Birkebeinerrittet 2010

Huffameg.

Jeg hadde på forhånd gruet meg for jeg hadde syklet altfor lite. Likte plutselig bedre å løpe enn og sykle. Og siden jeg i tillegg skulle starte helt sist siden jeg ikke hadde syklet før, da så det mørkt ut for at jeg skulle rekke det innen sperregrensen. I tillegg var ikke været særlig oppløftende, men alle sa jo at det kan ikke bli verre enn i fjor!

As if, verre ble det. Det bøtta ned med regn, det var kaldt, og det ble ikke bedre av at vi sto på Rena noen timer før start, siden Stian startet noen timer før oss. Jeg fikk heldigvis shoppet meg et par lange sykkelhansker, siden jeg hørte fra fredagsbirkerne at det var et must. Etter hvert fikk vi satt oss inne på et lite kjøpesenter så vi fikk varmen i oss før start.

Spente før start

Roger før start på Rena

Jeg startet kl 13, og Roger 13.10, så jeg skulle vente på ham ved Skramstadsetra. Vel, som det kan ses på videoen i linken så stoppet jeg med en gang jeg kom til Skramstad. Jeg så kameraet, men jeg var så gele i beina, at jeg ikke tenkte over det. Så kom jeg på at det måtte jo være vgtv, så jeg flyttet meg heller bak kameraet. :oP Bakkene opp til Skramstad var tunge. Det datt ned med regn og jeg var gjennomvåt. I tillegg virket ikke de letteste girene mine, så det ble ekstra tungt. Til slutt måtte jeg bare gå av og vippe kjedet inn i riktig posisjon. Da syklet jeg på det letteste hele veien, og kunne ikke variere uten å måtte hoppe av sykkelen og flytte kjedet hit og dit. Det var flere som gikk, så jeg gikk litt innimellom jeg også.
På Skramstad kunne jeg ikke se matstasjonen, så jeg syklet noen meter til og fant den litt lenger bort. Så der sto jeg og ventet, men jeg ble så kald med en gang jeg sto stille, så jeg måtte bare begynne å sykle igjen. Jeg syklet sakte og regnet med at Roger tok meg igjen snart. Det sto fortsatt masse folk igjen på Skramstad i det jeg dro derfra.

Bakkene nedover var glatte av gjørme, så jeg syklet forsiktig nedover og gikk av i de verste partiene. Det kjentes jammen i armene når det ristet nedover! Nå begynte det å tynnes ut med folk rundt meg. Jeg hadde syklet forbi en del, og det virket ikke som at alle de som sto på Skramstad hadde tatt meg igjen, siden det kun var noen få som syklet forbi meg.
Ved Djuposet sto det noen forvirrede folk som ikke var sikre på hvor de skulle. Noen ved et telt sendte oss til høyre (jeg tenker de lo godt etterpå, vi skulle jo helt klart ha tatt til venstre). Der klatret vi oppover en bratt sti. Det var som å gå på Slogen med sykkel på slep. I tillegg var det jo sleipt av gjørme. Roger tok meg igjen omtrent midt i. Da vi nærmet oss toppen hørte vi folk nede til venstre for oss, og vi var mange grinete folk når vi fant ut at det gikk en vei der - som så helt fin ut! Og vi hadde klatret oss opp en bratt sti! Jeg hadde jo hørt at et sted delte veien seg og da skulle man velge venstre, men jeg trodde ikke det var allerede der. Og når vi da ble sendt mot høyre, så gikk vi jo dit.

Litt gjørme. Dette var INGENTING!

Roger og syklene våre

Jaja, folk begynte å dra fra oss og vi hadde nå ingen bak oss. Vi plasket oss gjennom det største gjørmehavet jeg har sett, og det var utrolig tungt. Og vått. Rett før toppen kom eliten susende, så vi måtte stoppe litt og slippe dem forbi. Vi møtte en enslig mann her og der, ellers så vi ingen. Alle de som sto igjen på Skramstad og de jeg syklet forbi, må jo ha brutt. De kom jo aldri forbi oss. På toppen av gjørmehavet sto Røde Kors eller hva det var og heiet oss avgårde. De sa at nå var det snart servicestasjon hvor vi kunne få spylt syklene. Det ga oss nytt mot og vi tråkket på - det vi klarte når gjørma hadde tatt knekken på både bremser og gir.
Vel, spylestasjonen var tom for vann. Vi ble bedt om å gå ned i elva og skylle sykkelen. Etter å ha kjempet meg opp gjørmehavet var det ikke mye fristende å kave meg opp og ned skråninger, så vi fortsatte i håp om neste servicestasjon. I nedoverbakkene måtte jeg trille siden jeg ikke turdte å sykle når jeg ikke fikk bremset. Sykkelen giret av seg selv og vi begynte å bli ganske motløse. Jeg sjekket tiden og sa til Roger at mål rekker vi nok ikke, men det kan hende vi rekker Kvarstad, om vi klarer å skynde oss. Vi dro igjen en og annen enslig syklist, som igjen dro igjen oss når girene våre sviktet totalt.

Ved Bringbu holdt de på å pakke sammen. Jeg skjønner at de vil hjem, men jeg syns de kan vente til alle er forbi. Hadde ikke vært verre enn å ha igjen ett lite bord, og pakke sammen resten. Vi var sannsynligvis de siste, siden det aldri kom noen bak oss lenger, men de vet jo hvor vi er stadig vekk så de burde ha visst at vi fortsatt var ute. Vi har betalt 1000 kr for dette, så jeg syns i det minste at vi som kom bakerst kunne fått service, vann og banan også. Hadde vi fått spylt syklene etter Djuposet, hadde vi nok kommet mye fortere avgårde også. Det gikk ikke akkurat fort når girene bare hoppet.
Nå begynte vi å bli sure og irriterte i tillegg, men fortsatte likevel, med Kvarstad som mål. Jeg som hadde insistert på at våtservietter var en fin ting å ha med, jeg fikk rett! Vi fikk vasket litt over kjede og diverse, og det ble litt lettere en liten stund.
Inntil bilen for brutte løpere begynte å passere litt for ofte. Til slutt kjørte den sakte ved siden av meg, helt til jeg følte jeg måtte stoppe. Han spurte om jeg skulle til Lillehammer, og det skulle jeg jo. Så han lurte jo på om jeg ville sitte på. Jeg svarte at det ville jeg helst ikke. Jeg ville jo til Kvarstad. Men da fikk jeg beskjed om at hvis jeg syklet videre nå, så ble det på eget ansvar. Og det kunne jeg jo ikke. Så jeg ble pent nødt til å sette meg inn. Da var jeg så skuffet og lei meg at jeg kjempet mot tårene.
Roger var litt foran meg, så han ble nestemann som kom inn i bussen.
Så ble de plukket opp en etter en - i flere minibusser, de vi hadde syklet sammen med på slutten, de jeg hadde gått sammen med opp til Skramstad og "proffe". Når jeg så hvor mange som måtte bryte, så ble det litt lettere. Og jeg så at det ikke bare var feitaser som meg, men også folk i god form.

Jeg satte meg godt til rette i bussen, tok av meg den våte jakka, fant fram smågodt og gjorde meg klar for en lang tur mot Lillehammer. Overraskelsen var derfor stor når vi måtte ut på Kvarstad i full fart, siden bussen måtte snu og hente flere deltakere. Der ble vi møtt av en ikke altfor hyggelig mann som dro av meg chip'en omtrent før jeg hadde kommet meg ut. Prøvde å spørre om hva som skjedde nå, men fikk bare et kort svar om at vi måtte vente på en buss som skulle ta oss til Lillehammer.
Syklene ble lastet på en lastebil, og sjåførene der kunne fortelle at årene før har de hentet sykler i små minibusser, men i år var det så dårlige forhold at de nå måtte bruke store lastebiler, med sykler i to lag. Det lettet litt på at vi måtte bryte. Det var rekordmange som hadde brutt i år.

Vi fikk beskjed om å sette oss i en hytte, men det var nytteløst. Den var så full av folk at vi ikke fikk opp døra engang. Så vi måtte stå ute. Det bøttet ned med regn fortsatt og jeg ble tilslutt så kald at jeg mistet alt tidsbegrep. Jeg tror vi sto der i rundt to timer, om ikke lenger. Heldigvis hadde jeg fleecegenser i sekken, og i tillegg til ulltrøye, ullsokker, sykkeltrøye, løse ermer og skalljakke, 3/4 sykkelbukse og lange løse ben, så var jeg veldig godt kledd i forhold til mange andre. Men jeg var kledd for sykling, ikke for å stå stille utendørs over lengre tid. Vi prøvde til stadighet å få kontakt med funksjonærer/bussjåfører eller hva de var, men de sa bare at vi måtte vente. Bussen kom snart.
Jeg snakket med Stian noen ganger på telefon og han kunne kanskje hente oss om det drøyde lenger, siden han var i mål og var ferdig dusjet. Men det ville ta altfor lang tid fra Lillehammer til Kvarstad for ham og bussen skulle jo hele tiden komme nå snart. Så vi ventet. Stemningen blant folk var god, men alle var kalde, våte og leie.
Plutselig ble vi hentet av noen som tydeligvis hadde sittet i en av minibussene hele tiden, og de ba oss komme og sette oss der i stedet for å stå ute og fryse. Kunne ikke noen av de funksjonærene/sjåførene vi hele tiden hadde spurt informert oss om at vi kunne sitte godt og varmt i en minibuss mens vi ventet?? Makan, altså.
Vi satt vel der i fem minutter før vi fikk beskjed om at bussen kom. Vi heiv oss fram og fikk kastet oss inn på bussen. Ikke pokker om vi skulle vente på neste altså, det fikk heller de som hadde sittet inne i god og varm hytte gjøre. ;o)

Etter langt om lenge var vi omsider på Lillehammer - hvor vi ble sendt hit og dit for å hente sykler og bagasje. Ingen visste helt hvor det ble kjørt og det var et lite styr det også, for å få tak i tingene våre. Ingen visste noen ting. Jeg hadde lest det skulle være varm suppe i mål, som jeg hadde drømt om mens jeg sto og frøys. Men nei, det gjaldt tydeligvis heller ikke oss som var sist... Vi fikk kun kakao som var så vanna ut at den ikke smakte annet enn varmt vann. Jeg hørte også noe om at dusjene var tomme for varmtvann, så da drøyde jeg heller med å dusje til jeg kom hjem.
Nå har jeg bare hele Birkebeineren opp i halsen, så jeg vet ikke engang om jeg gidder neste år. De burde jo hatt nok drikke, mat etc til alle, også de bakerste og ikke pakke bort dette før alle er forbi. Vi som bruker lang tid har tross alt vært ute i ganske mange timer. Og det styret med å vente på buss på Kvarstad var lite forsvarlig. Så lenge kan man ikke la kalde våte mennesker stå ute. Mange var utrolig dårlig kledd (selv om det jo strengt tatt er deres egen skyld), og vi frøs så grusomt.Været var meldt dårlig lenge i forveien, de burde lært fra året før og burde dermed sendt bussene avgårde mye før, eller hatt flere busser. Hadde vi heller kunnet syklet til Kvarstad, hadde vi jo holdt oss i aktivitet og vært varme, i stedet for å stå stille der i timesvis og fryse.

Stian hadde også hatt problemer. Kjedet røyk tre ganger før han til slutt fikk fikset det. Da var han så kald at det var nesten før han satte seg inn i Brutte løpere-bussen. Men han så på klokka og fant ut at han skulle rekke det på 6 timer. Uten bremser satte han bare utfor fra Sjusjøen og lot det stå til. Og han var i mål på 5:57:15. Imponerende!

Alt i alt husker jeg syklingen som greit, hadde bare gir og bremser fungert. Det verste av alt var å stå på Kvarstad.
Kanskje jeg sykler igjen neste år, men da blir det Fredagsbirken. Det virker som om været er bedre fredagene enn lørdagene...