I stad hørte jeg katten vår mjaue i oppgangen. Hun pleier å mjaue når hun skal inn, men nå hørte jeg hun mjauet masse og da jeg åpnet døren for henne så jeg at hun fortsatt var på vei opp trappen mens hun skrek og slepte det ene bakbenet etter seg. Foten hennes var dobbelt så stor som de andre, og i tillegg blødde hun på motsatt bakben.
Jeg trodde hun var blitt påkjørt, og ringte heldigvis dyrlege med en gang og vi kunne komme rett inn. Normalt sett ville jeg ha ventet litt og sett om det ble bedre, men denne gangen ringte jeg med det samme.
Sambo hentet oss og kjørte oss ut dit, og dyrlegen sa med en gang at det var hoggormbitt. Hun ga henne motgift, og etterhvert intravenøst, og så måtte vi være der en stund til observasjon før vi fikk dra igjen. Hevelsen gikk gradvis ned ettersom motgiften virket, men foten er fortsatt stor. Hun må nå være i ro i ti dager og kan fortsatt gå inn i sjokk om ikke leveren hennes klarer å rense ut all giften.
Jeg ser nå når hevelsen har gått en del ned at hun har bitt i putene under høyre fot, i tillegg til tre på venstre. Det ene så høyt opp at det er nesten ved rompa, og der er også masse pels borte.
På bildet her er den hovne foten, med to av bittene.
Jeg er så sjeleglad for at hun kom seg hjem, at hun ikke bare la seg under en busk eller noe. Og jeg er glad for at vi dro til veterinær med en gang og ikke ventet for å se. Da hadde hun nok helt sikkert gått inn i sjokk. Hoggormbitt hadde ikke ramlet meg inn. Jeg trodde hun var påkjørt eller bitt av hund/katt/rotte.
Nå er den hoggormen ekkelt nær, syns jeg. Hun går jo kun rundt i nærområdet her, men da er det tydeligvis også orm her. Både dyrlegen og assistenten hadde sett/hørt om hoggorm her flere ganger.
Jeg har ønsket meg gråvær/regn, så jeg kanskje kunne tatt meg en tur i skogen igjen. Men den forbaska høstsola trekker jo ormen fram og ikke minst gir den energi.
