne jo ikke miste henne av syne når hun dro meg så fint framover!
På bro nr 2 ved rundt 15 km, tok hun meg igjen. Absolutt ALLE gikk opp den broa, tror ikke jeg så noen som fortsatt jogget. Her tok hun med den røde t-skjorten meg igjen. Hun hadde lengre ben enn meg og strenet opp bakken.
Jeg kjente chipen rundt beinet ikke satt helt bra. Båndet var så hardt at det gnagde bak på hælen. Det var ikke kjempevondt, bare litt irriterende. Jeg skjønner nå hvorfor Stian på død og liv måtte få tak i litt lengre sokker, så han kunne feste chipen utenpå. Hør på de erfarne!
Da det ble nedover igjen, tok jeg henne igjen og lå foran helt til vi plutselig var i Avenyen. Allerede! Her ble bena litt tunge igjen, men det var så mange folk så jeg kunne jo ikke gå. Mange gikk og jeg begynte å løpe forbi en del, selv om beina mine kjentes ganske tunge ut.
I enden skulle vi snu. Der var det også svamper til avkjøling og stor skjerm. Jeg trengte ingen svamp, så jeg bare løp. Var litt redd for å skli på alle svampene som lå tett i tett, men unngikk heldigvis det. Da jeg så alle bak meg, som nå kom i motsatt retning, så jeg også hun i rød t-skjorte. Hun, og de fleste andre, så helt kjørte ut, så da tenkte jeg at jeg måtte finne noen andre å henge på. Vi var ved rundt 17 km, formen var fin, humøret var topp og jeg var full av energi! Jeg tenkte at nå er det jo bare en liten runde rundt Sognsvann igjen (det hadde vi tenkte alle tre!), så dette skulle gå helt fint. Så også ut til at jeg ville rekke tida mi på 2.40 (helst under 2.37) med glans. Runar hadde tippet 2.38, så jeg håpet litt å kunne slå den. ;o)
Jeg følte jeg danset avgårde og sang nesten høyt for meg selv. Men å finne noen å henge seg på var vanskelig. Alle virket utslitte og de fleste gikk. Gjerne mange i bredden, så de siste kilometerne ble veldig sikksakkløping for å komme meg forbi. Men jeg var nesten i lykkerus, så det gjorde meg ingenting. Jeg smilte og vinket til alle kameraer jeg så, og føler at jeg stort sett løp med et smil om munnen.
Så en gutt/mann som jogget foran meg i mørke klær, og tenkte jeg skulle henge på ham. Men jeg løp fort forbi, og så i øyekroken at så satte han opp farten og lå bak meg. Det var jammen noen som hang på MEG! Det må jo være første gang. :o)
Resten  av tida bedrev jeg med å plukke folk. Plukke ham, plukke henne, plukke ham... Og løp forbi en etter en. Plutselig var 20 km gått (og jeg ble akutt sulten der og da) og det var bare en liten kilometer igjen. Men en kilometer kan være lang, så jeg holdt igjen litt. Så etter Stian og Marianne langs løypa, men ingen var der for å heie meg inn i mål. Vips var jeg inne på stadion, tittet opp og så at det var bare noen meter igjen! Så jeg spurtet i vei og løp forbi alle!
Jeg var i mål på tiden 2.36.07 og kunne ikke skjønne at 21 km gikk så lett!

Det ble nok en litt for hard overgang, når jeg begynte å gå sakte etter målpassering, for jeg trodde med en gang at jeg skulle kaste opp og jeg ble så svimmel. Jeg skal aldri mer uttale meg om folk som tar seg så hardt ut at de spyr i mål, kollapser etc. Jeg følte ikke jeg hadde tatt meg ut, men da alt var over og jeg ikke løp mer, så kjentes det jammen ut som om jeg holdt på å både spy og gå i bakken. Og leggene mine! Det kjentes ut som alle sener, muskler og hva som nå er inni der, sto i spenn! Det var ikke vondt, bare ubehagelig og jeg sleit en smule med å gå. :oP
I tillegg måtte jeg jo bøye meg ned for å ta av meg chipen, og det var ikke det letteste. Den var full av blod, så det båndet hadde skjært seg litt mer inn i foten min enn det jeg hadde merket mens jeg løp.

Jeg fikk medalje, ble tatt bilde av og fant Stian og Marianne. Gikk ut og fikk banan (som jeg brukte godt over en halvtime på å få i meg. Magen var mett, men samtidig trengte jeg noe å fylle den med.) og Kex-sjokolade med bringebærsmak. Den var god, den!

Målområdet

Etter løpet:
Bagasjeutlevering gikk også smooth. Selvfølgelig. Dette kan de! Jeg hentet sekken min, og det ble godt kontrollert at det nummeret på sekken stemte med startnummeret.Veldig bra!
Vi fant busskøen som så ut til å være endeløs, men det gikk også radig unna, og en kjapp busstur etter var vi på travbanen igjen og fikk hentet bilen.

Busskø

På vei hjem spiste jeg verdens beste cheeseburger fra McDonalds og drakk verdens beste jordbærmilkshake.
Hjemme ventet dette:

Jeg skulle fråtse! Men som forventet orket jeg nesten ingenting, så det ble stappet innpå søndagen i steden, sammen med Grandis og en diger porsjon grøt.

To dager med høykarbo gikk greit, men merkelig nok begynte jeg da også å få vondt i ryggen igjen. Det har jeg ikke merket noe til nå de siste ukene hvor jeg strikt har holdt meg til lavkarbo. Kostholdet har nok vesentlig mye mer å si enn det man tror.

Oppsummering:
Alt var helt perfekt! Været, arrangementet, formen, ikke hold, ikke krampe i fettkladden på ryggen - alt var en evig lykkerus. Gøteborgsvarvet må bare oppleves! Kan du løpe 10 km, kan du fint løpe Gøteborgsvarvet på 21 km. Påmeldingen starter 1. juni om du ikke har deltatt før, så vær kjapp! Det blir faktisk ganske fort fullt.
Endomondo sviktet litt igjen. Hadde den på først for å se hvor lenge den holdt, men jeg fikk ingen lyd - kun pause i musikken, så jeg slo den av etter 2 km. Stian og Marianne opplevde det samme, så det var jo litt rart. Kan det være fordi vi var i Sverige? Kan ikke skjønne det heller, men.
Heldigvis hadde jeg jo Garmin-klokka jeg hadde fått låne. Da hadde jeg full oversikt over fart, tid, distanse og gjennomsnittsfart. Men den er for stor for håndleddet mitt rett og slett, og etterpå har jeg hatt blåmerkevondt i kulen på håndleddet. Sikkert fordi den var for stor og vibrerte for hver km. Nå ønsker jeg meg heller en Garmin Forerunner 610. Den ser så fint ut! Og sikkert mer passe størrelse for meg. Må bare vente til jeg en dag blir rik. :oP
Garmin kan heldigvis føres rett inn på Endomondo, så her er linken: Gøteborgsvarvet.
Neste år er det Holmenkollstafetten samme dag, men i 2013 er jeg igjen klar for Gøteborgsvarvet! Det må ha vært det råeste jeg har vært med på! Jeg har fullført en halvmaraton!!

Edit: Bilder fra Maratonfoto. Fordelen (eller ulempen?) ved å løpe sakte, er at de har gooood tid til å ta maaaange bilder. :oP

Mine nye stoltheter!